Slavemarkedet på øygruppen Zanzibar i dagens Tanzania var et av verdens største da britene stengte det 1873.

– Stengingen var en stor triumf for britenes antislaveripolitikk, påpeker historieforsker Jonas Fossli Gjersø ved Universitetet i Stavanger (UiS). Han er spesialist på imperiehistorie.

Da slavemarkedet i Zanzibar ble stengt i juni 1873, hadde slavehandel vært forbudt innenfor det britiske imperiet i nærmere 70 år. 

Politisk bevegelse for å avskaffe slaveriet

Etter en lang kamp hadde en gruppe såkalte abolisjonistiske aktivister i 1807 klart å få parlamentet til å vedta «The Slave Trade Act». Abolisjonisme var en politisk bevegelse på 1700- og 1800-tallet som arbeidet for å avskaffe slavehandel og løslate eksisterende slaver.

Kampen mot slavehandel og slaveri preget mye av Storbritannias internasjonale engasjement resten av 1800-tallet. 

Tidlig i århundret greide man å få has på den atlantiske og vestafrikanske slavehandelen. I 1834 ble slaveriet som institusjon forbudt innen det britiske imperiet. 

Men den østafrikanske, sentrert rundt Zanzibar som var et senter for krydderhandelen, fortsatte å blomstre. 

Umenneskelige lidelser

Avslørende rapporter om grusomhetene til slavehandlere var viktige årsaker for britenes engasjement mot slavehandelen. En av dem som rapporterte, var den skotske oppdagelsesreisende David Livingstone.

– Livingstone rapporterte hjem om slavefangere som myrdet spedbarn dersom mødrene ikke holdt følge med slavekaravanen. De drepte menn med øks fordi de hadde satt seg ned. Videre gjennomførte de kastrasjoner og andre lemlestelser, ettersom evnukker var spesielt verdifulle ved markedene i Hijaz, forteller Gjersø.

Britenes motiver for å avskaffe slavehandelen var imidlertid ikke utelukkende humanitære, forteller historikeren.

– Slavehandelen førte til avfolking av store landområder og påfølgende fall i handelsaktivitet og skatteinngang i britenes økonomiske interesseområder, påpeker han.

«Rule Britannia»

Kampen mot slaveriet ble også et argument for det britiske imperiet:

– Viktoriatidens briter brukte avskaffelsen av slaveriet for å rettferdiggjøre opprettholdelsen og ekspansjonen av imperiet: Britene hersket jo fordi det ikke bare var i britenes, men i menneskehetens interesse, sier Gjersø. 

Britene angrep slavehandelen både juridisk – gjennom et nettverk av internasjonale avtaler – og militært. 

Det siste oftest ved utstasjonering av skvadroner fra Royal Navy. De hadde som oppgave å stanse og gjennomsøke handelsskip.

Plantasjedrift driveren

Oman, en ledende sjøfartsnasjon i regionen, hadde kolonisert Zanzibar i 1698 og innført langdistanse karavanehandel til Øst-Afrika. Omanske handelsmenn slo seg ned i Zanzibar for å drive slavehandel og plantasjedrift.

På 1820-tallet ble øya et sentrum for verdens produksjon av kryddernellik. Plantasjeøkonomien var det viktigste for etterspørselen etter slaver fra kontinentet de neste 50 årene.

Britene gjorde tidlige forsøk på å stanse handelen også i øst, men uten like gode resultater som i vest.

I 1845 fikk de forhandlet fram en traktat. Den tok sikte på å forby slavehandelen fra Zanzibar til Den arabiske halvøy. Samtidig tillot den intern slavehandel mellom kysten og øygruppen Zanzibar, Pemba og Mafia. 

Traktaten reduserte volumet på handelen, men smuglere kunne enkelt omgå de få fregattene som patruljerte den lange kystlinjen.

Oppdagelsesreisende og britisk offentlighet

Vendepunktet kom da europeiske oppdagelsesreisende inntok Afrika. Misjonærer og utforskere rapporterte flittig hjem om sine observasjoner til et Afrika-hungrig lesende publikum. 

David Livingstone ble den mest berømte av dem.

Da han i 1871 ble meldt savnet, startet den amerikanske journalisten Henry Morton Stanley en leteaksjon. Etter lang tids leting traff han på Livingstone i en landsby ved Tanganyikasjøen. 

Stanleys nøkterne ord ved møtet: «Dr. Livingstone, formoder jeg?» er blitt et av verdens mest berømte sitat.

Signatur eller krig

Stanley klarte imidlertid ikke å overtale Livingstone til å reise med ham hjem til Storbritannia. Livingstone ville bli i Afrika og døde der to år senere. 

Etter hans eget ønske ble hjertet hans begravd i Afrika, mens resten av hans jordiske levninger ble brakt til England og begravd i Westminster Abbey i London.

Livingstones appell for avskaffelse av slavehandelen, med metaforen om «å lege verdens åpne sår», vant fram i den britiske offentligheten. Sultanen av Zanzibar ble tvunget til å signere en avtale mot slavehandelen under ultimatumet: «Din signatur eller krig». 

– Sultanen var forståelig nok lite lysten på en krig mot verdens mektigste sjøfartsmakt, som Storbritannia var på det tidspunktet, forteller Gjersø.

Annektering som humanitært sparetiltak

Men til tross for at slavemarkedet i Zanzibars Stone Town ble stengt i 1873, fortsatte slavehandelen som smuglervirksomhet. 

Offiserene ved Royal Navys East India Station mente på 1870- og 1880-tallet at man ikke ville kunne sette en endelig sluttstrek for menneskehandelen før kyststripen og innlandet var under britisk kontroll.

For å greie dette måtte det bygges en jernbane fra Mombasa til Victoriasjøen. Tsetsefluen gjorde det nemlig umulig med andre transportalternativer enn menneskelige bærere. 

Samtidig ville det britene trodde var de rike handelsnettverkene rundt Ekvatorial-Afrikas store sjøer, bli integrert inn i den globale, britiskdominerte økonomien.

Ugandajernbanen skulle vise seg å koste fem millioner pund, fem prosent av datidens britiske statsbudsjett. Det var i utgangspunktet ment som et sparetiltak. 

Antislaveriskvadronen kostet rundt 100.000 pund i året. Denne mente britene kunne avvikles hvis jernbanen ble bygd. 

Slaveriet overlevde til 1970

Da beslutningen endelig ble fattet i 1895, ble territoriene som i dag utgjør Uganda og Kenya, også innlemmet som britiske protektorater.

Men til tross for tiltakene greide ikke britene å få slutt på slavehandelen i området. En handel som hadde lange tradisjoner, ettersom den allerede ble omtalt i Periplus Maris Erythraei. Det er en gresk beretning fra det første århundret evt. – som handlet om navigering og handelsmuligheter fra romerske egyptiske havner.

– Slavehandelen overlevde faktisk helt til Saudi-Arabia så sent som i 1962 og Oman i 1970 avskaffet slaveriet, forteller Jonas Fossli Gjersø.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Stavanger

Universitetet i Stavanger er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Stavanger:

• 

  Mer og mer forskning på barnehage i Norden

• 

  Nyutdannede barnehagelærere: Overgangen fra skolebenken til en lederrolle kan oppleves som stor og overveldende

• 

  Grundigere avgjørelser med flere kvinner i styret

• 

  Dette blir for lite brukt i norsk skule

• 

  Norske forskere kan bidra til å endre Big Bang-teorien

• 

  Fire gode råd for å førebyggje mobbing i skulen

Se flere saker fra Universitetet i Stavanger

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER

Click to add text