Hege Hofstad, forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR, OsloMet. Hun er til stede som observatør denne dagen.(Foto: Joachim Engelstad)
I Hovinbyen i Oslo reiser et massivt glassbygg seg i
et landskap av lagerhaller, asfalt og kraner.
Dette bygget, Construction City, ligger i et enormt byutviklingsområde. Politikerne og planleggerne ser for seg skal
bli en forlengelse av indre Oslo by i retning Groruddalen.
En grå vårdag møtes folk som skal få det til.
Rundt bordet sitter representanter fra Plan- og bygningsetaten, Klimaetaten og Bymiljøetaten, sammen med private utviklere og energiselskapene Hafslund Celsio og Elvia.
Det er ikke første gang de møtes.
Likevel er det fortsatt krevende.
– Det vanskelige er å se sin egen kjepphest
For byutviklingsprosjekter strander sjelden på grunn av manglende vilje eller dårlige ideer.
De strander fordi aktørene – offentlige og private – ikke klarer å endre seg selv og systemene de er en del av.
Hvorfor er det slik? Dette undersøker forskerne.
– Det er lett å peke på andre. Det vanskelige er å se sin egen kjepphest, det man selv ikke vil gi slipp på, sier Hege Hofstad, forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR, OsloMet.
Hun er til stede som observatør under møtet. Hofstad forsker på det som skjer i prosessen fra gode intensjoner til varig endring.
Sammen med kollega Gavin McCrory ser hun nærmere på hvorfor så mange gode initiativer stopper opp, og hva som skal til for at de ikke gjør det.
Hovinbyen og Construction City
Hovinbyen er Oslos største byutviklingsområde og strekker
seg fra Løren i vest til Breivoll i øst – omtrent like stort som indre by
innenfor Ring 2.
Her planlegges opp mot 40.000 nye
boliger og opptil 100.000
arbeidsplasser de neste 30–50 årene.
Construction City er et 105.000
kvadratmeter stort kompetanse- og innovasjonskompleks for bygg-, anlegg- og
eiendomsbransjen. Over 120 selskaper, fagmiljøer og
utdanningsinstitusjoner har etablert seg her.
Hovinbyen Sirkulære Oslo er et offentlig‑privat samarbeid
med ambisjon om å bygge et verdensledende innovasjonsdistrikt for
sirkulærøkonomi innen bygg, anlegg og grønn infrastruktur.
De har kontorer i
Construction City. De er også det som kalles en mellomromsaktør.
Det er en organisasjon som
aktivt kobler sammen næringsliv, myndigheter, forskning og sivilsamfunn for å
drive frem bærekraftig omstilling.
Den bygger nye samarbeid, knytter visjoner
til praktiske muligheter og bidrar til å utfordre etablerte måter å gjøre ting
på. Målet er på den måten å skape rom for nye løsninger.
Hvordan gå fra pilot til varig endring?
Hovinbyen Sirkulære Oslo er ett eksempel på det som kalles
et innovasjonsdistrikt. Dette er et byområde der samarbeid om samfunnsutfordringer, som
for eksempel nye energiløsninger er bygget inn i selve stedet.
Det betyr at myndigheter, næringsliv, forskningsmiljøer og
innbyggere sitter nær hverandre og jobber sammen om å utvikle, teste og
skalere løsninger.
Samtidig bidrar de til å fornye området de er en del av.
Gavin McCrory er en av forskerne som ser nærmere på hvorfor så mange gode initiativer stopper opp.(Foto: Joachim Engelstad)
Et konkret eksempel er den pågående workshopserien der
kommunen, private utviklere og Hafslund Celsio møtes for å finne felles
løsninger for energiforsyning i nye bygg og byområder.
Annonse
Det handler også om å
samle erfaringer og finne bedre måter å styre på.
Men ett spørsmål gjenstår: Hva skal til for at slike steder
skaper dyp, varig endring, og ikke bare gode pilotprosjekter som aldri blir en
del av normalen?
Fra gode ideer til systemendring
Forskerne er spesielt interessert i evnen til å skape
endring som faktisk monner, ikke bare i enkeltprosjekter, men i systemet rundt.
– Vi ser mange spennende initiativ i byene, men altfor ofte
forblir de enkeltstående prosjekter. Det vi ønsker å forstå er hva som skal til
for at gode ideer faktisk endrer systemet de er en del av, sier McCrory.
Det krever mennesker og
organisasjoner som kan lære av forsøk, tåle å feile, og bryte ned siloer mellom
etater og fagmiljøer. Og orke å holde ut når motstanden kommer.
Store ambisjoner – store barrierer
I Hovinbyen er ambisjonene store. Området skal bli et
foregangseksempel på sirkulærøkonomi, der materialer og ressurser brukes om
igjen.
Workshopserien på Construction City er en del av dette
arbeidet. Her forsøker kommunale etater, utviklere og Hafslund Celsio å finne
felles løsninger for helhetlig energiplanlegging i byutvikling, ved bruk av
fjernvarme og fjernkjøling.
Men det er krevende.
En deltaker fra Hafslund Celsio påpeker at det er lett å
bygge, men vanskelig å komme seg gjennom beslutningsfasene.
En representant fra
Bymiljøetaten etterlyser et tydeligere politisk mandat: Både det offentlige og
det private må få beskjed om å gå i takt.
Annonse
McCrory nikker gjenkjennende.
– Det er derfor mange piloter strander. Man får ikke skalert
dem opp i etterkant. For eksempel får man bygget opp kompetanse innad et sted,
men får ikke overført det til andre steder i etterkant, sier han og legger til:
– Innovasjonsdistrikter er ikke bare geografiske områder. De
er eksperimenter i å organisere samfunnet på nye måter. Vi er heldige som får
jobbe tett med aktører som faktisk prøver å gjøre noe nytt og krevende i
praksis.
Hva hindrer egentlig endring?
Tradisjonell innovasjonspolitikk har ofte handlet om å
støtte teknologiutvikling og vekst, uten å spørre til hva og for hvem.
Ny forskning peker på at politikken i stedet må rettes mot
de store samfunnsutfordringene: klimakrise, ulikhet og press på
velferdstjenester – og at dette krever endringer i hele systemer, ikke bare
smarte produkter.
– Det er lett å skrive fine mål om bærekraft og
systemendring. Det vanskelige er å forstå hva slags kapasitet som faktisk
trengs for å komme dit, sier McCrory.
Hofstad mener svaret ofte ligger nærmere enn man tror.
Gjemt i mønstrene og vanene ingen egentlig vil snakke om. Det
vi tar for gitt, som vi ikke er bevisst selv, men som styrer mye av det vi
gjør.
For eksempel faglige normer, rutiner og samarbeidsformer.
Derfor stiller hun spørsmålet: – Hva er deres kjepphest som
dere ikke vil gi slipp på?
Fra forskning til handling
Annonse
Prosjektet er ikke et der forskerne står på utsiden og
betrakter. Gjennom workshops, intervjuer og samarbeidsprosesser lærer forskere
og praktikere sammen.
Målet er kunnskap som kan brukes direkte av kommuner,
næringsliv og sivilsamfunn.
Stemningen i møterommet oppsummerer én deltaker slik:
– Jeg er
betinget optimist. Men det avhenger av om vi klarer å gå fra ord til handling.
Læringen kan ikke stoppe i ett prosjekt
Arvild Bruun, en av organisatorene bak workshopen, kjenner
seg igjen:
– Jeg er også betinget optimist. Men betingelsen er at læringen ikke
stopper i et prosjekt, men blir en del av hvordan vi jobber fremover.
Når deltakerne forlater møterommet, ligger Hovinbyen utenfor
vinduene som den er i dag – asfalt, kraner og lagerhaller. Det store spørsmålet
henger fortsatt i luften.
Ikke fordi ingen vet svaret. Forskerne tror altså at det er fordi det krever noe de
fleste synes er vanskelig: å se sin egen kjepphest.
INNOSPACE er et samarbeids- og kompetanseprosjekt som løper
fra 2025 til 2029, ledet av Gavin McCrory ved NIBR, OsloMet. Med i samarbeidet er Hovinbyen
Sirkulær Oslo, Punkt Oslo og Høgskulen på Vestlandet. Prosjektet er finansiert
av Norges forskningsråd.
Prosjektet studerer tre innovasjonsdistrikter som levende
laboratorier: Hovinbyen Sirkulær Oslo og Punkt Oslo, og Solheimsviken og
Marineholmen i Bergen.
Målet er å forstå hva som skal
til for at innovasjonsdistrikter skaper varig systemendring – ikke bare
vellykkede enkeltprosjekter.
