Nordmenn var skeptiske da poteten kom til landet  

Poteten var en selvfølge på norske middagsbord i 250 år.

Den har også vært en viktig ingrediens i norsk mathistorie.

Historien er ikke så lang, for poteten er slett ikke urnorsk.

Da den nye, brune rotgrønnsaken kom til landet, var nordmenn skeptiske. Noen mente den var giftig og at du ble syk av å spise den. Dessuten verken luktet eller smakte den godt.

Så hvorfor skulle de droppe grøten?

Innvandrer fra Sør-Amerika

– Folk har vært så glade i vassgrauten sin. Det var den de mettet seg med, sier Hilde Sandvik til forskning.no. Hun er professor i historie ved Universitetet i Oslo.

Vassgraut ble laget av bygg eller havre. I århundrer var korn den viktigste næringskilden i norske hjem.

På 1500-tallet begynte poteten å sige inn i Europa fra Sør-Amerika. Men det gikk ikke fort. Det tok fortsatt et par hundre år før nordmenn ble kjent med rotgrønnsaken. 

Poteten startet i Norge på 1700-tallet som en eksotisk plante i hagene til folk som var opptatt av nye ting, ifølge Annechen Bahr Bugge i boka Fattigmenn, tilslørte bondepiker og rike riddere.

Så ble den billig og næringsrik hverdagsmat for fattigfolk og hjalp Norge med selvforsyningen.

Etterhvert ga poteten så stort overskudd på mat at flere kunne ta seg råd til å ha griser. Det kan du også lese om i en artikkel om potetferie på forskning.no.

Nye utfordringer

Det var enkelt å lagre korn. Det tålte frost og kunne oppbevares på stabburet. Korn ble til vassgraut eller flatbrød som holdt seg godt.

Potetene var ikke fullt så enkle. De krevde både plass og planlegging før vinterlagringen. De måtte tørkes og sjekkes for råte før de ble lagret mørkt og tørt. 

Oppstarten av potetdyrkingen var nok humpete, ifølge Sandvik.

Noen fikk ikke potetene til å vokse på jordet. Andre brant seg på å lagre poteter på samme måte som korn.

Samtidig hadde poteten en rekke fordeler som kornet manglet.

Poteten hadde motstandskraft

– En haglskur kan ødelegge kornavlingen. Potetene ligger nedi jorda og kan tas opp til og med når det har blitt litt frost, sier Sandvik.

Den energirike poteten ga store avlinger og mettet godt. Dessuten var det lurt for bønder å ha flere bein å stå på, med noe poteter, noe korn, noe fiske og noen få husdyr. Da var de tryggere om noe slo feil. 

Men i starten slo andre eksotiske varer bedre an enn poteten.

Tobakken ble viktig

Tobakk, kaffe og te var svært eksklusivt. Og startet nye vaner. 

– Hvis du først begynte å røyke, fortsatte du med det. Tobakken ble kjempeviktig, og mengder ble innført.

– Og vi må ikke glemme sukkeret. Når du først har fått smaken på søtt, er det vanskelig å stoppe, sier Sandvik.

Poteten, derimot, er verken vanedannende, eksklusiv eller velsmakende i seg selv. 

Men sild og poteter ble raskt vanlig middag hos vanlige folk. 

–  Folk satte pris på den deilige følelsen av å bli mett, sier Sandvik. 

Så kom potetprestene.

Guds gave

Mot slutten av 1700-tallet var det flere uår og dårlige kornavlinger. Prisen på korn fra utlandet var høy. Det ga grobunn til å prøve ut nye ting. 

Potetprestene kom fra en pietistisk teologi, der både bønn og arbeid var viktig, ifølge Sandvik. 

Fra 1770 jobbet de for fremgang i samfunnet, kunnskap i jordbruket, mer selvforsyning og mindre import fra utlandet. 

De anså dessuten nye planter som Guds gave.

For eksempel fremmet de den gode smaken som humleplanten ga til ølet. Men de var ivrigst på å løfte fram poteten. 

Potetprestene ga råd om alt fra dyrking og lagring til tilberedning. De skrev veiledninger og sendte ut oppskrifter. Folk skulle forstå hvilket potensial poteten faktisk hadde.

Ga en deilig metthet

Det store gjennombruddet for poteten i Norge kom i perioden 1809 til 1835, ifølge Bugges mathistorie.

Kokte poteter til sild eller kjøtt var nok fortsatt vanligst, men nå spiste folk også  potetlomper og -lefser, kumler og andre vrier på poteten. 

Og ikke minst drakk de potetbrennevin. 

Måtte samle inn kobberkjeler

Når potetavlingene økte, kunne folk ta seg råd til å bruke poteter til dyrefôr.

Og potet kunne, som korn, brukes til å slukke folks tørst etter det sterke.

I perioder hadde det vært knapphet på korn, noen ganger så knapt at myndighetene la ned forbud mot å bruke det til brennevin. I noen år fra 1770 samlet de inn kobberkjeler og satte dem på Akershus festning for å forhindre brennevinsproduksjon, forteller Sandvik.

Potetdyrkingen kom for alvor i gang etter 1815. Da begynte også produksjon av potetbrennevin.

– Særlig på Hedmarken ble det etter hvert produsert mye potetbrennevin, sier hun.

Der produserte de mest poteter. 

Egentlig var det bare storbøndene som fikk brenne potetsprit, og for dette måtte de betale en egen skatt.

– Men det ble ikke alltid ble etterfulgt av husmennene i en tid med høyt alkoholforbruk, forteller Sandvik.

Reddet folk under krigen

Potet i stadig flere varianter ble stadig viktigere for nordmenn.

Og under andre verdenskrig ble poteten redningen. Kjøtt og mange andre varer forsvant i tyske mager, men poteten både mettet og sikret folk viktige vitaminer og næringsstoffer.

Poteten måtte også ta rollen til andre ingredienser som manglet. Krisekrem var rå, revne poteter blandet med skummet melk og pisket.

Så mange kilo potet spiste hver person i Norge årlig

Det store fallet fra 144 kilo poteter per person i 1893 til 78 kilo i 1907 skyldes delvis tellemetoden. I 1893 ble et gjennomsnitt av befolkningen i Norge spurt om matvaner. Da levde flertallet på landsbygda og hadde et mer ensidig kosthold av korn, sild og poteter. I 1907 ble arbeiderfamilier i byene spurt om potetvanene sine. Der hadde poteten mindre plass i kostholdet. Dessuten var kostholdet i Norge i rask endring i denne perioden, med pengeøkonomi, butikker og komfyren. Flere fikk råd til et mer variert kosthold.

Det ble ikke gjort undersøkelser av folks kosthold under andre verdenskrig, men det høye forbruket vises i årene etter krigen.

Fram til 1970-tallet spiste folk kokte poteter. Så kom andre typer poteter, som pommes frites og potetgull. Det vises i statistikken fra 1974: De lyseblå feltene er antall kilo bearbeidede poteter per person.

Tallene er hentet fra Bugge 2019 og Helsedirektoratet 2024. De er satt sammen av forskning.no.

1950-tallet var husmødrenes tid, ifølge Bugges mathistorie. Den beste middagsmaten var mors kjøttkaker med brun saus, poteter og tyttebærsyltetøy.

Med den elektriske komfyren kom søndagssteken med saus og poteter.

Og kokebøkene bød på nye oppskrifter. Nå skulle poteten også moses, stues, bakes, stekes og frityrstekes.

Maarud gård begynte å lage chips i 1950. Det var først et luksusprodukt som ble servert i fine selskap, da under navnet franske poteter.

Så startet NRK tv-sendinger i 1960, og potetchipsen fikk et oppsving. Produksjonen ble tidoblet på få år, ifølge Bugge. Nå var potetgullet blitt noe alle familier spiste i sofaen foran tv-en.

Pastaen inntar kjøkkenet

De aller fleste spiste poteter til middag alle dager i uken på 1970-tallet, ifølge Bugges mathistorie. Lørdagen var et unntak. Da spise folk grøt og suppe. 

På 1980-tallet går forbruket nedover. Nå anbefaler kokebøkene spaghetti og makaroni som billig og drøy erstatning for poteten.

På 1990-tallet fortsetter den kokte poteten å tape terreng til fordel for ris, spaghetti og bearbeidede potetprodukter, som pommes frites.

Poteten får seg enda en knekk da middelhavskost og lavkarbo-dietten blir populære fra rundt 2010. Men senere blir poteten friskmeldt, ifølge frukt.no.

Selv om vi ikke tar oss tid til å koke poteter lenger og kanskje liker ris eller pasta bedre, så er ikke de tradisjonelle rettene forsvunnet. Ferdigmat-bedriften Fjordland oppgir at kjøttkaker med ertestuing og kokte poteter fortsatt er deres bestselger.

Kilde: 

A. B. Bugge: Fattigmenn, tilslørte bondepiker og rike riddere. Bok, Cappelen Damm, 2019.

LES OGSÅ

Tarmforsker mener dette er den mest mettende matvaren som finnes

Munkene på Hovedøya i Oslo spiste fisk vi ikke lenger får tak i

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev