Myntskatten fra vikingtiden: Dette kan være forklaringen på at den lå akkurat her

Aldri før har en sånn myntskatt fra vikingtiden blitt funnet i Norge.

Og aldri før i Østerdalen, som er langt unna de områdene som blir sett på som mest sentrale i vikingtiden.

Så hvordan kan det ha seg at denne enorme skatten ble nedlagt akkurat her?

Egentlig er det ikke så rart i det hele tatt, mener arkeolog og førstemanuensis Kjetil Loftsgarden fra Kulturhistorisk museum.

Han har nettopp avsluttet den arkeologiske undersøkelsen der ute på Mørstad gård på Rena.

Resultatet ble enda flere mynter. 4.772 sølvmynter er til nå hentet ut fra jordet.

Men arkeologene fant ikke noe mer, ingen spor etter strukturer eller andre gjenstander.

Så bonden skal i gang med å så.

En bonde med virksomhet på si

Kanskje ble det sådd her i området den gangen for nesten tusen år siden også.

Men bonden drev nok med noe i tillegg.

I Østerdalen i denne perioden ble det nemlig produsert masse jern, forteller Loftsgarden. Han har selv forsket mye på nettopp jern og jernfremstilling i vikingtiden og middelalderen.

Midten av 1000-tallet var en periode med økonomisk vekst i både Europa og Skandinavia. Det ble stadig flere folk og flere byer. Alle de norske middelalderbyene ble til i denne perioden. Kirkemakten og kongemakten vokste frem.

Og alle trengte jern.

Jern skapte rikdom

– Jern var en grunnleggende del av alle sider av samfunnet, sier Loftsgarden.

– De måtte ha det til jordbruksredskaper, til husbygging, skipsnagler til skipene, til våpen, økser og sverd. Alle var avhengige av jernet.

Jernfremstilling hadde foregått under hele vikingtiden. Men det eksploderer på slutten av perioden og inn i middelalderen, forteller Loftsgarden.

I Danmark hadde de ikke noe egen jernfremstilling, de måtte importere alt fra utlandet, blant annet fra Norge.

Jernfremstilling var big business.

– Jeg tenker at Mørstadskatten er et tydelig bilde på den rikdommen som jernet skapte, sier Loftsgarden.

– Jern og myrmalm, og kontroll av jern, var av stor økonomisk og sikkert politisk betydning. Så egentlig er det heller rart at vi ikke har funnet flere slike skatter.

Må ha skjedd noe dramatisk

Samtidig er det kanskje ikke så veldig rart, legger han til.

At flere gravde ned mynter på den måten, er sikkert. Det kunne være en måte å beskytte rikdommer på i urolige tider. Men man må anta at myntene stort sett ble tatt opp igjen, litt etter litt, påpeker Loftsgarden. Som pengene fra banken.

– Mørstadbonden har nok drevet med jernfremstilling her, som har skapt store verdier. Så store at han kan legge ned en skatt på nesten 5.000 sølvmynter. Men så har det skjedd noe i ettertid, sier Loftsgarden.

– Det må ha skjedd noe dramatisk. Man glemmer ikke bare hvor man har lagt ned en sånn formue.

Et litt usynlig materiale

Problemet med perioden på midten av 1000-tallet er at den faller litt mellom to stoler.

Den hedenske gravskikken er over, så arkeologene har ikke tilgang til rikt gravmateriale lenger.

Og det er lite skriftlige kilder.

– Sagalitteraturen kommer senere, og den handler i stor grad om kongene og eliten. Utmarksressurser og jernfremstilling spesielt har vært lite vektlagt i fortellingene om denne perioden, sier Loftsgarden. 

– Jakt, fangst og jernfremstilling er nesten ikke nevnt. Selv om det har vært veldig betydningsfullt.

At det var store økonomiske nettverk mellom innlandsområdene i Sør-Norge og sørlige deler av Skandinavia, er godt kjent, påpeker Loftsgarden. På Eidsborg i Telemark ble brynesteiner utvunnet og eksportert i store mengder til blant annet Danmark.

Men der brynesteinen holder seg like fin i jorda i 1.200 år, så brukes jern til det ikke er mer igjen av det.

– Det er et ganske usynlig materiale. Bortsett fra de tallrike jernfremstillingsanleggene som vi finner i fjell- og dalbygdene i Sør-Norge, forteller Loftsgarden.

Og i hele østerdalsområdet, og spesielt på Rena og i Åmot kommune der Mørstad-skatten er fra, er det mange slike anlegg, forteller arkeologen.

– Vi har lenge visst at det foregikk en stor jernutvinning og eksport av jern til land lenger sør. Men frem til nå har vi ikke visst hvilke verdier som kom tilbake fra denne handelen, sier professor og myntekspert Svein Harald Gullbekk i en pressemelding fra Kulturhistorisk museum.  

– Denne skatten er et vitnesbyrd om betaling i stor målestokk. Dette lukter penger – myntene er ikke klippet eller skadet på noen måte, sier han.

Fordelt på tusenvis av bønder

I motsetning til brynesteinene som kom fra ett stort brudd, og som lettere kunne kontrolleres, så var fremstillingen av jern en desentralisert industri.

– Hvert anlegg kunne kanskje fremstille mellom to og fire tonn jern. Men så finnes det tusenvis av dem, så til sammen blir det veldig stort, forteller Loftsgarden.

Anleggene var fordelt på tusenvis av spesialiserte bønder i beltet i innlands-Norge, forteller arkeologen.

– De var dermed betydelig vanskeligere å kontrollere av en elite utenfra. Dette var nok initiert og styrt lokalt.

Ingen bodde her

Knut Paasche er arkeolog ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

Han var med og kjørte georadar ute på Mørstad-jordet etter at myntskatten ble funnet. Georadar bruker elektromagnetiske radiobølger til å se under bakken.

Metoden har blant annet blitt brukt til å oppdage vikingskip. Men på jordet på Mørstad fant arkeologene ingenting.

– Det bekrefter at denne skatten ikke ble gravd ned i et hus eller på en gård. Noen har gjemt noe unna et helt annet sted enn der det bodde noen, sier Paasche.

– Har du pengene hjemme hos deg så mister du dem jo hvis de ligger der når noen kommer for å ta dem.

Var det en øy der? 

På den andre siden av veien, litt lenger vekk fra elven, er det enda et jorde, forteller Paasche. Arkeologene ved NIKU mener det er mer naturlig at en bosetning ville ligget her, litt høyere opp og vekk fra elven.

– Elva er stri, og vårflommen kan fort flomme over, påpeker Paasche.

Lars Gustavsen ved NIKU har sett på hvordan elven har laget ulike traseer opp gjennom årene, forteller han.

– Da ser man at denne skatten godt kan ha ligget på en øy og at man har vasset ut til en forhøyning i elven. Det er jo enda bedre med tanke på å være et gjemmested, sier Paasche.

Loftgardens teori plasserer skatten i lokalmiljøet. Jernfremstillingen kan forklare hvorfor noen i området hadde så mye penger.

Men det kan også ha vært noen helt utenfra.

– Har du åtte mann til hest i helene og vet at de tar deg igjen den dagen – da kan det være greit å grave ned den skatten, sier Paasche.

– Hvis en for eksempel er på vei fra Trondheim og til Oslo eller omvendt og tenker at «dette kommer jeg ikke fram med», så kan det være det beste valget. Bank hadde de jo ikke.

Fortsetter å lete etter svar

Vi får aldri svaret på hvem som gravde ned myntene eller hvorfor, påpeker Paasche.

Men arkeologene ved NIKU håper å kunne kjøre litt mer georadar her, blant annet på jordet over veien.

– Riksantikvaren har sagt at det er interessant. Men vi rekker det ikke før sommeren, sier Paasche.

Det blir nok ikke mer graving på jordet der skatten ble funnet, ifølge Loftsgarden fra Kulturhistorisk museum. Men det kan hende det vil gjøres flere søk med metalldetektor til høsten eller neste år.

LES OGSÅ

Fire mynter gjør vikingskatten på Rena helt spesiell. – Fantastisk spennende

På 150 år kan en milliard islamske sølvmynter ha strømmet til vikingenes verden

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev