Før i tiden var det et mål om at barnevernsinstitusjoner skulle være et hjem. I dag er andre målsettinger mer fremtredende.

– I planene for dagens institusjoner brukes institusjonsbegrepet, ikke barnehjem. Det står ikke noe sted at det skal være et hjem. Men det betyr ikke at de ansatte ikke er opptatt av at det skal være det, sier Sommerfeldt. 

Marianne Buen Sommerfeldt har intervjuet ungdommer på barnevernsinstitusjoner. Og de har klare meninger om hvordan de ønsker å bo. 

I dagens planer for barnevernsinstitusjoner fremkommer det ingen definisjon for hva et «hjem» er. 

– Da blir det opp til fortolkning og kanskje preget av forforståelser og subjektive forestillinger om hva et hjem er for de ansatte, sier hun. 

Vil ikke ta med venner til et «NAV-kontor»

I dag finnes det både barnevernsinstitusjoner som ser ut som moderne institusjoner, og institusjoner som ser ut som vanlige familieboliger. 

– Ungdommene jeg snakket med, foretrakk helt tydelig at institusjonen så ut som en familiebolig og ikke en arbeidsplass, sier hun.

Ungdommene hadde inntrykk av at mennesker rundt dem forbandt det å bo på en institusjon med rusproblemer, ungdomskriminalitet og psykiske helseutfordringer. De ønsket å «fremstå normale i en unormal situasjon». 

– Når institusjonen ser ut som et hjem, føler ungdommene at det er enklere å ta med venner hjem til seg. De ønsker ikke at det ser ut som et NAV-kontor, sier Sommerfeldt. 

Ønsker nærhet til de ansatte

Ungdommene Sommerfeldt snakket med, hadde også meninger om hvordan relasjonen til de ansatte burde være. 

– Retningslinjene gir et handlingsrom og sier noe om hva som er faglig og etisk riktig. Samtidig kan alle samtidige krav gjøre at de ansatte opplever et trangere handlingsrom for å inngå i ekte relasjoner til barna, selv om det også er mulig å få til, sier hun. 

I dag er det mange føringer og retningslinjer for hvordan ansatte på barnehjem skal arbeide. Sommerfeldt mener dette både er positivt og begrensende på samme tid. Hun mener det krever en særlig bevissthet og profesjonalitet for å få til dette arbeidet og denne balansen.

Men betyr det at det var bedre før på 1800-tallet da bestyrerne bodde i samme hus som barna? 

– Det var en annen tid. Og det var for mange barn av gangen og andre forståelser av nærhet mellom voksne og barn. Men ungdommene i dag ønsker seg ansatte som i større grad er personlige, sier Sommerfeldt. 

Vil ha kontakt med ansatte utover arbeidstiden

Ungdommene fortalte at de satte pris på voksne som sendte tekstmelding når de egentlig hadde fri, bidro til å gjøre oppholdsrom hjemmekoselige eller ble igjen utover arbeidstiden deres ved behov. 

– Dette ønsket er ikke helt uproblematisk gitt dagens arbeidslivsbestemmelser. Likevel viser det et behov for å reflektere over hvordan ungdommenes uttalelser kan forstås og imøtekommes, sier hun.

Hun understreker at vi behøver reguleringer av praksisen blant annet av hensyn til risiko for grenseløshet og overgrep. 

– Men profesjonalitet skal ikke være noe hinder for å få til gode relasjoner. Tvert imot er nettopp relasjonsarbeidet kjernen i det sosialfaglige arbeidet. Det er også en sentral del i den profesjonelles personlige kompetanse, sier Sommerfeldt.

Men hvorfor ser ikke alle institusjoner ut som et hjem? 

– Det er praktisk å bygge til formålet med institusjonene. Med møterom til de ansatte, garderobe til å henge fra seg og så videre. Men de som bor der kan miste litt av opplevelsen av at det er et hjem. Eller forsterke ungdommenes stigma når det ikke ser ut som et vanlig hjem, sier Sommerfeldt. 

Var det bedre før? 

I 1800-tallets barnehjem bodde ansatte, barn og ungdom i samme hus på fast basis. 

– Det var ofte store villaer med store hager. Mye var basert på veldedighet. Det var mennesker med midler som hadde en bolig til formålet eller hadde midler til å skaffe en, sier Sommerfeldt. 

Barnehjemmene var privat finansiert og drevet uten offentlig støtte. Bildet i toppen av saken er av Emmas barnehjem i Ullevålsveien 113 på Fagerborg i Oslo. 

Selv om det var relativt store hus, var det felles soverom eller sovesaler. 

– Og slik er det ikke i dag. I dag har man egne soverom, sier hun. 

Men driften var i stor grad uregulert og uten noe lovverk frem til Vergerådsloven i 1896. 

– Da kom det også et tydeligere mandat for hvilken rolle velferdsstaten skulle ha i dette, sier Sommerfeldt. 

Et lovverk av 1953 presiserte at kroppslig refselse ikke var lov. Barnets behov og rettigheter ble vektlagt. I 1992 kom et lovverk som også gjorde det klart at barn skulle høres og medvirke. Barna skal selv kunne si noe om hvor og hvordan de ønsker å bo. 

– Utdanningene vi i dag forbinder med barnevernsinstitusjoner, oppstod i 1920. Da tenkte de at vi trengte mer kompetanse utover det å være en mor, sier Sommerfeldt. 

Med andre ord har det skjedd mye siden barnehjemmene oppstod på 1800-tallet. 

Bygget ned institusjonene

På 2000-tallet har det vært en nedbygging av institusjonstilbudet til fordel for fosterhjem. 

– Det skjedde i tråd med ideen om at et hjem og familieliv er best for barna. Dette hevdet flere allerede på 1950-tallet. Det har faktisk vært en tilbakevendende diskusjon siden 1870-årene, sier hun. 

Samtidig vil det alltid være barn og unge man ikke finner fosterhjem til, eller som ikke ønsker det eller som har behov som ikke kan dekkes i fosterhjem. Da trengs også et tilbud på barneverninstitusjoner. 

– Barneverninstitusjoner er et godt tilbud til mange barn og unge i dag. Det er et nødvendig tilbud for å imøtekomme behovene for omsorg og miljøterapi for denne gruppen, sier Sommerfeldt.

Referanser:

Marianne Buen Sommerfeldt: Relasjoner mellom barn og voksne på barneverninstitusjoner i Norge. Vår tids forståelser sett i et historisk perspektiv. Tidsskriftet Norges Barnevern, 2019. Sammendrag. 

Marianne Buen Sommerfeldt: Sometimes I feel at home adolescents’ narratives of everyday life in residential care. Journal of Children's Services, 2022. Sammendrag. Doi.org/10.1108/JCS-12-2020-0086

Artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet

OsloMet – storbyuniversitetet er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra OsloMet:

• 

  Torturofres møte med helsevesenet: – Å komme inn i operasjonssalen ga meg de samme følelsene som da jeg kom inn i torturkammeret

• 

  Å jobbe i barnevernet påvirker den psykiske helsen

• 

  Om eiendomsutviklere og kommuner samarbeider på nye måter, kan byutvikling blir mer strategisk

• 

  – Klær som er kjøpt nye, brukes flere ganger enn bruktklær

• 

  Kan gamle skuter gi Kyst-Noreg eit nytt økonomisk oppsving?

• 

  Forskarar har evaluert eldrereformen Leve heile livet

Les flere saker laget av OsloMet

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER