– Problemet blir bare større og større, sier Rannveig Færgestad.

Hun forsker på romfartsteknologi ved NTNU Institutt for konstruksjonsteknikk. 

I doktorgraden sin har hun utviklet datamodeller som viser hva som skjer når biter av romsøppel krasjer med romfartøy. 

Med en snittfart på sju kilometer i sekundet kan selv en bitteliten bit gjøre stor skade.

Rakett-rester og satellitter suser rundt

Romsøppel er rester av raketter, drivstoff og hele eller deler av satellitter som ikke lenger virker. 

Mye av søpla suser rundt i de lavere jordbanene under 2000 kilometers høyde, eller er på vei ned i atmosfæren. I luftlaget rundt kloden brenner det opp, fordi luftmotstanden skaper voldsom friksjon.

Alle romfartøy som har mennesker ombord, er kledd med ulike typer beskyttende skjold. Det er slike skjold Rannveig Færgestad forsker på, for å gjøre dem så sikre som mulig.

Romsøppel er trussel nummer én 

En av veilederne hennes er tidligere astronaut Kevin Anthony Ford fra NASA. Han har tre romferder bak seg, og vært kommandør på Den internasjonale romstasjonen, ISS. 

Nå er han med i et team av rådgivere som hele tiden vurderer sikkerhetssituasjonen for ISS.

– Teamet sier nå at romsøppel er risiko nummer én, forteller Færgestad.

Tidoblet oppskyting på 10 år 

Mer enn 20.000 objekter er skutt opp i rommet siden den russiske Sputnik 1-satellitten åpnet ballet 4. oktober 1957. 

Det utgjør 50.000 tonn. Noe er kommet tilbake, men 10.000 tonn fyker fortsatt rundt, i følge Den europeiske romfartsorganisasjon, ESA.

Sommeren 2025 flyr mer enn 14.000 aktive eller døde satellitter i bane rundt jorda. I gjennomsnitt treffer ett ukontrollert objekt ett sted på kloden hver uke.

I 2024 ble nesten 2.900 satellitter, romsonder og andre ting skutt opp, ifølge United Nations Office for Outer Space Affairs. Det er mer enn en ti ganger så mange som for ti år siden.

Fortsetter vi å skyte opp like mye utstyr, øker risikoen for krasj. Den kan bli så stor, at det bli krevende og dyrt å utvikle skjold som beskytter godt nok mot så kraftige påkjenninger.

Forskere advarer mot kollisjoner som igjen kan føre til kjedekollisjoner. Mye kan settes ut av spill. Som kommunikasjon og navigasjon, TV-signaler, banktjenester, klima- og værvarsel.

Romsøppel fyller opp banene 

I verste fall kan krasj ødelegge hele baner.

Baner er som veier i rommet, for eksempel de banene som planeter følger rundt sola, eller satelitter følger rundt jorda. 

I banene er gravitasjonskraften og sentrifugalkraften balansert: Tyngdekraften trekker innover, mens farten gjør at planetene eller satelittene ikke faller inn.

Rommet har tradisjonelt vært regnet for å være så stort at det å etterlate seg ting der var ansett som uproblematisk  – ikke ulikt slik havet før ble ansett her på jorden, skriver Direktoratet for romvirksomhet.

Det er likevel visse baner rundt jorden som er svært viktige, og i disse områdene er det ikke ubegrenset med plass, fortsetter de. 

Baner er på mange måter en begrenset naturressurs. Og i visse banehøyder er det allerede betraktelige mengder rom-objekter, både aktive satellitter og romsøppel.

Antallet kollisjoner vil fortsette å øke

– Det kan rett og slett bli vanskelig å bruke banene til noe fornuftig, sier Rannveig Færgestad. 

Kollisjonsmodellene til ESA viser at selv om alle oppskytinger slutter brått i år, vil tallet på kollisjoner allikevel fortsette å øke de neste 200 årene. 

Mange selskaper har allerede et stort apparat med ingeniører som jobber for å holde satellittene trygge og styre dem unna kollisjoner, forteller NTNU-forskeren. 

Flytter ISS årlig

På ISS og den kinesiske romstasjonen er det mennesker hele tiden. 

Dersom det er risiko for at stasjonen blir truffet, kan stasjonen flyttes nok til å unngå kollisjon. ISS-astronautene gjør faktisk en slik unnamanøver minst én gang i året. 

– Det mest katastrofale er hvis noe treffer deler av romstasjonen hvor det er folk. Går det hull, forsvinner trykket, og astronautene dør tvert, sier Færgestad.

De centimeter-store bitene er særlig skumle. Ennå har de ikke truffet de delene av romstasjonen der astronautene oppholder seg, men de har laget et godt synlig hull i en robot-arm på ISS.

Elon Musk er elefanten i rommet

Elefanten i verdensrommet er Elon Musk. Han er verdens rikeste mann, og kontrollerer satelittnettet Starlink. Målet er å levere internett til hele planeten. 

Ukraina er for eksempel helt avhengige av Starlink i sin militære kommunikasjon, og i droneoperasjoner i krigen mot Russland.

Starlink alene har skutt opp nærmere 8.000 satellitter siden 2018. De har grønt lys for å sende opp 40.000 totalt. Andre slike megakonstellasjoner, altså store private grupperinger, har lignende planer. 

28. april 2024 skjøt Amazon opp de første 27 av sine over tre tusen planlagte Kuiper-satellitter. Kommunikasjonsnettverkene som OneWeb, Telesat, og kinesiske StarNet står i kø.

Det betyr, bokstavelig talt, at tallet på satellitter går til himmels.

Satellitter kan svekke ozonlaget 

I en Nature-artikkel fra 2021 advarte forskere fra University of British Columbia i Canada om at rakettoppskytinger og megakonstellasjoner kan true ozon-laget som beskytter oss mot UV-stråling. 

Siden har flere forskningsmiljøer fulgt opp. En vanlig satellitt kan veie rundt 250 kilo. Før eller siden slutter de å virke, akkurat som TV-en eller vaskemaskinen din. 

Da returnerer de til atmosfæren, brenner opp og utvikler rundt 30 kilo aluminiumstøv som kan svekke ozonlaget.

Dumpingen kan gi en storstilt, ukontrollert endring av den naturlige kjemien i atmosfæren, advarer ekspertene.

Mange satellitter dør daglig

Mange av de første StarLink-satellittene har allerede nådd pensjonsalder. Bare i januar 2025 hadde 120 av dem mistet så mye høyde at de falt ned i atmosfæren og brant opp.

Det er helt etter planen, og hver dag skjer dette med fire-fem utrangerte StarLink satellitter, ifølge satelitt-sporere ved Harvard Center for Astrophysics. 

Scenarier fra amerikanske forskere sier at de store, private selskapene til sammen kan tilføre atmosfæren 360 tonn aluminiumoksidforbindelser hvert år, når satellittene deres tas ut av drift. 

Partiklene faller langsomt, så det kan ta 30 år før de når ozonlaget – og vi oppdager det.

– Det er bekymringsfullt, sier Rannveig Færgestad.

De som sender ting opp i rommet, må rydde opp etter seg

Satellittene benyttes for eksempel  i stor grad til overvåkning av miljø og klima. 

De følger med på havnivåer, algeoppblomstringer, isbreer som smelter, jordskred, flommer, overfiske og klimaendringer. 

Det jobbes med forsøplingen, blant annet gjennom ESA´s Zero debris approach. 

Alle som sender opp ting i verdensrommet nå, må ha en plan for hva de skal gjøre med det når utstyret slutter å virke.

Enorme gravplasser i hav og rom

For satellittene i lavere jordbane kan ingeniørene bruke de siste restene av energien i satellitten på å bremse dem. Da mister de høyde og brenner opp når de når atmosfæren. 

Satellittene som går i de høyeste banene kan flyttes til egne kirkegårdsbaner. Disse ligger så langt unna at det ikke er noen kollisjonsfare.

For større ting, som kapsler eller fartøy, har romfarten valgt seg klodens mest avsidesliggende sted. Point Nemo, eller Den oseaniske utilgjengelighetspolen i Stillehavet, som ligger over 2600 kilometer fra land. 

Der, på 3.000 meters dyp, ligger verdens største gravplass for romfartøy.

Hvert gram koster penger

Færgestad sier at oppmerksomheten rundt sikkerheten for den ubemannede romfarten øker. Nå skal også satellitter og romsonder beskyttes av skjold.

Hvert gram utstyr som sendes opp, koster penger. Derfor handler alt om å minimere vekt. Færgestads forskning bidrar til å gjøre skjoldene så lette – og sikre – som mulig.

Bare på ISS alene finnes flere hundre typer og kombinasjoner av skjold. Ulike deler av ISS kan bestå av ulike materialer og vil reagere forskjellig om de blir truffet. Derfor trenger de også ulik beskyttelse.

Lag på lag på lag med beskyttelse

Beskyttelsesskjoldene er 10-15 centimeter tykke, og består av flere paneler i materialer som kevlar, karbonfiber, glassfiber og skum. Ytterst er det oftest aluminium. 

Mellom hvert panel er det et luftrom. Hvis en bit romsøppel kommer susende og treffer skjoldet, vil luftrommet mellom panelene ta av for støtet. 

– Nøyaktig hva som skjer hvis noe smeller inn i skjoldet, kommer an på hastighet, temperatur og materialet, forklarer forskeren.

Går det saktere enn tre kilometer i sekundet, brytes søppelet i mindre biter. Ved sju kilometer eller mer, løses alt opp til en sky av smeltede dråper. 

Luftrommene gir skyen av småbiter rom til å bre seg utover. Slik spres energien over et større område på de neste lagene. 

De mest ekstreme påkjenningene 

Fysikken er uhyre kompleks, og utfordrende å beskrive i datamodeller. 

– Vi snakker sjokkfysikk, slår Færgestad fast.

Det handler altså om å forstå hvordan materialene oppfører seg under de mest ekstreme påkjenningene som finnes: Som eksplosjoner, meteorittnedslag – og kollisjoner i hyperhastighet i verdensrommet.

Tester i Italia og USA

For å lage datamodeller som kan simulere så nøyaktig som mulig hva som skjer, må forskerne også gjøre fysiske tester. 

Testene trengs for å sjekke om datamodellene mest mulig nøyaktig gjengir det som skjer i virkeligheten. 

Rannveig Færgestad har testet paneler ved hyperhastighets-labene til NASA i New Mexico, og Padova-universitetet i Italia. 

Der har de gasskanoner som kan skyte prosjektiler opptil henholdsvis 7 og og 5,5 kilometer i sekundet. Alle testene ble filmet med høyhastighetskameraer som tar opptil én million bilder per sekund. 

Hun er fornøyd med resultatene. Oppførselen i laboratorietestene og simuleringene hennes på datamaskinen ser ut til å stemme veldig bra overens.

Større verktøykasse for romfarere

30-åringen har valgt seg en smal nisje der hun er nokså alene i Norge. På dette feltet skjer små forbedringer, steg for steg. 

– Det er nok ikke sånn at «wow, dette blir det nobelpris av», sier hun. 

– Men kunnskapen og forståelsen øker. Verktøyene blir bedre. Datamaskinene får mer regnekraft. Vi prøver å gjøre verktøykassen for alle som driver med romfart større, bedre, og så pålitelig som mulig. Når utstyret blir sikrere, vil det også vare lenger før det slutter og virke og blir til skummelt romsøppel.

– Astronaut? Ja takk!

Helt siden hun gikk på videregående i Drøbak og deltok på European Space Camp på Andøya, har Færgestad vært glødende opptatt av romfart og romteknologi. 

Høsten 2025 begynner hun som Space Debris Mitigation Engineer i italienske Thales Alenia. Dette er ett av de store romfartselskapene i Europa. De har bygget mye for ISS. 

For tiden bygger de moduler til romstasjonen rundt månen, de lager fartøy for månelandinger, og for ubemannede fartøy som skal til Venus.

– Hvor lenge ville du tenkt deg om hvis du fikk tilbud om å bli astronaut? 

– Det er ikke noe å tenke på. Får man en sånn mulighet, griper man den.

Artikkelen er produsert og finansiert av NTNU

NTNU er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse sakene fra NTNU?

• 

  Dette synes nordmenn om demokrati, falske nyheter og Trump

• 

  Nå skal grunnskolen endres – igjen

• 

  – Geografi er et fag i krise

• 

  Evnerike barn: – Mange tror at disse elevene greier seg uansett, men sånn er det ikke

• 

  Politikk på Facebook: – Populistiske partier velger splittende saker med vilje

• 

  Slik skal det bli enklere å resirkulere huset ditt

Les flere saker fra NTNU her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER