Etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022
kom over 90.000 ukrainske flyktninger til Norge. Mange valgte å bo hos familie,
venner eller kjente i stedet for å benytte seg av asylmottak.
– Det var et uvanlig høyt antall flyktninger som bodde privat før bosetting. Det har hatt mye å si for hvordan kommunene har løst oppgaven, sier Marthe Handå Myhre.
Hun er forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet og prosjektleder.
Det var en ny situasjon for norske kommuner. Kommunene hadde lite erfaring med flyktninger som bodde privat før bosetting.
Ordning ga støtte og struktur
For å lette presset på asylmottakene,
ønsket myndighetene at flere kommuner skulle følge opp flyktninger som bodde
privat før formell bosetting. Derfor laget Utlendingsdirektoratet (UDI)
en ny ordning kalt midlertidig alternativ mottaksplass for personer fordrevne
fra Ukraina (MAMOT).
– Et uvanlig høyt antall flyktninger bodde privat før bosetting, sier forsker Marthe Handå Myhre.(Foto: Joachim Engelstad)
Kommunene kunne velge om de ville bruke
ordningen. De som sa ja, fikk penger til å hjelpe flyktningene i perioden før
de ble bosatt.
– Ordningen ble tatt godt imot. Den
gjorde det mulig for kommunene å få kompensasjon for at de fulgte opp
flyktningene. Flere kommuner ga flyktningene økonomisk støtte som var viktige
for dem i denne perioden, sier Myhre.
Mange kommuner er enige i at ordningen
bidro til raskere bosetting og til at de kunne bosette flere.
– Samtidig ser vi at bosettingen
i mange tilfeller gikk så raskt at det ikke var behov for ordningen, sier
forskeren.
Da valgte kommunene å bosette flyktningen direkte,
istedenfor å godta en avtale om MAMOT.
Rask bosetting og lokal forankring
Flyktninger fra Ukraina fikk som
hovedregel innvilget kollektiv beskyttelse svært raskt. Det gjorde at prosessen
med å finne bolig til flyktningene også kunne starte raskt.
Flyktninger som
bodde privat, fikk plass i en kommune raskere enn de som bodde på mottak. Det
gjaldt særlig de som ikke hadde noen formell avtale med kommunen.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet
(IMDi) har prøvd å bosette flyktninger i den kommunen de allerede bodde i. Det
har gitt dem mer trygghet og en mer stabil start.
– Dette har vært spesielt viktig for
barn, som har sluppet å bytte skole etter ankomst, sier Myhre.
Kommunene har vært positive til å bosette
flyktninger som allerede bodde der. Mange kommuner sier at de har klart å
hjelpe flere flyktninger med å få et sted å bo enn de ellers ville fått til.
Ulik praksis og behov for bedre
informasjon
Annonse
Kommunene har fulgt opp flyktninger som
bodde privat på ulike måter. Noen hadde tid og penger til å sjekke boligene og
gi god hjelp, mens andre måtte prioritere annerledes.
– Flere kommuner syntes det ble
vanskelig å holde oversikt da mange flyktninger bodde privat. Noen fortalte at
de foretrakk vanlig prosess med
bosetting av flyktninger fra mottak. Da har de mer tid til å forberede seg på å
ta imot flyktningene, sier Myhre.
Noen kommuner ønsket mer informasjon fra
staten om flyktninger som er i kommunen.
– Det ser imidlertid ut som
flyktningene fra Ukraina ofte har tatt kontakt med kommunen selv, sier Myhre.
Kommunene får ikke fulgt opp flyktningene
og informert dem, hvis de ikke vet at de befinner seg i kommunen.
Flyktningene opplevde trygghet og
støtte
88 prosent av flyktningene som bodde
privat, sa at de fikk nok mat, klær og det de trengte i starten.
– Det å kunne bo hos noen man kjenner, har gitt trygghet, sier Myhre.
Mange sa at de var takknemlige for å få bo
hos folk de kjente. Rapporten viser at dette har hjulpet dem med å lære språk
og komme i jobb.
Sårbarhet og risiko – men få alvorlige
tilfeller
Politiets nasjonale kompetansegruppe mot
menneskehandel har bekreftet at det totalt sett har vært få anmeldelser eller
etterforskninger om menneskehandel. Det samme gjelder andre former for
utnyttelse knyttet til ukrainske flyktninger som har bodd privat.
Noen kommuner meldte om bekymringsverdige
forhold, men ingen hadde hatt mange slike tilfeller.
Annonse
– Det er viktig at flyktninger får
god informasjon om muligheten til å bo på asylmottak. De skal ikke føle seg
tvunget til å bo privat i en vanskelig eller utrygg situasjon, understreker
Myhre.
Gode ordninger som kollektiv beskyttelse
og økonomisk støtte har trolig gjort ukrainske flyktninger mindre sårbare.
Læringspunkter for fremtidige kriser
Myhre sier at erfaringene med ukrainske
flyktninger ikke nødvendigvis vil gjelde for andre grupper.
Mange ukrainere hadde familie eller venner
i Norge, høy utdanning og kunne reise fritt i Europa. Det gjorde det lettere
for dem å bo privat.
– Men vi håper funnene kan bidra til
å lage gode løsninger også neste gang det kommer mange flyktninger, sier hun.
I 2022 og 2023 bodde mange flyktninger
privat før de ble bosatt i en kommune. De aller fleste av disse var fra
Ukraina.
Prosjektet undersøker hvordan IMDi og
kommunene har fulgt opp disse flyktningene, og hvordan flyktningene fra Ukraina
selv har opplevd situasjonen.
MAMOT-ordningen ble startet i mars 2022 og
administrert av UDI. Den ga kommunene penger for å følge opp flyktninger som
bodde privat. Ordningen ble avsluttet våren 2024.
Kommunene kunne selv velge om de ville bruke
ordningen. Hvis de sa ja til en avtale om MAMOT, fikk de ansvar for å hjelpe
flyktningen med livsopphold og oppfølging.
Mange ukrainske flyktninger var glade for
å bo hos folk de kjente, men noen savnet informasjon.
Studien bygger på intervjuer med kommuner,
IMDi, frivillige og flyktninger, samt spørreundersøkelser fra 2022 og
2024/2025.