Denne artikkelen er produsert og finansiert av UiT Norges arktiske universitet - les mer.
Altasaken ble et symbol på samenes kamp
Ny forskning går gjennom samebevegelsens historie. Den samiske aktivismen ble også svært viktig for globale urfolksrettigheter.
Altasaken ble et vendepunkt i den samiske kampen. Her fra morgen i Stilla der demonstrasjonene foregikk under Altasaken, på den såkalte D-dagen, 14. januar 1981.Foto: Niillas A. Somby
Altasaken. En konflikt der naturverninteresser og samiske
interesser gikk sammen for å stoppe en vannkraftutbygging i Alta-Kautokeino
vassdraget på slutten av 1970-tallet. Demonstrasjoner, lenke-gjenger og
sultestreik utenfor Stortinget.
Saken har blitt en av de mest kjente miljøkampene. For
samene fikk den monumental betydning.
– Urfolksfokuset startet før Altasaken, men den kom midt
oppi det og gav stor oppmerksomhet til urfolkssaken. Det løftet Altasaken
som naturvernsak og saken ble et symbol på samenes kamp, sier Katri Somby ved UiT Norges arktiske universitet.
Hun har har forsket på temaet i arbeidet med sin doktorgrad om samisk aktivisme.
Hun ville vite mer om hvorfor Altasaken var så viktig for samene.
– Samebevegelsen utfordret den norske stat, sier Katri Somby. Her på sin doktorgradsdisputas ved UiT.(Foto: Siljá Somby)
En samisk strategi
Det samiske ble en strategi for å stoppe utbyggingen.
Altasaken var nemlig en kritisk hendelse mellom stat og urfolk.
– Hvor lang tid hadde det tatt for samene å få sine
rettigheter og opprettelsen av Sametinget uten Altasaken? spør Somby seg.
Samene tror det hadde kommet uansett.
– Altasaken gjorde at det gikk mye kjappere. Kanskje hadde
vi stått i kampen fortsatt uten Altasaken? undrer Somby.
Dynamisk periode
Tidsperioden som forskningen handler om, var en veldig
dynamisk periode for samebevegelsen.
Somby har gått gjennom både arkiv, dokumenter, medieoppslag
i samiske og norske medier og gjort intervju for å forstå denne tiden.
Doktoravhandlingen går gjennom den nyere samiske historien
fra 1968, frem til 1990 da Norge ratifiserte ILO-konvensjon nr. 169, Konvensjonen om urfolk og stammefolk, som satte internasjonale standarder for
urfolksrettigheter globalt.
– Man klarte å utnytte det lille vinduet som var på
internasjonalt nivå for å snakke om minoriteter og urfolk. Og at det med dette
bør det følge urfolksrettigheter, sier Somby.
Samene var med på denne utviklingen som skjedde, sammen med
andre urfolk.
– Samene var faktisk i forkant. Det var et kollektivt
arbeid, samene gjorde det ikke alene, men vi var i forkant, sier hun.
Retten til land og vann
Annonse
Etter Altasaken kom det såkalte Samerettsutvalget. Det var
et statlig oppnevnt utvalg med oppdrag om å avklare den norske stat sitt
forhold til samisk kultur og rettsstilling.
Utredningen fra Samerettsutvalget dannet videre grunnlag for
sameloven og foreslo å opprette Sametinget.
Det var ikke noe som het retten til land og vann før dette.
– Samebevegelsen utfordret den norske stat, og de nordiske
landene, på at de var kjent for å ha de beste menneskerettighetene i verden og
støttet urfolksrettigheter i andre land, men ignorerte urfolksrettigheter
nasjonalt, sier Somby.
Blant annet ved å bygge demning i Altaelva, og dermed
overkjøre reindriftseiere.
Samene ville ha grunnlovsstatus for å få bedre beskyttelse i
hver sine land. I den forbindelse har Nordisk sameråd, som ble etablert i 1956,
spilt en stor rolle.
Standard for urfolk
Nordisk sameråd har vært en veldig viktig aktør
internasjonalt.
Det er en av verdens eldste urfolksorganisasjoner som
fortsatt er aktiv. Det er også en av de mest anerkjente organisasjonene
internasjonalt på grunn av dens rolle.
– Samerådet har jobbet konstruktivt for internasjonale
rettigheter og rettslige standarder for urfolk, sier Somby.
Hun forklarer at dette spesielt gjelder arbeidet med ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter (konvensjon 169), samt den kontinuerlige jobben innad i WGIP, Working group for
Indigenous populations. WGIP er et forum for urfolkssamarbeid i Barentsregionen, opprettet på permanent basis i 1995.
For verdens urfolksbevegelse var det også utrolig viktig med
de store konferansene som ble holdt i 1977 og 1979. Dette var
«grasrotkonferanser», der alle fikk være med.
Annonse
– Samene fikk ideen til sultestreik, et virkemiddel som ble
brukt i Altasaken, på urfolkskonferansen i 1979. Der var det kurdere som kom
til Sverige som fortalte at de hadde brukt denne metoden. Det var et
sjokkerende virkemiddel, forteller Somby.
Et annet perspektiv Somby undersøkte i sin doktorgrad var
samisk kvinnekamp.
Samisk kvinnebevegelse
Den samiske kvinnebevegelsen fikk en forsinket start. Samene
var først og fremst opptatt av å være samer, ikke av kjønn.
Samiske menn fikk generelt sett mer makt i samebevegelsen.
Menn vervet menn. Det er et klassisk mønster.
Men de samiske kvinnene valgte å si: «Vi har det så fint».
Saken med det samiske kom fremst.
– Når de møtte andre norske eller nordiske kvinner så lurte
de på hvorfor de samiske damene ikke var sinte på sine menn. De samiske
kvinnene sa at sine menn ikke hadde så mye makt, sier Somby.
Disse kvinnene skjønte ikke hverandre.
Norske kvinner sa til de samiske: «Hvorfor gjør dere ikke
det på den og den måten?»
Men det passet kanskje ikke inn i deres realitet, forteller Somby.
Et stolt urfolk
Katri Somby sier at historie kan hjelpe oss å forstå hvorfor
verden er som den er i dag.
Annonse
– Hvorfor er samene et stolt urfolk? Jo, det er fordi det er
mange ildsjeler som har stått på og det er mange som fortjener at vi løfter det
fram. Det er idealister som gjør det som må gjøres, sier hun.
Det er en genuint viktig del av vår samtidshistorie. En
historie som for Somby føles godt å gi oppmerksomhet til.
Hennes forskning er først i å se på denne linjen med det
internasjonale perspektivet.
– På urfolkskonferansene og i verden ellers, kunne samene
sammenligne seg med andre urfolksområder og se at det vi opplever er ikke unikt
for oss, det skjer med urfolk over hele verden. Det var veldig viktig, sier
Somby.
Hun mener at ulike vinklinger kan gi nye perspektiver.
