Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Jurriaan de Vos bruker ny teknologi til å avsløre hemmelighetene til gamle planteeksemplarer. I herbariet til Charlotte Sletten Bjorå fikk han se flere godsaker fra den norske floraen.

Ny vår for gamle herbarieplanter

I flere århundrer har botanikere presset og tørket planter til herbarier. Nå åpner ny teknologi for spennende forskning på de eldgamle planteeksemplarene.

De første herbariene ble laget i Italia under Renessansen på 1500-tallet. Siden den gang har botanikere samlet og samlet, presset og presset, lagret og lagret. 

Nå spås en ny renessanse for forskningen på de flere hundre millionene av planter som ligger lagret i naturhistoriske samlinger verden over.

– Det er jo egentlig bare fantasien som setter grenser. Teknologien gjør oss i stand til mer og mer, sier professor Charlotte Sletten Bjorå ved Naturhistorisk museum på Universitetet i Oslo.

Hun er ansvarlig for over én million innsamlede planter som ligger i magasinene på Tøyen. Noen av dem er flere hundre år gamle. Nylig hadde hun besøk av sin kollega fra Basel i Sveits, Jurriaan de Vos.

Jurriaan de Vos og Charlotte Sletten Bjorå leter etter gamle fjellplanter i herbariet på Tøyen.

– Under Renessansen begynte folk å se på ting med nye øyne og med nye ideer og ny teknologi, sier de Vos.

– Slik er det nå også. Vi har nye teknologier som kan gi oss veldig god genetisk informasjon fra herbarieprøver. Vi kan bruke nye teknikker for beregning og kunstig intelligens for å hente ut mye mer informasjon fra prøvene, sier han.

Herbarium

Et herbarium er en samling med tørkede og pressede planter, merket med navn på planten, hvor og når den er samlet og navnet til den som plukket den.

Herbarier kan brukes for å studere planter, å lære seg arter og til forskning innenfor mange felter, for eksempel biologisk mangfold, biologisk systematikk og evolusjon.

Kilde: Store norske leksikon

Tomatenes kronglete historie

De Vos har blant annet kartlagt hvilke veier tomatene har tatt siden de først ble introdusert i Europa på 1500-tallet. Det tok lang tid før man begynte å spise dem. De fantes i mange ulike varianter, varianter som siden har blitt avlet på i ulike retninger på jakt etter bestemte egenskaper.

Da er det helt uvurderlig å kunne studere tomatplanter som oppbevares i herbarier rundt omkring i verden i tillegg til de som dyrkes i dag.

– Selv om man ikke er spesielt begeistret for tomater, er det viktig å vite hvordan planter forandrer seg og hvordan vi mennesker endrer dem ved selektiv avlspraksis, sier de Vos.

Slik sett blir tomatene hans en modell for planter generelt, og planter er viktige for oss. Vi spiser dem, vi bor i dem og vi lager drivstoff av dem. Men dette er også nyttig selv om man bare har tomatbrillene på.

– Hvis vi har genomer av tomatplanter, kan vi også begynne å forstå genene som gir dem visse egenskaper. Hvorfor har de små eller store frukter? Var de mer eller mindre smakfulle? Ved å se på gener som er kjent for å endre egenskaper, kan det være av kommersiell interesse fordi de gir en bestemt smak, form eller størrelse, sier de Vos.

Spor av et gammelt nys?

Charlotte Sletten Bjorå forteller at hun har vært med på å oppdage en helt ny art fra herbariemateriale. For alt man vet, kan den være utryddet i naturen allerede. Kanskje finnes den bare i den prøven som er lagret.  

Hun har også hatt besøk av en forsker som var interessert i materialet fra en ekspedisjon der flere av deltakerne hadde omkommet underveis. De døde uten at man vet hvorfor.

– Hvis de hadde nyst litt på en av plantene de samlet, så kunne det ligget rester av DNA der, og man kunne kanskje finne ut hvilke virus de hadde dødd av, sier Bjorå.

– Det er det som er så fantastisk med naturhistoriske samlinger. Du kan teste i retrospekt. Du kan gå tilbake å sjekke hvordan ting var før, sier hun.

Verdens beste samling av arktiske planter

Jurriaan de Vos er spesielt interessert i alpine planter. Det er de som liker seg høyt til fjells. Og da har han kommet til riktig sted.

– Vår arktissamling er verdens beste, sier Bjorå om samlingen på rundt 35 .000 objekter.

– Jeg er interessert i evolusjonen hos alpine planter. Artene i den norske floraen er veldig godt kjent. Nesten alle hebarieeksemplarene er digitalisert, så det er et veldig godt grunnlag for å studere evolusjonen i den norske floraen, sier de Vos.

Han henter fram en eske fra en av de mange hyllene. Det ser tilfeldig ut, men er det kanskje ikke. Han plukker ut et stort ark med en flatklemt, fiolett liten plante teipet fast på midten. 

Det er en Primula scandinavica står det på merkelappen, en fjellnøkleblom. Samlet inn i 5. juli 1912 i Tinn i Telemark. «Nær Gausta», står det. Da våkner interessen hos Bjorå.

En over 100 år gammel fjellnøkleblom fra Telemark.

– Gaustatoppen er et solitært fjell, en øy i et større landskap. Slike fjell er kjempespennende områder, sier hun og sammenligner med Kilimanjaro der hun har forsket mye selv.

– Når det blir varmere eller kaldere, kan plantene flytte opp eller ned. En plante som befinner seg helt på toppen når det blir varmere, har selvfølgelig ingen steder å gå. Men de som befinner seg litt lenger ned, de kan gå oppover. Så det å være en plante på et fjell kan være en fin ting når du har klimaendringer, forklarer Bjorå.

Botanikerne samler ikke som før

Fjellnøkleblom har status som «nær truet» på den siste Rødlista. Det er uvisst hvordan det står til med en eventuell bestand nær Gausta nå til dags. Det finnes ikke innsamlet materiale fra nyere tid. Det gjelder ikke bare fjellnøkleblom. Det bekymrer herbariekonservator Bjorå.

– Vi botanikere har nesten slutta å samle. Det er den største trusselen akkurat nå. Noe av verdien med et herbarium er jo de lange tidsseriene. Nå opplever vi plutselig at de begynner å stoppe opp fordi vi har slutta å samle, sier hun.

For at nåværende og kommende generasjoner av botanikere skal kunne utnytte de nye mulighetene i forskningen på materiale fra herbariene, den nye renessansen, må det samles. Og materialet må lagres så det holder seg. Lenge. Helst i lokaler med stabile temperaturer.

– Vi samler inn med et perspektiv om at det skal vare i hundrevis av år. Når plantene er samlet, må de oppbevares ordentlig, sier Bjorå.

Gjør man det, kan man for eksempel gjøre som biologer i Bologna. Med utgangspunkt i et herbarium fra 1500-tallet kunne de vise hvordan floraen i området har utviklet seg opp til vår tid. Hvordan fjellplanter kom krypende nedover mot lavlandet under Den lille istiden som fulgte etterpå, for så å trekke oppover igjen fra cirka 1880-tallet.

– Vi kan bruke eksisterende samlinger til å stille nye spørsmål om hvordan verden endrer seg, sier Jurriaan de Vos.

– Hvis vi forstår hvordan verden endret seg tidligere, kan vi kanskje forutsi hvordan verden vil endre seg i fremtiden, sier han.

Referanser:

Jurriaan M. de Vos og Jürg Stöcklin: A second Renaissance of herbarium-based research, almost five centuries after their invention. Bauhinia, 2023. Doi.org/10.12685/bauhinia.1345

Fabrizio Buldrini mfl: Botanical memory: five centuries of floristic changes revealed by a Renaissance herbarium (Ulisse Aldrovandi, 1551–1586). Royal Society Open Science, 2023. Doi.org/10.1098/rsos.230866

S

Powered by Labrador CMS