«Norge har blitt revet med i Verdenskrigens malstrøm», sto det i Nordisk Tidende da Norge ble okkupert av Tyskland 9. april 1940. Avisa ble gitt ut på norsk i New York.
Norsk-amerikanerne startet hjelpearbeid med en gang.
På tre dager var en ny organisasjon stiftet: Norwegian Relief, senere American Relief for Norway.
I løpet av og rett etter krigen samlet organisasjonen inn nær 28 millioner dollar og sendte 710.000 pakker, ifølge NTB i august 1946.
Det tilsvarer en halv milliard dollar i dag eller mer enn 5 milliarder norske kroner.
– Ingen kan svikte
American Relief etablerte seg i 36 delstater. Hovedkvarteret var i Chicago, som var gunstig for å nå ut til stedene der flest norskamerikanere bodde, ifølge Andreas Nilsen Ryggs bok om organisasjonen.
Alle mulige foreninger for amerikanere med norsk bakgrunn ble med. Kvinnegrupper, menigheter, Sønner av Norge og Nordmandsforbundet. Amerikanske Røde Kors ga både penger og hjalp til med å få hjelpen fram til Norge.
De norskamerikanske avisene støttet opp: «Folk flest av norsk byrd her har pårørende i Norge og lider ved det som foregår i fedrenes land. ... Vi har en oppgave foran oss som ingen kan svikte», sto det i avisa Skandinaven i Chicago, ifølge Rygg.
Rapporter fra hvordan det sto til i Norge, motiverte folk til å gi penger:
Decorah-posten i Minnesota meldte om hvordan okkupantene forsynte seg av norske kornlagre, meieriprodukter og andre matvarer. De fortalte om hvordan nordmenn måtte hugge ned epletrær og kirsebærtrær for å ha nok ved til vinteren. De spådde også hungersnød.
En mann i Chicago ga 25.000 dollar.
En innsamling blant filmfolk i Hollywood ga 50.000 dollar.
Strikket for Norge
Allerede dagen etter invasjonen var 60 kvinner i Norske Damers Klubb i Brooklyn i gang med å samle inn penger og sy for Norge.
Slike grupper ble det mange av.
I Minnesota bestemte et sy-og strikkesenter seg for å jobbe for sjøfolk, soldater og piloter. Det første de gikk i gang med var skytevotter - som på bildet øverst i artikkelen. Oppskrift ble sendt ut til kvinnegruppene i området med oppfordring om å starte om flere strikkegrupper.
I årsrapporten fra 1943 skriver kvinnekomitéen til American Relief for Norway at gruppene deres har strikket 992 par slike skytevotter. De har også strikket sokker, skjerf og gensere, i tillegg til samlet inn penger til militært utstyr. Kvinnekomiteen samarbeidet med den norske ambassaden, treningsleiren Litte Norway og andre steder som trenger utstyr og klær.
Annonse
Årsrapporten fra kvinnekomiteen i American Relief for Norway. De organiserte kvinnegrupper over hele landet for å skaffe utstyr til sjøfolkene, militære styrker i eksil og til folk i Norge.(Fra samlingene til Norwegian American Historical Association)
Satset på nordmenn i utlandet
Førsteamanuensis Frode Færøy ved Hjemmefrontmuseet i Oslo forteller at utefronten var svært opptatt av å knytte kontakter til nordmenn i andre land. USA ble viktig, for der var det spesielt mange med norske røtter.
Utefronten var de rundt 80.000 norske sivile og militære som befant seg utenfor Norge i løpet av krigen.
– Regjeringen i London hadde et eget informasjonskontor, som jobbet tett sammen med utenriksdepartementet, sier Færøy.
– De spredde kunnskap om krigen i Norge og samlet inn støtte. For Arbeiderpartiet og fagbevegelsen var det særlig viktig å jobbe opp mot den amerikanske arbeiderbevegelsen, sier Færøy.
Arbeiderpartiets Haakon Lie reiste land og strand rundt i USA for å informere om forholdene i Norge under krigen. Her på en talerstol noen år etterpå.(Foto: NTB)
Holdt foredrag om Norge
Færøy peker på Haakon Lie fra Arbeiderpartiet som var to år i USA. Han var mest aktiv opp mot fagforeningene, men hadde også god kontakt med norsk-amerikanske foreninger og grupper.
Lie samlet støtte og penger til motstandskampen, men også til gjenreisningen etter krigen.
Haakon Lie holdt nær tre hundre foredrag for mer enn 140.000 tilhørere og var med i 80 radioprogrammer som nådde ut til millioner av lyttere, ifølge biografien om Lie skrevet av Hans Olav Lahlum.
Det var mer enn 350.000 tyske soldater og sivile i Norge under krigen.
– De spiser landet tomt, men ikke bare det. De sender også mat ut av landet, sa helsedirektør Karl Evang i en tale fra London i 1941.
Annonse
Fisk, kjøtt, ost og smør ble sendt hjem til Tyskland eller til tyske tropper i andre land. Det ble også knapt med poteter og grønnsaker.
Det førte til matmangel.
Norskamerikanerne forsøkte å finne løsninger. De planla å kjøpe hvete fra Russland, men de hadde ikke korn å selge, ifølge Rygg. Så ville de kjøpe kjøtt og melk i Sverige, men fikk ikke lov av amerikanske myndigheter.
Heller ikke lasten med medisiner verdt 50.000 dollar kom av gårde i 1941. En amerikansk offiser skulle være med for å kontrollere utdelingen. Det tillot ikke tyskerne, og planene ble skrinlagt.
American Relief ville også være med på den norske regjeringens plan om ti kilos julepakker med mat og vitaminer til 750.000 husstander i Norge. Men England ville ikke løfte blokaden på handel med Norge, og det var bekymring for om tyskerne ville beslaglegge forsendelsen.
Tyskerne forsynte seg av fersk og hermetisert fisk, og det ble fiskemangel for befolkningen. Hermetikkbokser ble smuglet inn i pakker fra hjelpeorganisasjoner.(Foto: Kristin M. Gaukstad / Oslo Museum)
På ryggen, i vogner og tog
Å få hjelpen fram til Norge var et problem gjennom hele krigen. Det gjaldt å unngå at pakker og penger havnet i okkupantenes hender.
Sverige og smugling ble løsningen.
Mat, medisiner, klær og penger ble sendt til en svensk komité av American Relief for Norway. Komiteen kjøpte også inn mat og varer lokalt.
I regnskapene til American Relief for Norway står det en post på 500.000 dollar til Hjemmefronten.
Pengene gikk til nettverket av folk som fraktet pakker fra Sverige til Norge, og som tok med flyktninger tilbake.
Pakkene ble også smuglet i vogner og tog, gjemt under kull eller annen last. Det gikk også småbåter fra Sverige til Vestfold og videre oppover kysten. Det var ofte familiene til krigsseilerne som fikk disse pakkene, ifølge Rygg.
Annonse
Vel framme i Norge måtte de opptil 15 kilo tunge pakkene fordeles om natten av hjemmefrontmedlemmer og sivile som prester og sykepleiere.
På det meste gikk det 1.300 pakker med medisiner, mat, klær og sko i måneden over grensen
Tørrmelk ble sendt gjennom alle krigsårene. American Relief for Norway regnet ut at det ble sendt 907 tonn tørrmelk, noe som tilsvarer 18 millioner store glass melk.
De tyske okkupantene tok ikke bare maten. Både butikker og sivile måtte levere fra seg tepper, klær, sko og støvler, som ofte ble sendt til tyske soldater ved fronten.(Foto: Telemark museum)
Kontanthjelp
Mange familier fikk pengehjelp.
Det gikk blant annet gjennom den svenske generalkonsulen i Oslo. En anonymisert rapport viser noen av dem som fikk:
Småbruker R.s familie, han fange i Tyskland.
Fru Ø,. mannen Grini, en sønn henrettet.
Fru R.H., Strømmen, mannen fange i Tyskland.
Fru N., sjømannsenke
Fru W., mannen henrettet og sønn falt som flyger.
En kvinne med seks barn og mann i fangeleir i Tyskland skrev takkebrev: «Jeg skal aldri glemme da en fremmed mann brakte meg den store pakken. Til sist kunne jeg bare gråte av takknemlighet.»
Matpakker, insektpulver, medisiner, såpe og tobakk ble sendt til norske fanger i tyske konsentrasjonsleirer.
Også norske flyktninger i Sverige fikk støtte til å kjøpe mat og sende penger hjem til familiene i Norge.
Andre fikk hjelp til bolig. I 1941 ble det utbetalt 200.000 kroner til 32 ferdighus. De ble satt opp i Narvik og Ankenes i Nordland, som ble hardt rammet i krigens første år.
I januar 1945 ble 10.000 pakker sendt til flyktninger fra Finnmark. De fikk skipskjeks, margarin, ost, sukker, kjøttkaker, sjokolade og tørrmelk.(Foto: NTB)
15 tonn klær lå lenge klar til sending i Chicago. De kom ikke av gårde før 1944 da det amerikanske Røde Kors klarte å få dem inn i Norge via Sverige.
Kasser med bøker til krigsseilerne
Annonse
Hjemmefronten fikk også sitt. Den norske legasjonen i Stockholm fikk høsten 1944 25.000 kroner til innkjøp av votter, soveposer, sokker, medisiner og tobakk.
Det var enklere å få fram hjelpen til sjøfolk og de militære styrkene utenfor Norge.
Til sammen 20.000 bøker ble samlet inn til sjøfolkene. De ble plassert i havnebyene og som vandrebiblioteker på norske skip.
Sjømannskirkene tok vare på lønningene til sjøfolkene og sendte dem videre til familiene deres når det ble mulig.
Det var treningsleirer i Canda, i Storbritannia og på Island. Der bodde sjøfolk, soldater og offiserer mens båtene deres ble bygd om eller de fikk militær opptrening. De fikk uniformer, varmt undertøy, bandasjer og hjelmer av norskamerikanerne.
Mange av de strikkede klærne og de innsamlede pengene gikk til norske tropper i utlandet. Her i Norse Camp på Island der den norske 330-skvadronen var stasjonert.(Foto: Norsk Luftfartsmuseum)
Fortsatt hjelp etter krigen
Hjelpearbeidet fortsatte etter krigen. Det var fortsatt mangel på mange matvarer og klær.
Nå begynte norskamerikanere også å sende pakker direkte til sine egne familier i Norge.
Men American Relief for Norway fortsatte sitt arbeid. Andreas Nilsen Rygg forteller i sin bok at hjelpen gikk særlig til distrikter de ikke hadde nådd fram til før og til løslatte fanger og familiene til de som fortsatt ikke hadde kommet hjem.
Organisasjonen diskuterte hvordan de best kunne hjelpe i gjenreisningen.
Noen forslag ble nedstemt.
Det ble aldri noe av programmet for å sende norske barn til USA, slik at de kunne komme til krefter igjen. Man mente at norske mødre ikke ville gi slipp på barna sine. Dessuten kunne det hende at norske barn ville like seg så godt i USA at de ikke dro hjem igjen.
Et forslag om å sende 50.000 melkekuer til Norge etter krigen ble heller ikke noe av. Veterinærer advarte mot at amerikanske kuer kanskje ikke ville trives i Norge. Dessuten ville transporten bli både for dyr og vanskelig.
Hjelp til Nord-Norge
Klær var mangelvare, og det ble satt i gang innsamling.
I 1945 ble 500 tonn klær og sendt med amerikanske båter til Norge. American Relief of Norway oppsummerte at de totalt hadde sendt 1,3 millioner klesplagg.
Da Finnmark ble frigjort, ble det sendt klær, tepper, laken, håndklær og sko til finnmarkingene.
Stortingspolitiker Theodor Broch fra Narvik takket, ifølge A.N.Ryggs bok: «Jeg tror ikke noen kan virkelig forstå hvor verdifulle disse klæsgavene var for folket. Særlig her nord er klær og sko like så viktig som mat. Ja, jeg kan si at disse klærne som kom til oss har reddet menneskeliv.»
Jeg fikk en kjole, men dessverre altfor liten; det var vel kanskje nr. 42, men jeg skulle hatt 46. Den tok jeg og sydde 2 små forklær av, jeg trengte jo også det, for tøy er det snaut med av alle slag og er det fremdeles. TIl min mann fikk jeg en badedrakt og til min sønn en helt ny pyjamas som jeg var svært glad for, han hadde ingen fra før. Jeg er meget glad for alt sammen og sender vår hjerteligste takk for det vi fikk. Vi er nok takknemlige i Norge over å ha bli hjulpet, for nå vet vi hva det er å ha lite både med mat og klær og sko. Selv om ikke vi direkte har hatt nød, så har vi ihvertfall hatt meget lite. I fjor levde vi hovedsagelig på poteter og kålrabi. Jeg for min part gik ned 20 kilo i vekt, men var allikevel helt frisk. I.A., Tofte i Hurum (Takkebrev til American Relief for Norway, gjengitt i Nordisk Tidende, 17. oktober 1946.)
