Det er noe jeg må tilstå: jeg elsker Thomas Hylland Eriksen.
Nei, nei - ikke på Den måten … Jeg skal forklare:
Sist uke skulle jeg lede en paneldiskusjon om Vitenskap og massemedier. Flere flinke mennesker skulle være med, og en uke før deadline satte jeg meg ned for å ringe dem.
Bare én tok telefonen. Til gjengjeld nærmest rev han luren av gaffelen, og var halvveis ute i en anekdote om trobriandernes kjønnsliv, før jeg hadde rukket å presentere meg.
Det hele fremført i høflige og vennlige vendinger, i et språk selv min sønn ville forstått.
Perfekt!
Vi snakker selvsagt om Thomas Hylland Eriksen.
Det finnes en håndfull andre norske forskere som kunne omtales i samme rosende ordelag - men så var det alle dere andre, da?
Fremmedord-05
Omtrent samtidig, et annet sted i Europa, gikk “Fremmedord-05” av stabelen. (Noen vil insistere på å kalle dette EU-arrangementet “CER 2005, Communicating European Research”.)
Hit hadde de reist, alle sammen, tusenvis av forskere og forskningsbyråkrater fra hele Europa - for å lære å kommunisere.
Sent en ettermiddag passerte undertegnede det stappfulle seminarrommet der “Communicating science or scientific communication? Towards a new approach.”, ble avholdt. Over skuldrene på de ti eller femten som forgjeves forsøkte å bane seg vei inn, kunne man skimte foredragsholderen foran sin powerpoint, kreativt gestikulerende og med fransk aksent: “You must have a messsage!”
Og alle noterte.
Etter noen dager i Brussel var vi alle langt bedre rustet til å benytte proaktiv interaktivitet, og interaktiv proaktivitet i synergetisk komm… - men var det virkelig nødvendig å bruke så mye tid og krefter på å lære dette? Er det virkelig så vanskelig å få sagt det man skal si?
Trobriandere fra hofta
Vel hjemme i Oslo fikk jeg, som antydet over, oppleve TH Eriksen. På få sekunders varsel steppet han inn for en syk Knut Jørgen Røed Ødegaard, og - rett fra hofta - holdt han en aldeles utmerket og underholdene forlesning om Mc Donaldisering, trobriandere (nok en gang?), forsida til Dagbladet og annet som falt ham inn.
Blant annet at det overhodet ikke finnes noen unnskyldning for ikke å popularisere.
Imponerende, tenkte jeg først. Men, ved ettertanke; det eneste som trengs, er jo bare at du er lynende intelligent og hylende morsom.
Hvilket jeg tror, kan sies om samtlige norske forskere og akademikere. (Og er de ikke hylende morsomme, så har de i hvert fall glimt i øyet?)
Så hvorfor har vi ikke flere eksemplarer av Thomas Hylland Eriksen? Hvorfor er ikke alle forskere som ham?
Må alt populariseres?
Ett av svarene kan være at ikke alle er enige med Hylland Eriksen. Det går godt an å mene at finnes unnskyldninger for å la være å popularisere.
Slett ikke all forskning som utføres ved norske forskningsinstitusjoner egner seg for aviser og nyhetssendinger. Mye av den er faktisk enten så vanskelig, så ubetydelig eller rett og slett så kjedelig at det kanskje er like greit at den forblir en godt bevart hemmelighet.
Men dette må ikke forveksles med en unnskyldning for ikke å si noe som helst, i noen sammenheng. Som for eksempel når en journalist ringer.
Og så er det viktig å huske, som Hylland Eriksen sa i sitt foredrag fra hofta: Det finnes andre mediekanaler enn Dagbladets forside. Hvis du ikke er komfortabel med tabloidenes forvrengende kortform - hva med å engasjere deg i Morgenbladet, i Samtiden, eller på forskning.no?
Verden er full av steder, der en kreativ norsk forsker kan servere sine tanker.
Astrofysiker om evolusjon?
Et annet svar på spørsmålet over, kan være at ikke alle ønsker å være som Hylland Eriksen. Eller som Knut Jørgen Røed Ødegaard.
Søndag 13. november trykket Dagbladet en feature om kreasjonismen, de amerikanske kristenfundamentalistenes angrep på evolusjonsteorien. Som kilder brukte de, ja nettopp, Hylland Eriksen og Røed Ødegaard.
I en sak, der vi forventer at journalisten kanskje ville lete fram en biolog, en religionshistoriker, eller en ekspert på amerikansk samfunnsliv, møter vi altså en sosialantropolog og en astrofysiker.
Hylland Eriksen var for så vidt rett adresse. Han har tross alt skrevet bok om Darwin. Men Røed Ødegaard?
Om vi her skal være oppgitt over en forsker som ikke sier nei, eller en journalist som heller vil intervjue kjendiser enn fagfolk, får bli opp til den enkelte å avgjøre. Men hadde flere gjort som Hylland Eriksen - og Røed Ødegaard - ville ikke problemstillingen oppstått: Det som i bunn og grunn skiller de to fra resten, er nemlig ikke annet enn at de tar telefonen.
Og så svarer de. Høflig. Vennlig. Og i et språk du kan forstå.
Verre er det ikke.
Les mer i morgen: “Et kræsj-kurs i popularisering”.
