I sju år levde Einar Tørnquist med
kroniske smerter.

Ingen behandlinger hjalp, før han traff en psykolog.

Plutselig kunne Tørnquist løfte
sønnen sin igjen.

Hva skjedde?

Lurt av hjernen

Publisert
Legg til forskning.no som en foretrukken kilde til dine google-søk.

For den reiseglade komikeren og programlederen startet det med et sterkt ønske om å komme seg til Nord-Korea. 

En måte å reise inn i dette lukkede landet på, er å delta i et årlig maraton. Men underveis i opptreningen til halvmaratonet begynte det ene kneet hans å slå seg vrangt. 

– Jeg kom meg til Nord-Korea og gjennomførte, men det ble veldig, veldig vondt under løpet, forteller Tørnquist.

Den lille treningsskaden ble begynnelsen på et smertehelvete som etter hvert nesten tok over hele livet hans.

Kunne ikke leke med barna

Treningsopplegget som skulle få kneet bra igjen, førte til smerter i akilleshælene. Øvelsene for akilleshælene ga igjen smerter i lårene.

– Ingenting av det jeg prøvde å fikse, gjorde meg bedre. Alt bare førte til en ny skade. Det ble bare verre og verre. Til slutt hadde jeg vondt hele tiden.

– Jeg kunne ikke leke med barna, ikke løfte dem, ikke gjøre vanlige ting. Hele tilværelsen dreide om å lete etter en forklaring på smertene. Jeg fikk nye behandlinger og nye diagnoser. Ingenting hjalp. 

Da kona en dag sa at hun ikke lenger kjente ham igjen, gikk de sammen til fastlegen. 

Der fikk Tørnquist enda en ny diagnose: depresjon. Han ble satt i en hastekø for psykologisk behandling.

Så TV-serie 

Like før hadde Tørnquist sett VGTV-dokumentaren «Harald og sytepavene», laget av en annen komiker og programleder, Harald Eia. 

Serien fulgte seks pasienter med langvarige kroniske smerter som ble behandlet av psykolog Silje Endresen Reme og smertelege Andreas Pahle. 

Terapien de brukte, kalles Pain Reprocessing Therapy (PRT).

Noen fagfolk mener denne terapien har et enormt potensiale. Andre sier at innholdet er velkjent og har ganske små effekter. Les mer om diskusjonene i denne artikkelen: Er det virkelig en mirakelkur?

Hjelper hjernen med å tolke signaler

Istedenfor å vente på behandling for depresjon, bestemte Tørnquist seg for å prøve denne terapien først. Han fikk tips om en psykolog som driver privat.

Da han møtte opp til den første timen, kartla psykologspesialist Jonas Sharma-Bakkevig først smertene hans. 

Symptomene tydet på at han hadde nociplastiske smerter. 

Det betyr at nervesystemet kan bli mer følsomt for signaler fra kroppen. Da kan kroppen oppleves syk eller skadet uten at det nødvendigvis ligger en skade eller sykdom bak. 

Sharma-Bakkevig forklarer det slik: 

– Behandlingen handler om å hjelpe hjernen til å tolke kroppens signaler mindre som fare og mer som trygghet. Målet er ikke å si at smerten «sitter i hodet», men å forstå hvordan hjernen påvirker kroppslige opplevelser og hvordan smertesystemet kan roe seg ned.

Gjorde sterkt inntrykk

Jonas Sharma-Bakkevig behandlet Einar Tørnquist for kroniske smerter i 75 minutter. Det var nok.

På slutten av timen sa psykologen at målet for behandlingen var at Tørnquist skulle bli helt smertefri og at det skulle skje raskt. 

– Dette gjorde sterkt inntrykk på meg. Alle andre behandlere hadde sagt at smerte var noe jeg måtte lære meg å leve med.

Han fikk også i hjemmelekse å lese seg opp og høre på en podcast om PRT før han kom tilbake. 

Etter timen gikk Tørnquist hjem til fots. Det hadde han ikke gjort på lenge.

Senere på dagen hentet han sønnen sin i barnehage, og da han kom hjem, løftet han ham opp. 

– Det var et veldig sterkt øyeblikk, for det hadde jeg heller ikke gjort på lenge.

Kvelden før neste behandlingstime bestemte Tørnquist seg for å ta en joggetur. Det var det også lenge siden sist skjedde.

– Det endte med at jeg løp en hel mil uten å kjenne smerte. Jeg bare løp og løp og følte meg nesten euforisk.

Ikke likt for alle

Tørnquist hadde da hatt mer eller mindre smerter i sju år. Men i møtet med terapeuten neste dag ble de enige om at han ikke trengte mer behandling. 

Slik går det ikke med alle pasientene, presiserer Sharma-Bakkevig. 

– Noen blir dramatisk bedre. Noen gradvis bedre. Noen blir delvis bedre, og noen har liten effekt. 

– Det finnes ingen mirakelbehandling, og vi har fortsatt mye å lære om hvem som responderer best og hvorfor.

Han mener likevel at mange kan få betydelig bedring, særlig når symptomene i stor grad er drevet av et sensitivisert alarmsystem. 

– Men det krever arbeid, motivasjon og individuell tilpasning, sier han. 

Samtidig er det viktig å gjøre gode vurderinger, mener psykologen. 

– Hos noen spiller også somatisk sykdom, traumer eller andre psykiske lidelser en viktig rolle. Da må behandlingen ofte kombineres med andre tilnærminger.

Hjemmeøvelser er viktig

Tørnquist følte seg lenge helt frisk, men i vinter fikk han en strekkskade som gjorde at smertene kom tilbake.

– Da brukte jeg metoden jeg hadde lært. Det handler blant annet om å lokalisere smerten og beskrive den så presist som mulig. 

Da endret smerten karakter. Den beveget seg først utenfor smertefeltet, før den forsvant, forklarer han. 

– Dette overbeviste meg om at det er hjernen min som skaper smerten.

Som en personlig trener

PRT er bygget opp rundt noen sentrale prinsipper, men behandlingen må likevel tilpasses den enkelte, forteller Sharma-Bakkevig.

– Det er litt som fysioterapi. Noen trenger mer styrketrening, andre mer mobilitet, selv om målet er det samme. Hos enkelte må vi også jobbe med emosjonelle belastninger eller traumer som kan påvirke nervesystemets alarmsensitivitet. 

Å lære pasientene teknikker som de selv kan bruke hjemme, er en viktig del av behandlingen, forteller han. 

– Jeg pleier å si at jeg er litt som en personlig trener. Mye av effekten skapes gjennom det pasienten trener på mellom timene. I starten gjør vi mye av tilpasningen i terapirommet. Deretter gjør pasientene det samme hjemme: oppmerksomhetsøvelser, arbeid med forventninger, gradvis eksponering og trygg tilbakeføring til aktiviteter.

Tenker annerledes om diagnoser

Einar Tørnquist har fått mange diagnoser. I ettertid tenker han litt annerledes om dem. 

– Mens jeg hadde vondt, hadde jeg høy tillit til dem som ga meg diagnoser. Det var dem jeg stolte mest på. Nå tenker jeg heller at de som ikke finner noe, kanskje er dem man bør lytte mest til. 

Men han forstår godt hvorfor smertepasienter ønsker en diagnose. 

– Det gir jo en forklaring på smerten. Og en forklaring og en behandling kan i seg selv også ha en effekt. 

Opptatt av helse, psykologi og kropp?

Mat hjernen med nyheter fra forskning.no om sykdommer, psykologi, kosthold, sex, trening og andre av kroppens mysterier.

Meld meg på nyhetsbrev

Powered by Labrador CMS