Mange forteller historier hver dag til andre. Vi forteller om drømmer, hendelser og erfaringer.

Men hvordan kan vi bli bedre på å fortelle historier?

– Selv om vi kanskje ikke tenker så mye over det, er det å fortelle historier en helt naturlig måte å være menneske på, sier forsker og fortellerkunstner Mimesis Heidi Dahlsveen ved OsloMet.

Samtidig opplever hun at det er mange som spør og lurer på nettopp dette.

Hun har arbeidet som fortellerkunstner i snart tretti år og underviser studenter i muntlig fortellerkunst. Dahlsveen forklarer at det er visse teknikker man kan lære seg, som også gjelder formidling.

– Du må på en måte finne din stemme som forteller, og det kan jo ta litt tid. Det handler om å fortelle og fortelle. Øvelse gjør deg bedre.

– Begynn med de fortellingene som du har og de som skiller seg litt ut fra våre rutiner og som har gjort et inntrykk på deg.

Om folk du ikke har sett på en stund, uhell i hverdagen og spennende menneskemøter.

Skaper bilder i fantasien

Den muntlige fortellerkunsten er en kunstnerisk uttrykksform som skaper indre bilder i fantasien til den som hører på.

Slik husker vi også fortellingen bedre.

Vi ser for oss handlingen i fantasien, og det vekker egne refleksjoner og minner.

Enhver fortelling vil spille på vår selvopplevde livshistorie.

Dahlsveens erfaring er at minner holdes ved like gjennom samtaler. Det er ofte der hun begynner i arbeid med egne minner.

– Humor er kjempevanskelig

En ting er å formidle med engasjement, blikk og kroppsspråk.

En annen ting er å ha evnen til å konstruere fortellingen slik at den blir bygd opp på en engasjerende måte.

– Noe som fungerer for meg når jeg skal skape en fortelling, er å begynne med å skrive ned syv handlinger som følger etter hverandre, sier Dahlsveen.

Om du tar den kjente fortellingen Rødhette som et eksempel, kan de syv handlingene være: En jente får en rød hette av bestemoren. Bestemoren blir syk, Rødhette går i skogen for å besøke bestemoren, Rødhette treffer på ulven. Ulven lurer Rødhette, ulven spiser bestemoren, og Rødhette og bestemoren reddes.

Videre at man klarer å stramme inn forskjellige steder i fortellingen. Ha en plott-linje, det vil si en oppbygning, som gjør at man blir engasjert.

– Det handler ofte om å ta bort en del uvesentligheter i fortellingen, sier Dahlsveen.

– Vi ønsker jo at lytteren skal få med alle detaljene, men det er ingen vits i. Ikke ta med alle digresjonene. Det skal være et engasjement og driv der.

Fortellerkunstneren påpeker at humor er det aller vanskeligste.

– Det er helt umulig noen ganger. Samtidig er det så kulturelt betinget. Humor blir ofte enda mer utfordrende når kulturer møtes, og humoren varierer fra kultur til kultur.

Bygg opp et plott

Dahlsveen synes heller ikke at man skal etterstrebe en mal å fortelle fortellinger i.

– Poenget er ikke at vi skal bli like, men at vi skal finne vårt uttrykk og vår stemme. Og det tar jo litt tid.

Samtidig finnes det måter å fortelle og bygge opp en historie på. Handlingsgangen i historien, og det som skaper sammenheng i hendelsene, kalles et plott.

Den muntlige fortellingen bør ha tre viktige ting. Handling, beskrivelser og følelser.

Det bør være noe som driver handlingen framover, og det må skje noe.

I tillegg må det være beskrivende språk, og vi trenger noen knagger for å skape disse bildene. For eksempel glatt hår eller krøllete hår. Skinnende øyne. Eller beskrivelser i landskapet som en støvete vei, en tett skog og lignende.

Det siste er følelsenes språk. Vi bør få innblikk i hvordan personen føler og opplever situasjonen.

– Fortell med glød

For å kunne fortelle en historie godt må vi fortelle med glød og intensitet.

– Slik unngår du at det blir kjedelig, mener Dahlsveen.

– Du skal ikke fortelle fort, men vise at du er engasjert i fortellingen.

Et annet råd er at du ikke bør fortelle for langt i begynnelsen, hvis du er uerfaren. Da er det ofte bedre å konsentrere seg om kortere fortellinger.

Barns måte å lytte på er endret

– Hvorfor er muntlig fortellerkunst kanskje ekstra viktig i dagens samfunn med mye skjermbruk?

– Jeg har jo holdt på med dette i tretti år, og jeg ser absolutt en endring i måten å lytte på blant barna i skolene. Før kunne jeg fortelle i 40 minutter, men nå er det 20 minutter som gjelder.

– Barn må trenes til å lytte og bruke sin indre forestillingsevne. De må hjelpes til å se innover i seg selv og forestille seg hvordan ting ser ut.

Hun har merket seg at hun må bruke mer tid på å få lytterne til å koble seg på fortellingen.

– For eksempel ved å bruke metoder som å stoppe handlingen i fortellingen og stille lytterne spørsmål.

En annen viktig ting er at mange fortellerstrukturer er konstruert for å trene opp hukommelse, slik som regleeventyr à la Pannekaka og folkeeventyr som har den såkalte tretallsloven. Det at noe gjentas tre ganger eller at det er tre søsken og lignende.

– Vi trenger å dele fortellinger

Fortellerkunstneren er opptatt av at vi trenger møteplasser, hvor fortellinger deles.

Dahlsveen påpeker at det ikke handler om at vi skal ta bort skjermen fra livene våre, men at vi balanserer med andre ting og opplever noe i fellesskap.

– Vi trenger denne følelsen av å sitte rundt et bål og i fellesskap med andre mennesker, slik som vi vet at menneskene har sittet sammen i forskjellige tidsepoker.

Referanser:

Albert Lord: The Singer of Tales. London: Harvard University Press, 2000.

Soe Marlar Lwin: A Multimodal Perspective on Applied Storytelling Performances. Routledge, 2020. Sammendrag.

S. Rose: How Brains Make Memories. Kapittel i boka av P. K. Fara: Memory. Cambridge University Press, 1998.

Frances Yates: The art of Memory. Routledge, 1966.

Artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet

OsloMet – storbyuniversitetet er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra OsloMet:

• 

  Hva tenåringer tenker om arbeid har overraskende stor betydning når de blir voksne

• 

  Hvordan kan eldre bo lenger i eget hjem?

• 

  Derfor er norske kommuner viktige for EU

• 

  – Null sykefravær kan være et sykdomstegn

• 

  Ho trudde dei var på ferietur. Så konfiskerte ektemannen passa til henne og barna

• 

  Slik kan vi få flere leieboliger

Les flere saker laget av OsloMet

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER