Du blir syk, legen skriver ut antibiotika, men det hjelper ikke.
Bakteriene som har gjort deg syk, er blitt resistente – det vil si at medisin som tok knekken på dem tidligere, ikke virker lenger.
Rundt omkring i verden brukes antibiotika så ofte at noen av bakteriene har utviklet seg. Nå overlever de der medisinen tidligere ville ha drept dem.
Hvorfor er det slik?
Vi vet at det er slik. Men det er ikke nok. Hvis vi skal klare å finne en behandling som virker mot infeksjoner med de resistente bakteriene, vil vi gjerne også vite hvorfor det er slik.
Hvordan utvikler akkurat denne bakterien motstandskraft – resistens – mot akkurat dette legemiddelet?
– Vi har en idé, basert på andre bakterier, men vi vet ikke hvordan det ser ut akkurat i denne bakterien, sier Anna Lislerud.
Hun tar en doktorgrad ved Universitetet i Oslo og forsker på bakterien Bacillus cereus.
Matforgiftning og øyeskader
Slik ser Bacillus cereus ut gjennom mikroskopet – nærmere bestemt AFM (Atomic force microscopy).(Foto: Ida K. Hegna)
Bakterien er først og fremst kjent for å føre til matforgiftning.
– Men den kan også forårsake mer alvorlige infeksjoner, for eksempel ved skade på øyet eller ved infeksjoner i blodsirkulasjonen, forklarer professor Ole Andreas Løchen Økstad.
I vinter måtte for eksempel morsmelktillegg trekkes tilbake fra markedet fordi det inneholdt gift fra denne bakterien.
Bacillus cereus finnes naturlig i jord. Dermed regner forskerne med at det er store mørketall: Når legen undersøker hvilke bakterier som kan stå bak en infeksjon, kan denne bli oversett.
Dessuten går de fleste matforgiftningene over av seg selv i løpet av et døgn eller to, og det er ikke nødvendig å behandle dem.
Medisinen som er førstevalg
– Men de mer alvorlige infeksjonene behandles i mange deler av verden med et antibiotikum som heter vankomycin, forteller Ole Andreas Løchen Økstad.
Det Anna Lislerud forsker på nå, er hvordan Bacillus cereus kan tilpasse seg vankomycin og hvordan den kan utvikle resistens.
– Krisen rundt antibiotikaresistens er et veldig hett tema. Forskningsmiljøet prøver å få så mye informasjon som mulig om mekanismer for resistens, sier hun.
Annonse
I første omgang ser hun på hvordan bakteriene utvikler seg på egen hånd. Hva skjer når de utsettes for vankomycin?
På laboratoriet utsetter hun dem for høyere og høyere konsentrasjoner av legemiddelet og ser på hvordan det fører til at nye generasjoner av bakterier tåler stadig mer.
Bakterier bytter gener
Så skal hun finne ut av hvordan Bacillus cereus kan bli resistent ved hjelp av gener fra andre bakterier.
– Bakterier kan dele gener, forklarer Lislerud.
Siden denne bakterien finnes overalt i miljøet rundt oss, dukker den også opp sammen med de veldig aggressive sykehusbakteriene. Det er de som ofte smitter den som allerede ligger på sykehus og som tåler mange vanlige typer antibiotika.
Hvis Bacillus cereus kan overta gener fra noen av disse sykehusbakteriene, kan det være fare på ferde: Da kan flere bakterier bli motstandsdyktige mot mange forskjellige antibiotika.
… men hva mister bakterien?
Neste spørsmål er hva bakterien må gi slipp på hvis den utvikler resistens. Anna Lislerud forsker også på det som heter «fitnesskostnader».
– Hva koster det for bakterien å ha den resistensen? For bakterier er det et rent energi-regnestykke. Alle gener og mutasjoner som den har, kan koste energi, og det energiregnskapet må gå opp. Hva må den gi fra seg av funksjoner for å ha resistens mot vankomycin? spør hun.
Grunnleggende forskning
Hvis bakterien «tvinges» til å bli resistent, da er det ikke usannsynlig at den samtidig blir dårligere til andre ting. Kanskje fester den seg ikke til cellene – det må den for å føre til infeksjoner.
Annonse
Kanskje formerer den seg saktere, eller kanskje tar den ikke opp næring like godt.
Hvis den nyanskaffede resistensen gjør at den taper konkurransen mot andre bakterier uten denne resistensen, eller at den ikke klarer å infisere et menneske uansett, så er ikke resistensen så alvorlig.
Uansett hva Lislerud finner ut i løpet av sitt doktorgradsprosjekt, så blir det ikke nye medisiner av det i første omgang.
– Dette er det som vi så fint kaller grunnleggende forskning. Noen ganger spør vi «hvordan kan vi anvende dette?» – hvordan kan vi utvikle produkter eller patenter. Det er ikke det vi driver med akkurat her. Vi lærer ting som gjelder for én bakterie og som kan ha en overføringsverdi for andre, sier Ole Andreas Løchen Økstad.
