Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste og Nasjonal sikkerhetsmyndighet har lagt fram sine trussel- og risikovurderinger for 2026.

Cecilie Hellestveit er forsker ved Institutt for historiske fag ved NTNU. 

Hun analyserer dagens sikkerhetssituasjon.

Statlige aktører farligst

Alle de tre tjenestene ser i stadig større grad på trusler som kommer fra statlige aktører.

– Det gjelder særlig Russland, men også Kina, Iran og andre, ikke navngitte stater. Trusselen er aller størst i det digitale domenet, sier Hellestveit

Stater utgjør en helt annen type risiko sammenlignet med ikke-statlige aktører som hackere, terror-nettverk eller internasjonal organisert kriminalitet, forklarer hun.

– Stater har svært sofistikerte teknologiske kapasiteter, og de opptrer på mer fordekte, men også mer skadelige måter enn de truslene vårt samfunn har vært innrettet mot i flere tiår, sier Hellestveit.

Epstein hjelper ikke

Samtidig som sikkerhetstjenestene legger frem sin vurdering, er flere samfunnstopper avslørt som del av Epstein-affærene. 

Dette hjelper ikke i det hele tatt på situasjonen, ifølge forskeren.

– Disse avsløringene kommer på et kritisk tidspunkt for Norge. Personene som er avslørt i epostene er én ting. Det handler om forhold som har foregått i fortiden, og må gjennomgås grundig. 

Utfordringen er at avsløringene samtidig kan rokke ved tilliten til Norges kongehus, den norske Nobelkomite, den norske fredsforhandlingsinnsatsen, særlig i Midtøsten, samt nettverksbygging i Davos ­– både ute og hjemme, utdyper hun.

Skvises vi ut av samtalene om Midtøsten?

Avsløringene kommer også på et sensitivt tidspunkt for Norge. Nye strukturer setter seg i Midtøsten denne måneden, og det kan se ut som om Norge skvises ut, forteller Hellestveit.

Samtidig er forhandlinger i amerikansk regi mellom Ukraina og Russland inne i en kritisk fase. 

Det kan ligge an til et resultat som vil svekke Norges sikkerhet på sikt. I tillegg skjer det store endringer i EU og NATO.

– Da er det svært viktig at Norge ikke isoleres mer enn absolutt nødvendig, og at utenriks- og sikkerhetsmiljøene også klarer å konsentrere seg om det som er viktig nå og fremover, sier Hellestveit.

Uvant sterke ord fra etterretningen

E-tjenesten advarer mot at de dramatiske endringene i USA er i, gir andre statlige aktører store muligheter, og at disse bruker «alle virkemidler under terskelen for krig» for å svekke vestlig samhold.

E-tjenestens ordbruk er kraftigere kost enn hva vi er vant med, særlig når det gjelder Russland, ifølge Hellestveit. Hovedbudskapet er at Norge er i en vedvarende konfrontasjon.

Tjenesten trekker også frem teknologisk avhengighet og sårbarhet. Her er Kina en betydelig bekymring for sikkerhetstjenesten, som melder at Norge i betydelig grad er påvirket av beslutninger fattet i Beijing. 

PST advarer mot at trusselbildet også rammer forskningsmiljøene på omfattende måter.

En fellesnordisk digital infrastruktur

– 2026 er totalforsvarsår i Norge. Det gjør at samfunnet vårt i stort og i smått innstiller seg på mer uforutsigbarhet. Det som er mest krevende er at spekteret av trusler er svært vidt nå. Vi lever i usikkerhetens tidsalder, sier Hellestveit.

Cyberangrep mot norsk infrastruktur forekommer i økende grad, lufttrafikken blir forstyrrret oftere og energi-infrastrukturen vår er utsatt. 

I noen grad er dette den nye normalen, forklarer forskeren. Derfor må vi innrette systemene våre på måter som gjør oss mer motstandsdyktige mot både mindre og mektigere statsstyrte angrep, mener hun.

– Samtidig må vi også planlegge for mer dramatiske scenarier, inkludert de verste. I sum er oppgavene svært omfattende, og forskningsmiljøene våre kommer til å få nye oppgaver når det gjelder å styrke og sikre samfunnssikkerheten, sier Hellestveit.

Vår styrke er tilliten i samfunnet

Vår styrke i Norge og Norden er tilliten i samfunnet og en tett samfunnsvev. Samtidig er den også nå under omfattende press, særlig i den digitale sfæren.

– Det er i informasjonsdomenet at vårt fellesskap rives i filler. Den digitale infrastrukturen vår, inkludert algoritmestyring av informasjon, driftes og styres fra utlandet, av krefter som har andre interesser å ivareta enn våre. Det er en enorm sårbarhet som vi må adressere, sier Hellestveit.

Hun har en helt spesifikk tilnærming til dette problemet.

– Vi må arbeide for en fellesnordisk digital infrastruktur - en nordisk kuppel – tilpasset nordiske åpne, demokratiske samfunn med velferdsstater og høy tillit. Uten det tror jeg vi over tid kommer til å miste vår særegne samfunnsmodell, sier Hellestveit.

Norge har egentlig ingen naturlige fiender

Norge er et lite land med mange naturgitte fordeler. Vi har klart å utnytte dem i tiårene etter den kalde krigens slutt, og er nå blant verdens rikeste og mest demokratiske land.

Samtidig ligger Norge plassert på et utsatt sted. Vi ligger midt imellom stormakter som rivaliserer med hverandre.

– Ingen vil Norge vondt, og selv om E-tjenesten legger til grunn at Norge er og fortsatt kommer til å bli definert som en fiende av Russland, er dette noe som handler om Norges plassering og -allianser, mer enn Norge som sådan, mener Hellestveit

Norge har ingen naturlige fiender. Det gjør oss kanskje ekstra sårbare fordi vi ikke tenker at vi kan rammes. Og her må vi endre forståelse, mener hun. Vi må ha mye bedre kontroll over kritisk infrastruktur i vårt eget land.

Norge står utenfor de store sentrale klubbene

– Samtidig er Norge utenfor de store sentrale klubbene. Vi er ikke medlem av EU, men assosierte. Vi er ikke medlem av indrefileten i NATO, de anglosaksiske sjøvaktene, men nesten, sier Hellestveit.

Norge er energi-leverandør til Tyskland og Storbritannia, har grense til Russland til lands og til vanns i et område som Russland er militært svært opptatt av, og vi er avhengige av kinesisk teknologi, legger hun til.

I tillegg er vi tett allierte med USA, som rivaliserer med Kina, men også med Russland og EU. Det setter Norge i en sårbar situasjon, ifølge forskeren.

Samtidig har vi en utenriks- og sikkerhetspolitikk som fortsatt bærer preg av den verden vi kommer fra, hvor samarbeid, bistand og felles globale utfordringer har stått i sentrum.

Europa har endelig skjønt alvoret

Og her ligger den store utfordringen vår, mener Hellestveit:

– Klarer vi nå å planlegge strategisk slik at vi både ivaretar våre egne kjerneinteresser, samtidig som vi klarer å utnytte våre internasjonale samarbeidstradisjoner for å støtte globale løsninger? Dersom vi bare konsentrerer oss om én av de to, tror jeg vi vil mislykkes. Med dramatiske konsekvenser.

USA har i mange år orientert seg mer mot Asia. Europa har endelig skjønt alvoret, og innser at vi må bli sterkere om vi skal klare oss alene. Men kan vi greie det?

– Europa har nektet å akseptere at vi er i ferd med å bli en region på linje med alle andre, og har strittet imot. I 2026 er det imidlertid gått opp for alle. Effekten er helt nye toner fra EU, samt fra Tyskland og Frankrike. Viljen er i økende grad til stede. Nå står det særlig på evnen, sier Hellestveit.

Artikkelen er produsert og finansiert av NTNU

NTNU er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse sakene fra NTNU?

• 

  Hvem holder sammen livet ut?

• 

  Tusenvis av fremmede arter kan innta Arktis

• 

  Bakterier der maten produseres kan overleve vask og desinfeksjon

• 

  Trening: Så lite skal til, hvis du gjør det riktig

• 

  Hvorfor jubler vi når idrettsfavoritten vår gjør det godt?

• 

  De tyske nazistene hadde «spinnville» teorier om samenes opprinnelse

Les flere saker fra NTNU her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER