Mange eldre kvinner med innvandrerbakgrunn kom til Norge gjennom familiegjenforening og har levd et langt liv med begrenset språkopplæring, arbeid og egen inntekt. 

De har derfor blitt svært avhengig av ektefelle og barn.

Hvordan har disse kvinnene det egentlig i familiene sine når de blir gamle? 

Usynlig i hjelpeapparatet

Dette har Fafo-forsker Synnøve Økland Jahnsen forsøkt å finne ut av. Hun har nylig gitt ut en rapport om vold mot eldre kvinner med innvandrerbakgrunn. 

Hun hadde et ønske om å intervjue voldsutsatte eldre minoritetskvinner og tok kontakt med over 200 instanser i hjelpetjenesten.

Svært få hadde noen saker å vise til. 

– Dette betyr ikke nødvendigvis at volden ikke finnes, mener hun. 

Taushet og lojalitet

Dette er Janne Myhre, forsker ved Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) enig i. Hun forsker også på vold og overgrep mot eldre. 

– Det kan tvert imot bety at volden ikke blir oppdaget, ikke blir forstått som vold og at den aldri kommer så langt som til offentlige tjenester, sier Myhre. 

NKVTS sin forekomststudie fra 2017 viser at vold og overgrep mot eldre ofte skjer i nære relasjoner, men at det er svært få som søker hjelp. 

Snakket om diskriminering

Fordi det viste seg å være vanskelig å nå minoritetskvinnene direkte, fant Fafo-forskerne en inngang via kvinnenettverk i innvandrermiljøer. 

Det ga dem tilgang til kvinner fra mange ulike kulturer. 

Forskerne opplevde imidlertid at det var vanskelig å snakke med kvinner om vold i familiene. 

– De snakket mye om diskriminering i offentlig rom og i møte med tjenester. Kvinner fortalte blant annet om at de hadde opplevd at noen hadde revet av dem hijaben på offentlig transport, en hatkriminalitet som oppleves veldig truende for dem. 

I andre tilfeller var det også snakk om alvorlig fysisk vold fra fremmede på gata, som fremsto som rasistisk motivert, forteller hun.

– De var imidlertid mindre interesserte i å snakke om vold i nære relasjoner. Vi kan derfor ikke si noe om omfang, bare at det skjer.

Ikke et språk for å kritisere sine egne

Sapna Sharma er spesialrådgiver ved Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) Sør.

Hun mener at minoritetsfamilier ofte har et språk for å kritisere systemet, for eksempel en opplevelse av diskriminering. Men ikke nødvendigvis for å kritisere sine egne familiemedlemmer. 

– Vi er ikke oppdratt til å si noe imot våre egne. Det ligger dypt. Det betyr ikke at volden ikke finnes, men den snakkes ikke om.

Når barna blir forsørgere

Ifølge Sharma handler mye av problematikken om forholdet mellom generasjoner, snarere enn vold i parforhold. 

– Så lenge man er gift, er man to. Men når en blir alene, trer ofte et barn inn i forsørgerrollen. Det kan være den eldste eller den som bor nærmest. Forventningen er at noen skal ta over. 

– Minoritetskvinner «forsvinner» når de blir enker, de blir isolert i hjemmet. Sykehjem er fortsatt tabu i mange miljøer, sier Sharma. 

Lever i det samfunnet de forlot

Sharma forteller at disse utfordringene har vært diskutert i India, hennes eget opprinnelsesland, i årevis. 

For to år siden fikk landet et tydelig lovverk som skal beskytte eldre.

– Selv om vold mot eldre har vært et tema i offentlig debatt der lenge, lever de som kom hit på 1970-tallet ofte videre i det samfunnet de forlot. 

Sharma mener at de gamle normene fra hjemlandet kan leve videre i familiene, også hos neste generasjon. 

Sammenlikner med samiske samfunn

At det er vanskelig å snakke om vold i familien, kan skyldes både språklige barrierer, usikkerhet om begreper og at det oppleves utrygt, mener Janne Myhre ved NKVTS. 

– Når man i tillegg kan være avhengig av familien, slik Fafo-rapporten viser, blir terskelen enda høyere for å si noe som kan få konsekvenser. 

Det er flere sammenfallende funn i denne rapporten og i NKVTS sin forskning om vold i samiske samfunn fra 2025, forteller Myhre.

– Den viser nettopp hvordan taushet, lojalitet og sosial nærhet kan gjøre terskelen høy for å involvere hjelpeapparatet eller snakke med andre utenfor familien om det som skjer. 

Lite kunnskap

Fafo-rapporten oppsummerer også hva som finnes av forskning på dette området, både i Norge og internasjonalt. Jahnsens konklusjon er at dette er et område med store kunnskapshull. 

– God politikk krever kunnskap, og her mangler vi mye. Det trengs mer forskning. Ikke bare på vold, men på aldring i minoritetsgrupper generelt, mener hun. 

I intervjuer med 56 personer i tjenesteapparatet ser hun konsekvensen av manglende kunnskap. 

– Systemet fremstår som fragmentert. Forebyggende hjemmebesøk, som kunne vært en mulig førstelinje for å forebygge vold, er dessuten tatt bort fra de nyeste handlingsplanene på feltet. 

– I de kommunene vi har sett på, fremstår dette dessuten som et lite brukt virkemiddel.

– Bekymringsfullt

Spørsmålet blir gjerne også hvem man skal melde videre til dersom man oppdager tilfeller av vold, mener Jahnsen.

– Om man ikke har et system på plass i kommunen, er man like langt. På nasjonalt nivå er det dessverre ikke særlig bedre, og det er uklart hvem som egentlig har ansvar for å følge opp det voldsforebyggende arbeidet overfor eldre. 

Janne Myhre hos NKVTS synes dette er bekymringsfullt. 

– Hjemmetjenesten og forebyggende hjemmebesøk er blant de få som faktisk er inne i hjemmet og kan oppdage vold og omsorgssvikt tidlig. Når vold sjelden tas opp direkte og tidspresset i tjenestene er stort, blir dette fort en blindsone. Særlig der språkbarrierer også spiller inn.

Saken ble henlagt

Jahnsen fulgte én voldsutsatt minoritetskvinne tett over flere måneder. 

– Hun ønsket hjelp, men språkbarrierer gjorde det vanskelig å kontakte krisesenter. Jeg måtte til slutt følge henne fysisk dit. Selv for meg som forsker var systemet vanskelig å navigere i.

Kvinnen ønsket hjelp til å anmelde eksmannen sin, fordi hun var redd for at han skulle hente seg en ny kone og utsette henne for det samme og fordi hun ønsket rettferdighet. 

Saken dreide seg om et langvarig ekteskap preget av utnyttelse, vold og kontroll, men ble av politiet kategorisert kroppskrenkelse og så henlagt. 

– Systemet er bygget for akutte saker. Dersom det ikke er akutt fare for liv og helse, som i dette tilfellet, så blir det ikke prioritert, mener Jahnsen.

Tabu med en demensdiagnose

Når vi vet så lite om livet til disse kvinnene, er det lett å undervurdere hvor mange som faktisk lever med vold og omsorgssvikt, mener Myhre. 

– Dette rammer særlig eldre som lever med kognitiv svikt og demens eller er sterkt avhengige av andre i hverdagen. De har færre muligheter til å be om hjelp, forklare seg og bli trodd.

Sapna Sharma i RVTS Sør forteller at hvis det oppstår demens eller store omsorgsbehov, kan familier i en del kulturer være redde for tap av ære. Derfor blir mange eldre isolert hjemme. 

– Diagnoser kan være skambelagt. Hvem vil gifte seg inn i en familie med «problemer»? 

– Vi må tørre å spørre

Sapna Sharma etterlyser mer bevissthet om disse problemene i de offentlige tjenestene.

Hun har selv foreslått noen tiltak for å lettere avdekke vold og omsorgssvikt i minoritetsfamilier. 

Hun mener også at et tydeligere rammeverk kunne avlaste både foreldre og barn.

– Helsepersonell bør alltid snakke alene med den eldre, minst halve konsultasjonen, Hvis det var helt standard at legen alltid snakket alene med pasienten først, ville det vært lettere. Da slipper den eldre å velge.

Man bør heller ikke akseptere at barn eller barnebarn konsekvent tar ordet, mener hun.

– Hvis vi bare snakker med pårørende, gjør vi ikke jobben vår. Pårørende bør heller ikke brukes som tolker, mener hun. 

Til slutt gir hun et råd, både til tjenestene og til forskerne:

– Vi må tørre å stille de vanskelige spørsmålene og være mer bevisste på kroppsspråk og det som ikke blir sagt, mener hun. 

– Frykten for å krenke har blitt så stor at vi noen ganger unngår samtaler vi burde hatt. 

Kilde: 

Synnøve Økland Jahnsen: Mellom plikt og politikk. En studie av vold mot eldre med innvandrerbakgrunn. Fafo-rapport 2025:29

LES OGSÅ

Mange innvandrere får dårlige pensjoner

Flere flytter fra Norge. Dette kan være årsakene

Opptatt av hva som
skjer i samfunnet?

Utdanning, familie, økonomi, politikk og ledelse er bare noe av det du blir oppdatert på i nyhetsbrev fra forskning.no.

Meld meg på