Gule rapsblomster i blomst på et jorde i Østre Gausdal. Mye av den norske rapsen går til dyrefôr, men noe blir til kaldpresset olje.(Foto: Javad Parsa / NTB)
Stadig oftere dukker det opp bekymring og skepsis om planteoljer i sosiale medier.
En skriver: «Planteoljer/margariner er gift og sykdommer for helsen - det er ultraprossesserte kjemisk fremstilte produkter uten noen særlig råvarer!»
En annen skriver: «Prøv å søke opp og se hvordan det produseres ...» En tredje spør: «Blir noe av dette produsert i Norge?»
Vi spurte Gjermund Vogt ved Eurofins om hvordan planteoljer blir laget.
Eurofins-laboratoriene analyserer matvarer og oljer på oppdrag fra forskere og matindustrien. Selv har Vogt forsket på fett og oljer i 30 år og er med på mer enn 50 vitenskapelige publikasjoner.
Fra åker til fabrikk
Den eneste oljen som lages på norske råvarer, er kaldpresset rapsolje. Øvrige planteoljer av solsikke, mais, soya og oliven blir enten laget i Norge basert på importerte råvarer, eller så blir ferdig olje importert. Prosessen for å lage olje av planter er uansett mer eller mindre den samme, ifølge Vogt.
Men rapsen vokser altså på åkre i Norge. Plantene treskes på vanlig måte, der skurtreskeren skiller frøene fra resten.
Så blir frøene renset for ugras, småstein og insekter og deretter tørket.
– Hvis frøene er for fuktige, begynner de å spire og mugne. Tørkingen gjør det mulig å lagre dem, forklarer Vogt.
Så presses oljen ut
På fabrikken blir frøene lagt i skrupresse, som mekanisk presser ut oljen. Det er fortsatt planterester igjen i oljen, så den blir filtrert eller sentrifugert.
Så har man en ferdig, kaldpresset olje som kan sendes ut i butikkene.
Men det er fortsatt olje igjen i frø og planter.
– Med kaldpresset olje får du bare ut omtrent 60–65 prosent av oljen i frøet, sier Vogt.
Oliven blir håndplukket eller høstet med maskiner som rister treet og samler fruktene opp i store nett. Her overvåkes fangsten ved en olivenolje-mølle i Athen i Hellas.(Foto: Thanassis Stavrakis / NTB)
Løsemiddel får ut mer olje
For å få ut resten, blir den resterende massen behandlet videre. Da brukes løsemiddelet hexan for å få ut den gjenstående oljen. Nettopp dette middelet er gjenstand for mye spekulasjon.
– Å trekke ut olje med hexan, eller ekstrahering som vi kaller det, brukes i begrenset grad på raps, men mer på soya der frøene inneholder så lite fett at mekanisk pressing alene ikke får det ut, sier Vogt.
Annonse
Hexan er et petroleumsprodukt. Det er brannfarlig og giftig hvis du blir utsatt for store mengder. Løsemiddelet dampes ut av oljen og gjenbrukes.
– Det er ikke spor igjen av hexan i ferdig olje. Det koster mye mer enn oljen, så hexan blir gjenvunnet, sier Vogt.
Olivenoljen går gjennom flere stadier med behandling før den havner i butikkene i Norge. Her fra et anlegg i Quesada i Spania.(Foto: Bernat Armangue / AP / NTB)
Oljen vaskes
Så blir oljen raffinert. Denne prosessen får også gjennomgå i sosiale medier blant de som er skeptiske til planteoljer.
Formålet med videre behandling er å fjerne fremmedstoffer og uønsket lukt, ifølge Vogt. Raffineringen gjør at oljen ikke harskner så fort som en kaldpresset olje og derfor kan lagres lenge.
Første trinn er at oljen vaskes med vann, deretter med en tynn lutløsning.
– Rent vann vasker ut uønskede vannløselige stoffer. Lut vasker ut frie fettsyrer, forteller Vogt.
– Luten vaskes ut av oljen med vann på samme måte som lut vaskes ut av lutefisk, sier han.
Gjermund Vogt har jobbet med oljer i tre tiår. Nylig presenterte han sitt arbeid på et fettseminar på matforskningsinstituttet Nofima.(Foto: Eurofins)
Oljen blekes
Så kommer enda en runde, som kalles bleking. Her brukes sand og skall fra alger, eventuelt kull.
– Dette er naturlige stoffer, og de brukes for å fjerne fargepigmenter som kan gjøre at oljen harskner raskere, sier Vogt.
Algeskall brukes også i filtering av juice, vin og øl.
Annonse
– Noen tror det blir brukt klor til rensingen, men det stemmer ikke. Industrien bruker ikke kjemikalier til å bleke olje, sier Vogt.
Siste runde skjer med vanndamp-destillering. Det går ut på at kokepunktet i væsker blir senket ved at luft pumpes ut, og da kan ulike væsker skilles fra hverandre uten å ødelegges.
– Målet er å fjerne det som måtte være igjen av uønskede stoffer, men også eventuelle plantevernmidler og miljøgifter fra åkeren, sier Vogt.
Så blir oljen tilsatt antioksidanter som E-vitamin og i noen tilfeller ekstrakt av rosmarin.
Til slutt blir olivenoljen fylt på tanker eller flasker. Dette anlegget ligger utenfor Athen i Hellas.(Foto: Thanassis Stavrakis / NTB)
Blir oljen ultraprosessert?
Kvalifiserer denne raffineringen til at planteoljer kan kalles ultraprosesserte?
Begrepet ultraprosessert stammer fra den brasilianske ernæringsforskeren Carlos Monteiro. Han lagde den etter hvert kjente NOVA-klassifiseringen av matvarer. Planteoljer regnes ikke som ultraprosesserte etter denne definisjonen, men som bearbeidet råvare, også kalt prosesserte ingredienser.
NOVA-systemet deler inn råvarer etter hvorfor de blir bearbeidet og hva som blir lagt til med hvilken hensikt, ikke hvor mange trinn det er i bearbeidingen.
Raffinert olje består, til tross for flere behandlinger, av nesten rent fett. Med unntak av E-vitamin og eventuelt rosmarin er det ikke lagt til tilsetningsstoffer.
Også den norske appen Trygg mat merker planteoljer som rene varer, altså ikke ultraprosesserte.
Hva med transfett?
En annen påstand i sosiale medier er at planteoljene inneholder transfett.
Annonse
Transfett finnes naturlig hos kyr og sau og finnes derfor i små mengder i melk og kjøtt. Denne typen er ikke regnet som skadelig.
Industrielt transfett, også kalt herdet fett, blir laget ved å boble hydrogen inn i planteoljer for å gjøre dem fastere og mer holdbare. Denne typen transfett ble mye brukt fram til 1990-tallet, særlig i kjeks, kaker, pommes frites og fast food. Så kom forskning som viste at herdet fett ga økt risiko for hjertesykdom, betennelser og diabetes 2.
I Norge og EU er industrielt transfett strengt regulert, med maksimalt to gram per 100 gram fett i matvarer. I dag er transfett i stor grad faset ut av norske og europeiske matvarer, ifølge Vogt.
Planteoljer blir heller ikke omdannet til transfett i steikepanna hjemme på kjøkkenet ditt, ifølge Helsedirektoratet.
Rapsoljene fra Odelia og Askim er laget av norsk raps. Oljen fra Jacobs er fra Sverige.(Foto: Nina Kristiansen / forskning.no)
På sosiale medier kan vi lese påstander som denne: «Plantoljer bør man holde seg unna, bl. grunnet høyt innhold av omega 6 (betennelsesfremmende osv.).»
Omega-6 er like viktig som omega-3 for at kroppen skal fungere godt. Begge er med på å regulere betennelser, immunforsvaret og blodtrykk. Det er ikke nødvendig å ta tilskudd av omega-6, men det har heller ingen hensikt å redusere inntaket, ifølge Helsedirektoratet.
– Det stemmer at planteoljer har mest omega-6, men det er ikke noe problem i et vanlig kosthold. Studier på mennesker viser ingen betennelseseffekt av planteoljer, sier Vogt.
Han sier at det blir regnet som gunstig at rapsolje har et forhold mellom omega 6 og omega 3 på to til en.
Norske helsemyndigheter har derimot ingen anbefaling om forholdet mellom omega-3 og 6. Det finnes ikke noe vitenskapelig grunnlag for å tallfeste det, ifølge Helsedirektoratet.
– Finn kunnskap
Rapsoljen kan ha fått dårlig rykte fordi raps tidligere inneholdt en fettsyre, erukasyre, som ble koblet til hjertesykdom hos menn og stoffer som påvirket veksten hos kalver.
– Begge ble avlet bort på naturlig måte på 1950-tallet. Det er ikke lenger giftstoffer i rapsolje på markedet i dag, men gamle historier lever lenge, sier Vogt.
Annonse
Han anbefaler folk å finne kunnskap om planteoljer i vitenskapelige tidsskrifter framfor sosiale medier.
– Det er mange som tar på seg rollen som helseeksperter uten å vite hva de snakker om. De bruker fagordene fra raffineringen av oljer, som ekstrahering og destillering, og får dem til å høres farlige ut. Når man ikke kjenner prosessen, er det lett å tro det er skumle ting som foregår, sier Vogt.
