Flere av områdene som er lite påvirket av mennesker, er også lite tilgjengelige. Illustrasjonsbilde av vidda over fra Fløyen til Ulriken i Bergen.(Foto: Vilde Aardahl Aas)
Norge har gode muligheter til å bevare natur, ifølge studie
Studie viser hvordan Norge kan bevare 30 prosent av naturen, men hvor realistisk er det?
Å bevare 30 prosent av Europas
natur innen 2030 er et mål i den internasjonale naturavtalen. Nå har forskere sett på hvilke områder som passer best til dette.
De har funnet ut at områder i Europa med kaldt klima, som Skandinavia og Skottland, er spesielt godt egnet.
Norge kan, blant 11 land i Europa, nå 30 prosent-bevaringsmålet hvis vi følger forskernes råd om å gjenopprette natur, ifølge studien.
Hvordan kan det gjøres?
Ved å kartlegge hvilke områder som er lite påvirket av mennesker, hvilke rovdyr og planteetere landene har og deres sjanse for å overleve, har forskerne kommet fram til at 25 prosent av Europa er egnet til bevaring.
Målet er å bevare arter som allerede finnes i området eller å gjeninnføre arter for å gjenoppbygge økosystemet.
Forskerne mener dette kan gjøres gjennom passiv eller aktiv gjenintrodusering.
Passiv gjenintrodusering handler om at dyr gradvis skal flytte tilbake til områder hvor de ikke lenger bor. For å få til dette, må området tilpasses slik at arten kan overleve der. I Norge har vi fjernet hytter og stier for å gjøre plass til villrein. Det er passiv gjenintrodusering.
Hvis artene mangler, så må de aktivt bli gjenintrodusert i naturen. Gjennom avlsprogram har vi i Norge aktivt gjenintrodusert fjellreven.
Markeringene på kartet viser hvor egnet et område er for bevaring. Store deler av Norge har fått ulike nyanser av blå, som viser hvor i Norge vi har mulighet til å passivt gjenintrodusere dyrearter. Fargene går fra mørk til lys, hvor den mørkeste fargen viser de største områdene, og de lyseste fargene er mindre områder.(Illustrasjon: Araújo and Alagador/Current Biology/CC BY-SA)
En del av områdene som forskerne peker på, er lite berørt av mennesker og har derfor stort potensial for bevaring.
I Norge har fjellområder og mindre tilgjengelige områder blitt lite påvirket av mennesker.
– Planlegging og vern har
bidratt til å ta vare på disse områdene, men ikke i tilstrekkelig grad på noe
vis, sier Sigrid Engen. Hun er forsker ved NINA og jobber med naturressursforvaltning.
Fjellområder har for eksempel vært attraktive for hyttebygging, vindkraftutbygging og turisme.
– Presset bare øker på disse
områdene, som blir mindre og mindre for hvert år som går, sier Engen.
Hva er 30 innen 30?
Naturavtalen ble vedtatt i 2022, på FNs naturtoppmøte.
Målet med avtalen er å stoppe menneskelig ødeleggelse av naturen og samtidig gjenopprette natur som allerede har blitt ødelagt. Innen 2030 skal 30 prosent av naturen bevares, både på land og i vann.
Samtidig skal 30 prosent av naturen som er påvirket av ødeleggelse, bli restaurert, også innen 2030.
Kan skape konflikt
Men det å endre artssammensetningen, antallet rovdyr eller større planteetere i et stort område i Norge, vil være utfordrende, påpeker hun.
Endringene kan skape konflikt. Hun trekker fram det høye konfliktnivået som allerede er innen rovdyrforvaltningen i Norge i dag.
– Det samme gjelder innføring av utstrakte restriksjoner på menneskelSig bruk, som forfatterne legger til grunn for passiv gjenoppretting.
Annonse
Studien påpeker at det å aktivt gjenintrodusere arter i naturen, kan skape konflikt med lokalbefolkningen.
Engen forteller at i Norge er det ganske omfattende krav til at lokalmiljøet skal involveres ved større eller konfliktfylte naturendringer og restriksjoner på menneskelig bruk. Likevel har disse kravene fått kritikk.
–Involveringsprosesser kritiseres ofte for
såkalt skinn-involvering. Med det menes at resultatet er eller oppleves som
forhåndsbestemt. Det gjelder også å være bevisst på maktforhold og aktivt løfte
grupper og stemmer som ofte ikke deltar eller blir hørt, samt gi rom for å
anerkjenne ulike verdier og ulike typer kunnskap.
Hun mener en «nedenfra og opp»-tilnærming til bevaring er et ideal å strekke seg mot.
–En tilnærming som bygger på lokal involvering og engasjement, der regulering av menneskelig bruk ikke oppleves som begrensninger, men som
en naturlig del av samspillet mellom mennesket og natur.
– Man kan få inntrykk av at man har funnet en enkel løsning på et komplekst problem som naturkrisa. Hvis man dykker ned og ser litt nærmere på den praktiske gjennomførbarheten både lokalt, sosialt, økologisk og økonomisk, ser verden fort annerledes ut, sier Engen.
Men hun synes at studien kan være med på å skape bevissthet rundt naturtap.
– Slike perspektiver er nyttige for å motvirke såkalt erfaringsblindhet, det at man over generasjoner glemmer hvordan naturen en gang var og venner seg til en ny normal der mye har gått tapt.
– Jeg synes også det er forfriskende med ambisiøse mål, altså ikke bare å hindre ytterligere tap av natur, men proaktivt jobbe for å ta tilbake det som har gått tapt. En såkalt naturpositiv utvikling.
