Kjefte eller gi etter for sinte barn? Dette gjør barna tryggere og mindre stressa

Se for deg følgende scenario som trolig skjer ukentlig, om ikke daglig, i de fleste hjem.

Du har sagt at skjermtiden er over. Barnet ditt protesterer, blir sint og nekter å legge bort nettbrettet. Kanskje ender hele seansen med gråt, roping eller en lang diskusjon.

Hva gjør du da? Gir du etter for å bevare husfreden, eller blir du streng og kjefter for å få barnet ditt til å høre etter?

– Det ikke alle vet, er at det finnes et tredje alternativ. Du kan møte barnet med varme og validering, som vil si å anerkjenne følelsene, samtidig som du står fast ved grensen du har satt.

Det sier universitetslektor Linne Tangen ved Læringsmiljøsenteret, UiS.

Autoritative voksne gir best effekt

En voksen som mestrer dette med varme og tydelighet, kalles for en autoritativ voksen.

Omfattende forskning viser at det er den autoritative voksenrollen som gir aller best effekt når det kommer til barns oppvekst og utvikling.

Nylig snakket Linne Tangen om temaet foreldre og grensesetting i en «live podkast-episode» av serien «Læringsmiljø i skole og barnehage».

Sendingen kan du også se som video i Viten-TV nederst i denne artikkelen.

Hun har også nylig skrevet et blogginnlegg på UiS sine nettsider om temaet.

Tangen mener dette med validering av barns følelser, og tydelighet eller grensesetting, i stor grad har blitt misforstått av mange i debatten om foreldre og grensesetting som har vært i media den siste tiden.

Hva skjer når valideringen går for langt?

Hun tror at mange har inntrykk av at det må være enten eller, når det bør være «ja, takk» til begge deler.

Tangen mener voksne alltid bør strebe etter å være varme og støttende i alle møter de har med barn. Enten som foreldre, eller ansatte i barnehage og skole.

– Vi voksne bør både anerkjenne følelser samtidig som vi setter grenser for barna. Dette gjør autoritative voksne på en ypperlig måte. Det er en svært krevende voksenstil, men dersom man mestrer den, så kan det gi en veldig stor effekt på lang sikt, sier hun.

Hun tror likevel at det for noen kan gå litt for langt med valideringen, og at dette er noe mange foreldre og ansatte i skoler og barnehager bør være litt obs på.

– Det er likevel slik at barn trenger hjelp til å se at følelser ikke alltid speiler den ytre virkeligheten. Vi voksne kan ikke alltid sidestille barns følelser med virkeligheten, da gir vi barns følelser definisjonsmakt på hva som er reelt og ikke, sier hun.

Når følelsene tar over, trenger vi trygghet

Studier viser også at det er den autoritative voksenstilen som stressresponssystemet vårt reagerer best på.

Når vi opplever stress eller sterke følelser, kan trygghet, forutsigbarhet og støtte fra andre hjelpe oss med å håndtere situasjonen, forklarer Tangen.

Når vi opplever noe som truende, uforutsigbart eller overveldende, aktiveres kroppens stressrespons. Pulsen kan øke, vi blir mer på vakt og det kan bli vanskeligere å tenke klart og regulere følelsene våre.

Forskning på stress og utvikling viser at trygge, støttende relasjoner kan bidra til å dempe stressreaksjoner. For barn, som fortsatt utvikler evnen til å regulere følelsene sine, er denne støtten særlig viktig.

Voksne bør være varme, men tydelige

Det er nettopp her den autoritative voksenstilen kommer inn. Den kombinerer en varm og trygg relasjon med tydelige forventninger og rammer.

I situasjonen med skjermtid, kan den voksne anerkjenne barnets følelser. Det betyr ikke at barnet nødvendigvis slutter å være sint.

Du skal heller ikke fjerne barnets «ubehag» eller bagatellisere frustrasjonen. Men du kan hjelpe barnet å håndtere de negative følelsene, som frustrasjon eller sinne, innenfor trygge rammer.

– Vi voksne må tørre å stå i de grensene vi setter, og skal gjøre det med varme, sier Tangen.

Ikke strengest mulig, men varm og tydelig

Tangen er nærmest ukentlig ute og observerer ulike situasjoner i barnehager og skoler. Hun ser en endring i barns atferd over tid, og tror at foreldre i dag er blitt litt redde for å sette grenser.

Hun mener imidlertid at grensesetting har fått et ufortjent dårlig rykte.

– Mange foreldre er opptatt av å møte barns følelser med forståelse. Samtidig kan de vegre seg for å sette grenser fordi de vil ikke være autoritære. De er redde for å såre barnet, møte motstand eller skade relasjonen, sier hun, og legger samtidig til:

– Men å være tydelig er ikke det samme som å være autoritær. Autoritativ og autoritær er to vidt forskjellige ting.

– Grensesetting har fått et ufortjent dårlig rykte

I debatten i norsk presse om dagens foreldrerolle, har det blitt fremstilt som om voksne må velge mellom å være forståelsesfulle og å være strenge, men det er en falsk motsetning, mener Tangen.

At barn trenger grenser, betyr ikke at voksne skal si nei til alt. Hun mener det er behov for å rydde litt i hva grenser er, og hvorfor vi setter dem.

I arbeidet sitt med å gi råd til skoler og barnehager over hele landet, deler hun gjerne grenser inn i tre kategorier.

1. Grenser for sikkerhet handler om å beskytte barn mot fare. Et lite barn kan ikke løpe ut i trafikken eller håndtere en varm kokeplate alene. Her må den voksne gripe inn, uavhengig av om barnet protesterer.

2. Grenser for danning handler om å lære barn å fungere sammen med andre. Vi skal behandle andre med respekt, vente på tur, vise empati og inkludere andre i lek. Dette er ferdigheter barn ikke er født med, men må lære og øve på.

3. Grenser av praktiske hensyn handler om hvordan vi organiserer hverdagen. Det kan være regler for måltider, påkledning og aktiviteter, eller om elever får ha vannflasken på pulten og caps på hodet.

Hvem er regelen praktisk for?

Det er særlig den siste kategorien Tangen mener voksne bør reflektere over. For hvem er egentlig regelen praktisk for? Den voksne eller barnet?

Hun mener at vi noen ganger kan oppdage at vi har sagt nei mer av vane enn fordi regelen har en viktig funksjon.

Tangen oppsummerer dette med en enkel regel:

– Følg barnet hvis mulig. Ta tak når nødvendig.

I det legger hun at barn må få rom til å utforske, prøve selv og gjøre erfaringer. Samtidig trenger de voksne som griper inn når det faktisk er nødvendig.

Den samme grensen kan oppleves forskjellig

Det er ikke bare hvilke grenser vi setter som betyr noe. Det har også betydning hvordan vi setter dem, og hvilken relasjon vi har til barnet.

Tangen trekker spesielt frem barn som allerede har mange erfaringer med kritikk, konflikter eller utrygge voksne. For disse barna er det ikke sikkert at enda en streng reaksjon vil føre til læring.

En grense kan derimot oppleves annerledes når den kommer fra en voksen barnet kjenner, stoler på og vet vil det vel. Dette er viktig hjemme, i barnehagen og på skolen.

– Et barn som møter en rolig, tydelig voksen det har tillit til, kan oppleve en korreksjon annerledes enn et barn som føler seg avvist, truet eller misforstått. Det betyr ikke at grensen ikke skal settes, men den gode relasjonen bør ligge i bunn, sier hun.

Robuste barn trenger ikke å bli hardere

Mange foreldre ønsker å oppdra robuste barn. Barn som takler motgang, står opp for seg selv og ikke gir opp så snart noe blir vanskelig.

Men robusthet betyr ikke at barn skal tåle mest mulig, eller at voksne skal etterlate barn til seg selv.

– Barn må erfare at noe er vanskelig, og stå gjennom det sammen med en trygg voksen, sier Tangen.

Hun mener at barn trenger å øve på å håndtere skuffelser og motgang.

Hvis voksne alltid fjerner det som er vanskelig, mister barna også muligheter til å utvikle egne strategier for å møte utfordringer, legger hun til.

Samtidig trenger barn støtte tilpasset sin alder, modenhet og situasjon. Det handler altså ikke om å fremkalle frustrasjon for frustrasjonens skyld, men om å hjelpe barnet gjennom de vanskelige situasjonene som oppstår naturlig i livet.

Kanskje må vi også si nei til mer aktivitet?

Grenser handler heller ikke bare om hva barn får lov til. Noen ganger kan et nei være nødvendig for å skape mer ro i hverdagen.

Mange barn har lange dager i barnehage, skole og SFO, etterfulgt av fritidsaktiviteter, lekser og andre planer.

Tangen tror ikke at fotballtreningen eller korpset i seg selv er problemet. Men når dagene blir for fulle, forsvinner rommet for hvile. Hun peker på at både barn og voksne trenger pauser for å bearbeide inntrykk.

– Kanskje er det ikke alltid nødvendig med enda en aktivitet? Kanskje trenger barna også ettermiddager uten planer, tid til å kjede seg og muligheten til å bare være sammen med familien, undrer hun.

Foreldre har ikke skylden for alt

I debatten om uro og utfordringer i skolen har mye av ansvaret blitt lagt på foreldrene.

Noen mener norske foreldre er blitt for ettergivende, og at dette får konsekvenser for barnas evne til å håndtere regler, motgang og fellesskapets forventninger.

Hun mener at det er viktig å diskutere foreldrerollen og konsekvensene av å ikke hjelpe barn med grensesetting. Samtidig advarer hun mot å gjøre foreldre til syndebukker.

– Barns utvikling påvirkes av mange forhold. Arbeidet med å lære barn sosial kompetanse, selvregulering og ansvar kan ikke overlates til verken hjemmet eller skolen alene.

Hun mener at når de voksne rundt barnet samarbeider om tydelige forventninger, samtidig som de møter barnet med varme og respekt, får barnet bedre muligheter til å utvikle ferdighetene det trenger i møte med andre.

– Barn trenger ikke perfekte voksne

Å være forelder innebærer å måtte ta mange avgjørelser.

Noen ganger setter vi en grense som kanskje burde vært annerledes. Andre ganger gir vi etter fordi vi er slitne, eller blir strengere enn vi hadde tenkt.

Tangen mener ikke at foreldre må gjøre alt riktig. Det viktigste er at vi våger å ta ansvar, tåler barnets frustrasjon og samtidig fortsetter å være trygge personer barnet kan stole på.

Et nei trenger ikke å bety at barnet blir avvist. Det kan også bety at den voksne passer på, hjelper barnet å forstå omgivelsene og tar ansvar for beslutninger barnet ennå ikke er modent nok til å ta selv.

– Vi må tørre å være voksne, sette grenser og tåle frustrasjon. Men samtidig være rolige og varme og romme hele barnet, sier Tangen.

Målet er ikke å få barn som aldri protesterer, men å hjelpe dem med å takle motgang og ta gode valg. Samtidig skal de vite at de har trygge voksne å støtte seg på – også når svaret er nei.

Se video fra Viten-TV under: Foreldre og grensesetting: Hvordan skape trygge og robuste barn?

Kilder

Popovac, Z.: Gjør vi ungene våre til små tyranner? Populærvitenskapelig artikkel i Magasinet Psykisk helse. Rådet for psykisk helse, 2024.

Powell, B. mfl.: Trygghetssirkelen: En tilknytningsbasert intervensjon (sammendrag). Gyldendal Akademisk, 2013.

Perry, B. D. og Szalavitz, M.: The boy who was raised as a dog: And other stories from a child psychiatrist's notebook. Basic Books, 2006.

Diana Baumrind: The influence of parenting style on adolescent competence and substance use (sammendrag). Journal of Early Adolescence, 1991. Doi.org/10.1177/02724316911110

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Stavanger

Universitetet i Stavanger er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Stavanger:

• 

  ‒ Barn som strever med språkforståelsen, er ikke nødvendigvis blant de svakeste leserne

• 

  Undervisningen i skolen skal være forskningsbasert. Nå vet forskerne mer om hva lærerne trenger

• 

  Slik gikk det da en skoleklasse skulle lese en krevende norrøn saga

• 

  Ny forskning viser at barn trives godt i norske barnehager

• 

  Slik bør foreldre og lærere gå fram for å sikre at barna blir gode lesere

• 

  Norske 15-åringers leseferdigheter har aldri vært dårligere

Se flere saker fra Universitetet i Stavanger

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER

Click to add text