Skinn har vært brukt av mennesker til alle tider. Langhåret dyrehud leder vannet vekk. Behandlet skinn gjør at regndråpene ikke trenger gjennom.

Hva brukte folk som regntøy før i tiden?

SPØR EN FORSKER: Først på 1980-tallet ble vi helt tørre og varme. 

En leser lurer på hvordan folk beskyttet seg mot regn før i tiden. Vi spurte forskere. 

Ingun Grimstad Klepp er professor ved OsloMet.

– Folk i gamle dager hadde nok ikke regntøy som vi har i dag. Nå har vi egne klær for ulikt vær og anledninger. Før var det heller slik at klærne deres var robuste og tålte mye, sier Klepp til forskning.no.

Likevel har folk gjennom tidene brukt ulike teknikker for å holde seg tørrere og varmere når det pøser ned.

– Ingen av dem er så effektive som plast. Dette er et område der plastklær virkelig har vært en stor seier, sier Klepp.

Naturmaterialer har blitt behandlet på ulike måter for å gjøre dem tettere.

Håret eller uhåret skinn

Mennesker har kledd seg i dyrehuder i uminnelige tider. Det ga beskyttelse mot været. 

Ingun Grimstad Klepp forsker på klær og tekstiler.

Om de dekket seg til med en langhåret fell, ledet hårene vannet vekk fra kroppen. 

Dyrehud ble også garvet for å gjøre skinnet holdbart og mykt. Skinnet blir renset, satt inn med ulike stoffer og smurt inn med fett.

Garving er et eldgammelt håndverk, men ble fra 1900-tallet utført i fabrikker.

– Garvet skinn er veldig tett, men dyrt og krever spesialkompetanse, sier Klepp.

Gjorde ulla tett

Ull ble lagd til vadmel.

Arkeologene har funnet vadmel i graver helt fra tidlig jernalder, ifølge Store norske leksikon. Det vil si at teknikken er brukt i et par tusen år her i Norge. 

 Ull ble vevd og deretter valket. Det vil si at ull legges i varmt vann og såpe, slik at den filtrer seg sammen og krymper. Det ligner på toving.

– Da blir ulla tett og kan stå imot vann og vind, selv om vadmelsplagg ikke er så tette som moderne regntøy, sier Klepp.

Denne vadmelsjakka tilhørte en skogsarbeider. Vadmel var i vanlig bruk helt til plasten gjorde sitt inntog på 1950-tallet. Fortsatt brukes vadmel i bunader, frakker og andre plagg.

Etterlignet sauefell

Ull kan også behandles på en helt annen måte. Folk hermet etter sauen. 

Når regn treffer en sau, følger vannet hårene og renner av på utsiden.

– På samme måte blir det med en langhåret ullkappe. En sau blir jo ikke våt inntil skinnet, forklarer Klepp.

Varafellen, som vikinger brukte, var et slikt plagg.

– Den var laget av vevet ull med lang floss og så ut som en kunstig pels. Det var en blanding av teppe og kappe, sier Klepp.

Langhårede ullplagg ble brukt på vikingtid. Her er en moderne versjon.

Oljehyrene 

Bomullen kom til Norge rundt 1850. 

– Bomullen var jo et billig materiale sammenlignet med det vi hadde fra før her i landet, sier Klepp.

Som ull kan bomull veves tett.

– Først vevde de et veldig tett bomullstoff, så satte de det inn med fett som tran eller planteolje, sier Klepp.

Fiskere fra Lofoten rundt 1915. De brukte gule oljeklær for å være synlige på havet, mens det på land var vanligere med svarte oljehyrer.

Olje frastøter vann og forhindrer at vannet trenger inn i klærne. Men oljeklærne måtte settes inn med ny olje med jevne mellomrom.

– Det gjorde dem ganske klebrige, men det sto ikke i reklamen, sier Tone Rasch. Hun er konservator på Teknisk museum i Oslo.

Etterlignet skinn

Allerede på 1860-tallet fantes det fabrikker som produserte oljehyrer for fiskere. I 1877 startet skipskaptein Helly Juell-Hansen opp «Oljeklæde- og Presenningsfabrikk». Det ble senere Helly Hansen, skriver Rasch i artikkelen «Raff i regn».

Regnfrakk i bomull satt inn med voks, som ble brukt som et alternativ til fett.

På 1920 tallet lanserte de Linox, som var lerret av beste kvalitet med spesialbehandlet linolje. Dermed ble overflaten blankere og mindre klebrig.

– I dag forbinder mange denne teknikken med det engelske stoffet oilskin, som fortsatt er i salg og bruk i dag, forklarer Klepp.

Gummi

En annen type regntøy var gummi, som ble brukt på samme tid som oljeklær. De store kolonimaktene Storbritannia og Frankrike hadde god tilgang til råvaren og solgte til andre land.

Den første gummifabrikken, Trelleborg-Viking, startet i Mjøndalen i 1896. Flere fulgte på.

Gummi er laget av saften til gummitreet, som vokser i tropiske strøk. Saften blir bearbeidet til en elastisk masse, som kan bli til bildekk, regntøy og gummistøvler.

Gummi kan også lages syntetisk, gjennom flere kjemiske prosesser.

– Gummi er veldig tett, men det lukter. Vi samlet inn gummi-regntøy for noen år siden. Det stinket fryktelig, sier Rasch.

Tone Rasch har studert regntøy i Norge, særlig de av plast.

Regntøy blir mote

Med gummiklær og forbedret oljehyre økte utvalget. Nå ble det solgt regntøy ikke bare for arbeid, men også til sport og hverdag.

– Du kunne få regntøy i flere farger, penere snitt og med flere detaljer. Regntøy ble mote, sier Rasch.

Men til langt utpå 1930-tallet var det vanligste fortsatt de kalde, stive, svarte oljeklærene. Rundt 300.000 frakker og kapper av oljetøy ble produsert i Norge hvert år.

I artikkelen «Raff i regn» forteller en kvinne om sitt barndoms regntøy.

 «Den første regnfrakken min var en sort oljefrakk. Jeg fikk den i 12-14 års alderen. Jeg hadde en onkel i Amerika på besøk den sommeren. 'Hvorfor går alle i Norge rundt i disse sorte, triste regnfrakker, i USA brukes de i alle farger'. Men sort var det og sort ble det i årevis.»

Skuespilleren Humphrey Bogart gjorde trenchcoaten populær på 1940-tallet. Denne frakken ble opprinnelig brukt i første verdenskrig av soldater i skyttergravene. Den ble laget av gabardin, et tettvevd bomullsstoff som ble impregnert slik at det ble vannavstøtende.

 Plasten kommer

I USA overtok plasten regntøy-markedet under andre verdenskrig. Helly Hansen var først ute her i landet.

PVC var et billig, lett, sterkt, holdbart og fleksibelt plastmateriale. Det kunne lages hardt, som til rør og gulvbelegg, eller mykt som til regntøy.

I 1949 startet Helly Hansen produksjonen av regntøy i PVC. Konkurrentene fulgte på med kapper og kåper i sveiset plastfolie.

– De var nesten gjennomsiktige slik at du kunne vise fram den fine kjolen din. De ligner på ponchoene du får kjøpt i turistbutikker. Musikkorps bruker dem fortsatt i dag, sier Rasch.

Plastfolien ble også brukt til dusjforheng og bleieposer.

De første plastfrakkene var ikke holdbare. Men til kortvarig beskyttelse mot regn fungerer de fortsatt. Her er Erna Solberg i regnponcho på utekino.

Men kvaliteten på de første plastfrakkene var dårlig, og de forsvant fra markedet.

Bomull med plast

Regntøy med et lag av plast på tett vevd bomullstøy overtok. Det holdt vannet ute. Disse plaggene var langt mer solide.

– Det var samme metode som for oljeklær, men de byttet ut oljen med et belegg av plast, sier Rasch.

Alle mulige slags plagg ble produsert i bomullsstoff med plastbelegg: sydvester, bukser, votter, jakker og frakker.

Denne regnjakken for barn er laget i bomull med plastbelegg.

Det ble vanligere å ha flere regnplagg til ulikt bruk. Noen passet best på fjellet, noen til hagearbeid, andre for å spasere rundt i byen.

– Snittene var moderne. Fargene var friske, sier Rasch.

Noen av plaggene ble ekstra populære. En mørkegrønn sportsjakke for menn fra Helly Hansen var opprinnelig beregnet på sportsfiskere og motorsyklister. Men den slo an blant ungdom på 1960-tallet.

Men plaggene i bomull med plastbelegg var tunge. 

Lettere og billigere

Nylon er en type plast som er lettere, og som etter hvert overtok for bomull.

En regnjakke fra 1980, produsert av Helly Hansen. Jakker i nylon var lettere og mykere enn bomullsplagg med plast.

Med plast av ulike typer ble det lettere å lage nye modeller. Utviklingen av teknologi gjorde at plaggene ble billigere. At plaggene hadde blitt mote, gjorde at folk byttet dem ut oftere.

Så på 1980-tallet kom det nok en teknologisk nyvinning. 

Tett, men pustende

Da kom regntøy som er vanntett, men som ikke blir klamt. Allværsjakkene ble allemannseie. 

Mest kjent er materialet Gore-Tex. Det var opprinnelig en merkevare, men patentet har gått ut, og teknologien kan brukes fritt av alle, ifølge Klepp.

– En membran av Gore-Tex hindrer regnvannet i å trenge igjennom plagget, mens svette og annen fuktighet transporteres ut. Vi sier derfor at regntøyet puster, forklarer Rasch.

Også andre typer belegg og impregneringer blir brukt for å få samme effekt, ofte med kjemikalier som ikke er gunstige for naturen, ifølge Klepp. 

Regntøy som blir lagd slik, kalles også skalljakker. 

Allværsjakke fra tidlig 1990-tall. Den har for og fleece, og er varmere enn tidligere tiders regntøy.

Det gamle kommer tilbake

Tone Rasch forsket på regntøy for 25 år siden. Da fantes det nesten ikke plastbelagte regnfrakker å få kjøpt. 

– Jeg fant noen, men de var kjempedyre. De kostet rundt 4.000 kroner. I dag er det igjen billige plastbelagte regnfrakker å få kjøpt i retrostil, sier Rasch.

 Selv om plasten er mest effektiv mot regn, er plastklær en belastning for naturen. 

Derfor har noen bedrifter plukket opp de gamle metodene.

Den norske klesprodusenten Devold har designet en ulljakke som kan brukes i fjellet. Ulla veves og strekkes på nye måter, slik at den holder deg varm og tørr, ifølge devold.com. 

Selskapet Northern Playground lager vannavisende plagg av økologisk bomull. 

– Det er bra at klesindustrien jobber fram alternativer til plasttøy, mener Klepp. 

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Referanse: 

Tone Rasch: Raff i regn - plastregntøy for sports- og spaserbruk på 1950-tallet. Volund 1999-2000, Teknisk museum, 1999/00.

 

Få med deg ny forskning

Powered by Labrador CMS