- Jeg var sikker på at å spille musikk sammen over nett, ikke gikk an. Det må skje i samme rom. Nå har jeg etter hvert blitt mer positivt innstilt, sier førsteamanuensis Michael Francis Duch ved Institutt for musikk.

Tokyo, Glasgow, Moskva

Duch underviser i emnet Friimprovisasjon for masterstudenter på utøvende musikk. De fikk spilt sammen i samme rom den første timen i vårsemesteret. Så kom pandemien og snudde opp ned på det meste. Duch forteller at de prøvde å spille på ulike plattformer, men at det ikke var særlig vellykket. Undervisninga på nett ble derfor mest i form av forelesninger, der han fokuserte på ulike øvelser og måter å samspille på, i tillegg til å sette det hele i en historisk sammenheng.

Men etter hvert skulle det vise seg at det å bli så innestengt som aldri før, åpnet opp for å spille sammen med erfarne og kjente musikere innen friimprovisasjon fra hele verden: Fra Tokyo, New York, Glasgow, Japan, Australia, Tallin og Moskva.

Spontant, øyeblikksbasert

Det var et initiativ fra professor Raymond MacDonald ved Universitetet i Edinburgh som gjorde susen. Han er en av grunnleggerne av Glasgow Improvisers Orchestra og foreslo samlinger for ensemblet på Zoom. Dette ble til ukentlige samlinger for musikere fra en rekke land.

Duch og masterstudentene, som også har deltatt, fikk med ett spille sammen med ledende utøvere på dette feltet. Duch nevner Maggie Nicols, George Lewis, Anto Pett og Alvin Curran.

Michael Francis Duch forsker på friimprovisasjon og eksperimentell musikk. Han har beskrevet det slik: «Dette er spontan og øyeblikksbasert musikk hvor lite eller ingenting er avtalt mellom musikerne på forhånd. Dette kan høres ut som en selvmotsigelse, men improvisasjon handler i stor grad om samhandling, kreativitet og evnen til å lytte.»

Da musikerne igjen skulle spille sammen via Zoom denne uka, var det bare én ting å gjøre: Ta imot invitasjonen til å høre på og få et inntrykk av hva dette er for noe.

Hjemme hos...musikere

Det er tirsdag kveld, om lag 25 musikere dukker opp på skjermen og kan sees i hver sin firkantede boks. Tonen er jovial og avslappet. Én som kobler seg på, får en liten velkomsttrudelutt av pianisten. Det er hjemmekoselig. Noen sitter på kjøkkenet, noen i sofaen, mens andre har laget seg kule bakgrunner som endrer seg underveis. Vi kan høre barnegråt, og en unge havner til slutt på pappas fang. Musikerne sitter klare, de har helt vanlige instrumenter, noen har helt uvanlige instrumenter. Det er duket for friimprovisasjon i en hjemme hos-variant (se filmsnutt øverst i artikkelen).

For et utrent øre flyter musikken fint uten at den henger seg opp, hakker eller krasjer i samtidig lyd. Hvilke musikere som er i sentrum skifter. De leker med instrumenter og lyder. Noen bidrar visuelt og vi stirrer fascinert på armbevegelsene og hendene til Maria Sappho, som vi plutselig kan se i flere versjoner av seg selv.

Algoritmene blander seg inn

Raymond MacDonald ser på dette som en nye måte å improvisere på. Når de spiller, er det algoritmene til Zoom som velger hva som skal presenteres for gruppa. Ikke alle blir hørt og det skjer forsinkelser i lyden. Når han for eksempel spiller saksofon, kan lyden høres to sekunder seinere i Australia.

- Ved improvisasjon trenger ikke dette å være et problem. Det blir er annet aspekt av det å improvisere. Programvaren blir en dirigent, komponist eller musiker. Vi får ekstra informasjon. Jeg kan se på skjermen, på boksene og har 25 historier som skjer foran meg. At dette er en ny måte å improvisere på, gjør det spennende, sier han til UA.

Duch forteller at han fikk mange positive tilbakemeldinger fra sine studenter etter at Zoom-spillinga var over. De har fått bekreftet fordommene de har med å spille over nett og samtidig fått avdekket en del muligheter. De må forholde seg til utvelgelsene til Zoom og må tenke annerledes.

- Da blir vi utfordret og får musikalske utfordringer, sier han.

Pedagogisk interessant

Han er fascinert over hva han har fått være med på de siste ukene.

- Kurset mitt forandret seg fra å være noe som må foregå i et rom med folk fysisk til stede til å bli noe helt annet. Nå får studentene spilt sammen med folk som har vært involvert i friimprovisasjon siden 60-tallet. De sitter på hjemmekontoret og inviterer studentene til å være med. Det gjør meg entusiastisk, vi har fått til noe her på tross av de begrensningene som finnes, sier han.

Nå har han snakket med et par av musikerne om at det kan være interessant å forske på og skrive om erfaringene med å bruke et slikt verktøy som Zoom. Også pedagogisk har det blitt lettere for ham å involvere det musikalske nettverket han har. Det er ikke lenger navn som dukker opp på et papir, det er de faktiske utøverne som er med og spiller sammen med studentene. Alt det han og studentene har erfart, gir ham en ny praksis innen fagfeltet.

Erstatter ikke gammelmåten

Raymond MacDonalds tror musikerne vil fortsette å bruke Zoom også når vi er tilbake til en normal hverdag, men ikke så ofte som ukentlig.

- Det vil endre oss musikere, vi har lært noe nytt og det er jeg sikker på vil vedvare. Det vil endre måten vi tenker musikk på. Vi vil bruke Zoom av og til, men dette erstatter ikke det å være sammen uansett hvor interessant det er. Vi har skjønt hvor viktig det er å spille sammen i samme rom, sier han.

Denne artikkelen ble først publisert i Universitetsavsia.no.

Les også fra Universitetet i Oslo

Forsvarte doktorgrad på nett: – Som å gifte seg online