Siden 2009 har NIBIO benyttet hårfeller og DNA-analyser for å skaffe mer kunnskap om forekomsten av brunbjørn i ulike deler av Karasjok kommune.

– Totalt har vi gjennomført 12 ulike hårfelleprosjekter, forteller laboratorieleder Ida Fløystad ved NIBIO Svanhovd.

– De fleste undersøkelsene er gjort i sentrale og sørlige deler av kommunen, sør for elva Karasjohka. I tillegg har vi gjort noen undersøkelser i Anárjohka-området, og i de nordlige delene av Karasjok, mot grensen til Tana og Porsanger.

Fløystad forteller at det overordnede målet med hårfelleprosjektene er å få mer kunnskap om antall bjørn, kjønn og hvilke individer som påvises. 

I tillegg ønsker forskerne å få mer informasjon om bjørnenes bevegelser i området, og om mulige slektskap mellom individene.

Totalt 45 hårfeller i 2025

Fjorårets studieområde på 1100 km2 ble delt inn i 45 ruter på 5 x 5 km: 16 ruter sør for elva Karasjohka («Karasjok sør») og 29 ruter nord for Karasjohka («Karasjok nord»).

– Vi har gjennomført hårfelleprosjekter i disse områdene tidligere også, men resultatene er bare delvis sammenlignbare. Det er fordi antall ruter og plasseringen av disse har variert noe fra år til år.

Innenfor hver rute ble det plassert én hårfelle. Fellene sto ute i to måneder fra midten av juni til midten av august, men etter en måned ble fellene flyttet til et annet sted i samme rute.

– Nytt av året var at vi også plasserte ut viltkameraer ved 17 av hårfellene, forteller Fløystad.

16 ulike brunbjørner påvist i 2025

Totalt ble det samlet inn 248 hårprøver og tre ekskrementprøver fra Karasjok i 2025. 

DNA-analysene viste at disse stammet fra 16 forskjellige brunbjørner – sju hanner og ni hunner. 

Det gir en beregnet tetthet av bjørn på 1,5 bjørner per 100 kvadratkilometer i hele studieområdet.

Seks av bjørnene ble funnet både i Karasjok sør og Karasjok nord.

I Karasjok sør ble det funnet 11 ulike bjørner basert på 101 hårprøver. Her var tettheten klart høyere, med 2,8 bjørner per 100 kvadratkilometer. 

To av hunnene var helt nye individer som ikke tidligere har vært registrert i området.

– Når vi kombinerer årets funn med data fra de siste seks årene, ser vi et tydelig mønster, forteller Fløystad.

– Bjørnetettheten er størst i de sørlige delene av Karasjok, særlig lengst unna elva. Det er færrest bjørner i nærheten av Karasjok sentrum.

Stabile bestander i nord

Nord for Karasjohka ble det samlet inn 147 hårprøver og tre ekskrementprøver. 

Disse viste seg å stamme fra til sammen 11 bjørner, alle kjente individer fra tidligere år. Bjørnetettheten i dette området var 1,6 bjørner per 100 km².

– Når vi ser data fra de siste fire årene under ett, er det særlig de nordøstlige rutene i Karasjok nord som peker seg ut seg ut som områder med høy bjørneaktivitet, forteller Fløystad.

Forskerne vet nå mer om bjørnenes familieliv

Fløystad forteller at fjorårets hårfelleprosjekter viste konsekvente forskjeller i bjørnetetthet og kjønnsfordeling mellom Karasjok sør og Karasjok nord.

– Karasjok sør har høyere tetthet og flere hunnbjørner. Dette er gunstig for reproduksjon og langsiktig stabilitet i bestanden. Karasjok nord har lavere tetthet og flere hannbjørner, sier hun.

– De fleste påviste bjørnene er tidligere registrerte individer. Dette tyder på at bestanden i Karasjok er lokal og relativt stedbunden. En av de påviste bjørnene, FI258, var imidlertid tidligere registrert i Sør-Varanger.

Ved å kombinere genetiske analyser med bilder fra viltkamera har forskerne fått bedre innsikt i bjørnenes familieliv. 

Prosjektet har identifisert hunnbjørner med unger, søskenpar, mulige fedre og nye individer som har dukket opp både i nye områder og på nye tidspunkter.

Viktig kunnskap for forvaltning

Denne typen systematisk overvåking gir verdifull kunnskap om brunbjørnens utbredelse og utvikling av bestandene. 

Metoden gjør det mulig å følge enkeltindivider over tid, uten å forstyrre dyrene. Dette gir et solid grunnlag for videre forvaltning av en av Norges mest ikoniske rovdyrarter.

Referanse:

Ida Fløystad mfl.: DNA-overvåking av brunbjørn i Karasjok sør og nord ved bruk av hårfeller og viltkamera. Forskningsrapport 2025, NIBIO, 2025. Doi.org/10.21350/pwrh-df79

Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO

NIBIO er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NIBIO:

• 

  Her har hver fjerde fugl forsvunnet

• 

  Derfor tok elevene bilder med mobiltelefoner på nøyaktig samme sted som det gamle fotografiet viste

• 

  Magisk plante skapar både glede og konflikt

• 

  Skogen sluttet å vokse: Slik vil skogforskerne løse mysteriet

• 

  Derfor er det bra å ha hest på bygda

• 

  Disse bærene er store, fyldige og søte

Du finner flere artikler fra NIBIO her.