Arkeologens største funn:
I en kasse i kjelleren lå fire jenter som døde på 1300-tallet, med røde votter på hendene

Marianne Vedeler var nyutdannet, og hadde nettopp flyttet hjem til Oslo fra Bergen.

Hun sendte en åpen søknad til Kulturhistorisk museum og lurte på om det var noe jobb der til henne.

Det var det. Museet trengte noen til å katalogisere tekstiler nede i kjelleren til Historisk museum.

Der nede lå det hyllemeter med ting som museet hadde fått inn gjennom innsamlinger, og som de ikke helt hadde oversikt over.

Det var ikke så mye lys der nede, husker Vedeler. Ikke verdens beste arbeidsforhold.

– Det var litt andre krav på begynnelsen av 90-tallet, sier hun.

– Så sitter jeg der da, nedi kjelleren. Og så ser jeg at oppå hyllene, så ligger det noen kjempesvære kasser.

Jeg må se hva det er for noe, tenkte den nyutdannede arkeologen.

I kassene fant hun noe som skulle prege resten av karrieren hennes.

Fire jenter, som en gang på 1300-tallet hadde blitt begravet i den samme grunne graven, rett under gulvet i den gamle stavkirken i Uvdal.

Men som nå altså lå i en kasse, på en hylle, i kjelleren til Historisk museum.

En slags naturlige mumier

Arkeologenes morsomste funn

I sommer spør vi arkeologene om å dele sine morsomste funn. 

Sommeren er høysesong for arkeologiske utgravinger, og det er nå mange store oppdagelser gjøres. 

Noen ganger kreves det år med planlegging og graving før noe spektakulært dukker opp, andre ganger snubler de over skattene helt tilfeldig. Begge typer funn er gull verdt for vår forståelse av fortiden.

Det var i 1978 at arkeologer undersøkte hva som fantes under gulvet i den gamle stavkirken, og fant lag på lag med graver.

Noen av de døde hadde blitt lagt på puter fylt med blomster.

Jentene var lagt ned uten kister, i bakken under gulvet. Det lå verken noe under dem eller over dem.

– Det forunderlige var at den tørre luften hadde bevart dem som en slags naturlige mumier, forteller Vedeler.

– De hadde ligget under kirkegulvet helt siden 1300-tallet. Og hadde fortsatt hår, hud, negler og klær.

De fire jentene var så godt bevarte, og hadde såpass velbevarte klær og utstyr, at de ble tatt inn til museet «på blokk», forklarer Vedeler.

Det betyr at hele skjelettet og jorden som det lå på ble løftet forsiktig opp og tatt inn til museet.

– Vi ville nok ikke gjort det sånn i dag. Og vi ville i hvert fall ikke glemt dem bort i kjelleren på den måten, sier Vedeler.  

Møysommelig kledd for graven

Til tross for manglende lys i den dunkle kjelleren til Historisk museum, så Vedeler klart og tydelig at alle jentene hadde svært forseggjorte klær på seg. Det som en gang hadde vært klær til bruk i livet var omgjort til gravdrakt.

Faktisk var hele kroppen dekket til, ansiktet, hendene og føttene.

– Jeg kunne se at alle fire hadde røde votter på hendene, forteller Vedeler.

Den yngste jenta var mellom 2 og 4 år da hun døde.

– Den eldste jenta, som var et sted mellom 15 og 17 år da hun døde, hadde fått på seg en linserk, en plissert kjole og en fin blå hette på hodet. Også disse røde vottene. Som var sydd fast til kjoleermene, forteller Vedeler.

Jentene som ikke hadde fått hette hadde fått hele hodet surret inn i linbånd, omsorgsfullt dandert med kunstferdige rynker ved tinningene.

– Det var som et frossent øyeblikk fra fortiden.

Status å gravlegges inne i kirken

Vedeler fikk et doktorgradsstipend og begynte å forske på klær fra middelalderen.

– Da var disse gravene viktige, for de var så godt bevart, forteller hun.

Dessuten var klærne så spesielle.

– De har et snitt som er veldig forseggjort, og ganske komplisert.

Jentene var gravlagt inne i koret til kirken. De som ble gravlagt her i middelalderen var gjerne rike folk som hadde høy lokal status. Det var dyrere, og bedre ansett enn å bli begravd ute i kirkegården.

– Så de var nok av høy status, disse jentene. Det ser du på de fine ullstoffene også, sier Vedeler.

Viktig med godt bevarte lik

Det finnes ingen skriftlige kilder fra denne tiden der man kunne funnet ute noe om hvem disse fire jentene var, eller hva som skjedde med dem.

Vedeler har lurt på om de er dekket til i et forsøk på å beskytte kroppen.

– I denne perioden hadde man en tanke om at hvis liket ble godt bevart, så var det et tegn på at man var velsignet. Man viste fram døde kropper med jevne mellomrom for å vise hvor godt de holdt seg.

Jentene ble begravet i en tid da pesten kom.

– De kan selvfølgelig være pestofre. Men da er det rart at de er så omsorgsfullt gjort i stand, sier Vedeler.

– De har brukt så mye tid på å kle disse fire døde jentene. Det ville man kanskje ikke se for seg at ble gjort i en pestsituasjon.

Til inspirasjon for arkeologer, og forfattere

Hva var det som skjedde med disse fire unge jentene? Hvorfor døde de samtidig? Og hvorfor hadde de alle fastsydde røde ullvotter på hendene?

– Det er så mystisk, og tankevekkende, sier Vedeler.

– De gravene kommer på en måte alltid tilbake til meg med nye spørsmål.

Vedeler har nylig fått tillatelse til å ta DNA-tester av jentene. Hvis hun finner penger og tid, så kan vi kanskje for eksempel få vite om de var søsken.

Hun har også opp gjennom årene fortalt mange om disse spesielle gravene.

– Mange har latt seg inspirere, forteller Vedeler.

– Når du leser om de to jentene som ble begravet på Butangen i Lars Myttings bok Skråpånatta, har han tenkt på jentene fra Uvdal stavkirke.

LES OGSÅ

Hemmelighetene i krypkjelleren under Norges eldste domkirke

Forskere mener de har funnet verdens eldste kjente sydde klær

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev