Natt til mandag 8. september gikk alarmen. Et hus brant i Hamar sentrum. Det som møtte brannmannskapene, er vanskelig å takle.

Fire venninner i slutten av tenårene brant inne.

– Det at du kan kjenne folk er en ekstra belastning. Det har vi opplevd mange ganger. Når det gjelder brannen i Hamar, ble det nært for veldig mange, forteller brannsjef Torgeir Lysholm Dybvig i Hedmarken brannvesen.

Nå viser ny forskning at de som jobber i brannvesenet i Norge opplever mange av de samme stressfaktorene i arbeidet sitt, men for de som jobber utenfor de store byene våre blir disse faktorene forsterket, og gjør hverdagen ekstra tøff.

Dette kjenner brannsjef Dybvig seg godt igjen i.

Alle kjenner alle

Marthe Maritsdatter Granlund er invitert til brannstasjonen i Hamar. Brannsjefen vil gjerne vite mer om forskningen til forskeren ved Universitetet i Innlandet.

Marthe har nemlig gjennomført en unik studie. Hun har intervjuet en rekke brannfolk over hele Innlandet for å finne ut om det er forskjell på stresset de opplever, sammenlignet med det brannmannskaper i større byer opplever.

I en nylig publisert vitenskapelig artikkel kommer forskjellene tydelig fram.

– Det unike for brannkonstabler i rurale områder og mindre kommuner er at de ofte kjenner de som er involvert i en hendelse, eller de pårørende. Dette kan være en ekstra belastning, forteller forsker Granlund.

Og i Bygde-Norge er det enda en ting som forsterker akkurat dette, forteller brannmannskapene til forskeren.

– I lokalsamfunnets øyne er du alltid brannkonstabelen. Det kan gjøre at det er vanskelig å skru av. Når det er små forhold, er sjansen for at du også blir påminnet hendelser som har vært krevende større. Du kjører forbi stedet, møter pårørende på butikken og slike ting, sier Granlund.

Torgeir Lysholm Dybvig har jobbet i brannvesenet i Hamar i snart 30 år. Et brannvesen som dekker kommunene Hamar, Løten og Stange.

– Sjansen for at du kjenner folk du rykker ut til er stor på mindre steder. Dette gjør at du må ha en ekstra god prat og en ekstra god oppfølging i etterkant, forteller brannsjefen.

Lange avstander og deltid skaper utfordringer

Det er gjort nokså lite forskning på dette med brannfolk og stressmestring i Norge. Men takket være forskningen til Marthe Maritsdatter Granlund, vet vi nå litt mer.

For eksempel at de store avstandene i mange av kommunene ute i distriktene får konsekvenser for stresset brannmannskaper opplever. Utrykningstiden, eller responstiden, er veldig ofte lengre enn den er i byene våre.

– Lange avstander kan være en fordel fordi brannmannskapene får tid til å forberede seg mentalt på det de skal møte. Men det vi ser er at dette er en stressfaktor fordi de så gjerne vil fram og hjelpe til fortest mulig, forteller Granlund.

I tillegg til dette er jobbene i brannvesenet på bygda veldig ofte deltidsjobber. Mange brannmannskaper har en jobb ved siden av. Det i seg selv kan være en belastning og føre til ekstra stress når du går og venter på at alarmen skal gå.

Krevende å leve i beredskap

– Det å «leve med beredskap» kan bli en ekstra stressfaktor, fordi de hele tiden må forvente at noe kan skje. Noen takler dette godt, mens for andre kan det diktere hvordan de lever livet sitt. Noe som både kan gå ut over den enkelte, men også familien, sier forskeren.

Torgeir Dybvig sier at det som er spesielt for dem som jobber deltid ofte er at de reiser rett fra utrykning og tilbake på en arbeidsplass hvor de ikke kan snakke om dette.

– De vil i større grad oppleve å bearbeide inntrykkene alene, enn heltidsmannskaper som går vakta ferdig sammen og har bedre tid til å snakke, forteller han.

Fra machokultur til åpen pratekultur

Historisk sett har brannvesenet i Norge rekruttert sterke, robuste og handy karer med håndverkerbakgrunn, uten høydeskrekk. Dette er i ferd med å endre seg.

– I gamledager ble ikke ting pratet om. Det har vært en nokså utpreget machokultur i brannvesenet. Her har det skjedd en gradvis endring til det bedre. Det er mye mer søkelys på debrief og mental helse nå, sier forskeren.

Det er ikke bare innad i brannkorpset og blant brannmannskapene at det har vært endringer.

– Det vi ser er at stadig flere sjefer har mer søkelys på mental og emosjonell robusthet, og at de som ansettes skal ha noen personlige egenskaper utover de fysiske kravene. At du takler det du er med på, og håndterer det godt etterpå, er blitt viktig, sier Granlund.

Ikke alle gjennomfører debriefer etter vanskelige oppdrag

– Har brannvesenet noe klart og entydig system for å snakke ut og debriefe etter vanskelige oppdrag?

– I utgangspunktet ja. De fleste gjennomfører debriefer etter store og alvorlige hendelser, og kobler gjerne på eksternt fagpersonell. Men mine funn viser at det er veldig stor variasjon i hvordan det gjennomføres, når det gjennomføres eller om det gjennomføres, forteller Marthe Maritsdatter Granlund.

Hennes inntrykk er at de fleste brannfolk prater om det de har vært med på, uavhengig av hva de kaller det, og at det ofte starter i bilen på tur tilbake fra oppdrag.

– De jeg har snakket med sier at den beste debriefen er den du får med de på laget, eller de som du håndterte hendelsen sammen med. Dette samholdet er veldig viktig for å tørre å åpne opp etter vanskelige hendelser, og snakke om det du har opplevd, ifølge forskeren.

Prøvde noe nytt etter brannen i Hamar

Torgeir Lysholm Dybvig mener de er gode på å ta vare på hverandre og snakke om hendelser i Hedmarken brannvesen. Han er tydelig på at de har mye søkelys på dette, og at det har vært en lav terskel for å prate om vanskelige oppdrag.

Når det gjelder den dramatiske brannen i Hamar, satte de inn ekstra tiltak fordi inntrykkene var så sterke og mange.

– Her bestemte lederne fra politi, ambulanse og brannvesen tidlig at vi skulle ha felles debrief for alle involverte mannskaper dagen etter. I tillegg hadde vi den samme dagen en egen samling hos oss for å prate om hvordan dette hadde vært og hva folk tenkte, sier Dybvig.

De så også at det ikke bare var innsatsstyrken som ble påvirket. Hele organisasjonen ble påvirket.

– Vi har ikke noen etablert kollegastøtteordning hos oss, men det prøvde vi ut etter denne brannen. I stedet for å la dette være frivillig, satte vi opp tidspunkt til dette for alle som var involvert. Det ble en utrolig god seanse, og noe vi kommer til å benytte oss av seinere også, forteller brannsjefen.

Oppfølging bør settes i system

– Hva bør det du har forsket på føre til, Marthe?

– Det gjøres mye bra i brann-Norge når det kommer til søkelys på mental helse, men et forslag vi har er at ting settes litt mer i system. At etatene legger mer vekt på dette med «skikkethet for tjeneste», sier hun.

Forskeren mener også det er viktig at ledelsen hjelper mannskapene, spesielt i deltidsbrannvesen, med å håndtere det å «leve med beredskap». Til slutt foreslår hun at stressmestring bør tillegges mer vekt også under utdanning og øving, og ikke bare etter en hendelse.

– Vi har opplevd veldig mye av det hun beskriver, og prøver å ta læring av dette i det videre arbeidet vårt og i opplæringen vår, sier brannsjefen i Hedmarken brannvesen, Torgeir Lysholm Dybvig.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Innlandet

Universitetet i Innlandet er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.