Alkoholskader oppstår raskere enn
tidligere antatt. Bruk av alkohol medfører helserisiko, selv når forbruket er
innenfor anbefalte internasjonale standarder.
Helsegevinstene ved å redusere
alkoholforbruket fra 3 til 1-2 enheter i uken, kan være betydelige.
– Bedre kunnskap om helsefarene ved alkohol og økt bevissthet om egne alkoholvaner er viktig for å kunne forebygge.
Hvor villige er vi til å endre forbruket vårt?
Det sier Maria Seferowicz, doktorgradsstudent ved Universitetet i Oslo og lege ved Lovisenberg diakonale sykehus.
Maria Seferowicz har undersøkt pasienters vilje til å redusere eget alkoholforbruk.(Foto: Thomas Barstad Eckhoff)
Hun har forsket på endringsviljen blant pasienter til å redusere eget alkoholforbruk.
En sykehusinnleggelse kan være en gyllen anledning til å adressere en persons alkoholvaner.
På sykehuset er pasientene både er i en tillitssituasjon med helsepersonell, samtidig som de er i en situasjon som omhandler helse generelt.
– Det har lenge vært et pålegg om å kartlegge rusbruk ved sykehusopphold. Det er et verktøy for å forebygge rusrelaterte helseskader. Foreløpig har ikke dette blitt satt i system, sier Seferowicz.
Legen har en viktig rolle
Studien til Seferowicz og hennes kollegaer
er gjennomført ved de tre sykehusene Lovisenberg diakonale sykehus, St. Olavs
hospital og Ullevål sykehus.
I alt 888 pasienter deltok. Dette var
kvinner og menn i ulike aldre.
Forskerne kartla først pasientenes
alkoholvaner, fulgt opp av en blodprøve. De kategoriserte pasientene i grupper
for lavt, økt eller høyt forbruk.
Deretter målte de endringsvilje blant
pasienter med et regelmessig alkoholinntak.
Metoden de brukt var en såkalt
SOC-analyse. Denne analysen måler endringsvilje i tre stadier: Ikke tenkt på endring ennå. Tenker på å gjøre endring. I gang med å endre
vanene.
– At leger snakker med pasienter
om alkoholbruk er viktig, men det gjøres i liten grad, sier Seferowicz.
Hva med legenes egne alkoholvaner?
Hun
tror at noe av utfordringen ligger i helsepersonell, og særlig legers, egne alkoholvaner.
Annonse
Hun forteller at leger ofte tar utgangspunkt i sitt eget drikkemønster når de vurderer pasienters alkoholkonsum.
Og forskning viser at leger vurderer risikoen ved alkohol ut fra hvor mye de selv drikker, legger hun til.
– Dette kan være
noe av grunnen til at det er vanskelig å snakke med pasientene om alkoholvaner,
sier Seferowicz.
Hensikten med studien var å sjekke om det
nytter å snakke om alkoholvaner med pasienten, om pasienten ønsker å endre seg.
Og det nytter, viser resultatene.
Særlig er endringsviljen høy hos de med et
mulig risikofylt forbruk.
– Budskapet vårt er at det
finnes endringsvilje blant de som har et potensielt risikofylt alkoholforbruk. Det er et forbruk som kan være skadelig i et langtidsperspektiv, sier Seferowicz.
Er det så farlig, da?
Personer med økt risiko er de som drikker
mellom 3-6 enheter i uken. En enhet er, ifølge nettsidene til avogtil.no,
en 33 centiliter flaske pils på 4,5 prosent alkohol eller et lite glass vin på 12 prosent
– Drikker du 1-2 alkoholenheter i
uken er risikoen for å dø av alkoholrelaterte skader 1-1000. Dersom inntaket
ligger på mellom 3-6 enheter i uken øker risikoen for å dø av alkoholrelaterte
skader til 1 av 100. Det er en ganske betydelig risikoendring, sier
Seferowicz.
Forskeren understreker at dette er kunnskap hun savner i den generelle
samfunnsdebatten om alkoholforbruk og livskvalitet.
– Mange tenker gjerne, er det så
farlig da? At det å unne seg gir økt livskvalitet. Folk kjenner seg ikke
nødvendigvis igjen når de havner i risikosonen. Bevisstgjøring av egne
alkoholvaner er effekten vi er ute etter, forteller hun.
Er du i mellomgruppen?
Annonse
Gruppen som drikker med økt risiko utgjorde 54 prosent av studiedeltakerne. Av
studiedeltakerne som svarte at de er i gang med endring, utgjorde de med økt risiko
60 prosent. Av gruppen som vurderte endring utgjorde de 35 prosent.
Studien viser at det er viktig å nå denne mellomgruppen for å best mulig kunne forebygge alkoholrelaterte helseskader.
Tidligere studier på samme tema har bare brukt to
kategorier for å vurdere en persons alkoholforbruk – problematisk og vanlig. Det
som i hovedsak er nytt med denne studien er at kategoriseringen nettopp er delt
i tre grupper.
– Jeg ble positivt overrasket
over resultatene fra studien, sier forskeren.
Hun trodde at de som drakk moderat kom til å ligge
nærmere i endringsvilje til de som drikker lite, men de lå heller nærmere
endringsviljen til de som har et høyrisikoforbruk.
– Å identifisere pasienter som
er i risikosonen kan ha større verdi enn tidligere antatt, særlig ettersom
mange i denne gruppen ikke nødvendigvis er bevisst på hvor helseskadelig
alkoholforbruket deres er, sier Seferowicz.
Kartleggingen er en del av en større
studie, AlcoTail (OUS). Neste skritt for Seferowicz og kollegaene er å se
hvordan de kan innføre mer metodisk prosedyrer for kartlegging av alkoholvaner.
