Ida Lodding Gabrielsen hadde en plan om å forske på hvordan elevene på åttende trinn blir utfordret faglig og intellektuelt i litterære samtaler i norsktimene.
Så så hun på videoene fra klasserommene. Og da endret planen seg.
– Det var påfallende få litterære samtaler og lite fokus på de litterære tekstene som faktisk ble lest, sier Gabrielsen.
Hun fant rett og slett ikke nok eksempler til at hun kunne utføre forskningen som planlagt.
– Målet i timene var gjerne at elevene skulle lære om sjangre og skrive egne tekster. Det gjør at selve litteraturen og gleden ved å lese faller litt bort, sier Ida Lodding Gabrielsen.(Foto: Shane Colvin / UiO)
Hva blir tekstene brukt til?
Litterære samtaler er å lese og snakke om bøker på måter som kan gi en dypere forståelse av den aktuelle teksten.
Forskeren valgte å ta et skritt tilbake og heller se på de skjønnlitterære tekstene som dukker opp i norsktimene, hva de blir brukt til og hvordan elevene og lærerne snakker om dem.
– Jeg oppdaget at skjønnlitteratur i stor grad brukes til å oppfylle andre faglige mål. Elevene blir bedt om å lese noveller fordi de skal skrive en novelle på tentamen. Det er formålet som styrer tekstutvalget, ikke litteraturen i seg selv, sier forskeren.
Hun forteller at en «eksempelnovelle» skrevet av en lærebokforfatter eller tidligere elev kanskje er enklere å bruke enn «ekte» noveller. I slike tilfeller brukes teksten som en illustrasjon på det som er typisk for sjangeren.
Det preger også de situasjonene der elevene faktisk leser.
Ingen felles leseopplevelse
Det Gabrielsen fant, viser et tydelig skille i klasserommet. Når elevene leste korte tekster sammen, handlet det om form og skriving.
Individuell lesing av lengre bøker var overlatt til elevene selv, ofte som et lesekvarter eller en bokpresentasjon med søkelys på handling.
– Målet i timene var gjerne at elevene skulle lære om sjangre og skrive egne tekster. Det gjør at selve litteraturen og gleden ved å lese faller litt bort. Det er ikke fokuset på sjanger eller skriving jeg er bekymret for, men fraværet av undervisning med søkelys på lesingen og litteraturen, sier Gabrielsen.
– Vi vet fra forskning at det er stor forskjell på hva elever har med seg hjemmefra av leseerfaringer, utdyper hun.
De som leser gjør det bedre
– De som leser på fritiden, gjør det bedre i andre fag også. I tillegg kan fiksjonslitteratur være en inngang til å snakke om vanskelige temaer uten at det står for mye på spill for elevene, sier forskeren.
Annonse
Hun gjør seg noen tanker om hvorfor bøkene får så lite plass.
– Norsk er et stort fag, det er mye stoff og læreren skal sette tre karakterer. Det kan være en grunn til at selve litteraturen forsvinner oppi alt læreren og elevene skal igjennom i faget, sier forskeren.
Gabrielsen er ikke bare opptatt av hva som går tapt for den enkelte elev. Hun peker også på strukturelle forklaringer på hvorfor det er slik.
Mye har endret seg
Hun forteller at de som forsker på litteraturundervisning, pleier å gå i dybden på noen utvalgte case- eller intervjustudier.
Forskere i leserundersøkelser som PISA og PIRLS bruker derimot statistikk og store datamaterialer.
– Min metode havner litt midt imellom. Det er et stort videomateriale med 47 klasser og cirka én ukes norskundervisning i hver klasse. Jeg har laget oversikter over hvilke tekster som leses i hvor mange klasserom og over ulike måter å lese på, sier hun.
– At skjønnlitteratur først og fremst brukes til å oppnå andre faglige mål, er en tydelig tendens på tvers av klasserommene.
Da får skjønnlitteraturen en noe tilbaketrukket plass i faget.
Siden Gabrielsen begynte arbeidet med avhandlingen i 2019, har mye endret seg. Både i skolen og i den offentlige samtalen om lesing.
– Dette er en tydeligere begrunnelse for hvorfor en skal lese litteratur i skolen enn da jeg begynte å forske på temaet. Selve litteraturen får mer egenverdi. Det er jeg takknemlig for, sier Gabrielsen.
Det arbeides også med innholdslister i læreplanen, blant annet i norskfaget. Listene er frivillige. De inneholder et utvalg tekster som «skal støtte lærernes arbeid med læreplanene og bidra med felles verdigrunnlag og referanserammer».
– Innholdslistene gir lærerne noe å støtte seg på i tillegg til læreboka, som vi ser har fått en mindre tydelig plass de seneste årene. Men ut fra undervisningen jeg har forsket på, er det hva de gjør med teksten, som betyr noe for hva elevene sitter igjen med, sier Gabrielsen.
Tidligere var det mye snakk om PISA-resultater.
Nå handler ordskiftet mer om hvorfor det er viktig å lese. Leseklubber er mer populære enn noensinne. Dua Lipa anbefaler «Stargate», og mange er opptatt av tematikken, forteller forskeren.
− Dette skiftet gir lærerne en gyllen mulighet. Med læreplanen i ryggen kan de bruke bøkene til å utforske det å være menneske og hvordan vi relaterer oss til hverandre, sier Gabrielsen.
Roe, A.: Elevenes lesevaner og holdninger til lesing. I T. S. Frønes og F. Jensen (redaktører): Like muligheter til god leseforståelse? 20 år med lesing i PISA. Universitetsforlaget, 2020.
Aktuell forskning
Ida Lodding Gabrielsen har forsket på hvordan skjønnlitterære tekster brukes i norske klasserom.
Lærerne har gitt tillatelse til å bli filmet i klasserommet sitt, men ikke fått noen føringer for øvrig.
Gabrielsen har forsket på hvordan det arbeides med skjønnlitterære tekster, hva som blir lest og hvordan lærebøker legger føringer for litteraturundervisningen.
Hun finner et sterkt søkelys på kunnskap om sjangre og litterære virkemidler i arbeidet med skjønnlitterære tekster.
Mange tekster lærerne brukte, er hentet fra læreboka, og formålet med lesingen er ofte at elevene selv skal skrive egne tekster i en gitt sjanger eller identifisere typiske virkemidler.
