I de første århundrene etter reformasjonen var den såkalte Nordkalotten å regne som Europas svar på det ville vesten. 

Det ville norden var preget av uklare nasjonale grenser, nybyggervirksomhet, områder utenfor lovens lange arm og en urbefolkning etter hvert utsatt for brutal undertrykking.

Samer og nordmenn hadde riktignok holdt til i de samme områdene lenge før dette. 

Men der middelalderen etter alt å dømme var preget av handel, gjensidig respekt og fredelig sameksistens, skulle samisk kultur og religion etter hvert lide samme skjebne som norrøn kultur og religion gjennom kristningen av landet.

Områder i nord der kirke og stat ikke nådde

– Mye kan sies og diskuteres rundt kristningen av Norge. Men det er viktig å huske at statsdannelse og statsmakt hang tett sammen med religion i denne perioden, sier professor Hallgeir Elstad.

Var du en av kongens undersåtter, var du også medlem av kirken. Så da befolkningen i de norske områdene mer eller mindre frivillig ble innlemmet i kirken, gjaldt dette også den samiske befolkningen. 

I hvert fall i de delene av landet kirken og staten nådde frem.

– Det var jo områder i nord hvor kirken hadde liten eller ingen kontroll. Men gjennom middelalderen hadde mange samer kommet i kontakt med kristendom og kirke, sier professoren.

Parallelle religiøse samfunn fantes side om side med kirken

Etter reformasjonen fra slutten av 1600-tallet har vi eksempler fra noen kirkebøker som viser at også den samiske befolkningen var innlemmet i og en del av kirkens virksomhet: Der kirken fantes var også samene en del av den, forteller han.

Samtidig levde den tradisjonelle samiske religiøsiteten videre parallelt i den samme samiske befolkningen, også der kirken var til stede.

Forståelsen av hva som skulle til for å bli regnet som kristen var annerledes enn det som senere skulle komme, forklarer Elstad.

– Hvis du deltok i de kirkelige ritualene, ble døpt, konfirmert, gift og begravet i kirken, var du å regne som kristen og en del av kirken, og staten, det hang sammen, sier han.

Dette ga dermed rom for den parallelle folkelige religiøsiteten, som i lang tid eksisterte side om side med kirken. Dette gjaldt ikke bare samisk religion, men også folketro med opprinnelse i norrøn religion blant nordmenn. 

Etter reformasjonen levde også katolsk tro videre som en del av folketroen.

Radikal omveltning på 1700-tallet

Mens reformasjonen på midten av 1500-tallet innebar den største omveltningen i europeisk religiøsitet siden kristendommen vokste frem, var det først på 1700-tallet de mest dramatiske endringene for samisk kultur og religion skulle komme.

Elstad forteller at på slutten av 1600-tallet vokste det frem en oppfattelse av at det ikke lenger var nok å bare delta i kirkens rituelle liv.

– Vi får fremveksten av den såkalte pietismen i den lutherske kirken i Tyskland. Her stod kunnskap om kristendommen sammen med en vektlegging av det personlige og inderlige troslivet sentralt, sier han.

Den personlige omvendelsen var avgjørende, og skulle lede til en nøktern og streng livsførsel kombinert med en indre fromhet. 

Grunnlaget ble lagt gjennom opplæring i den kristne tro og oppbyggelige fellesskap. 

– Kristendommen måtte vise seg også i livsførselen

Philipp Spener blir regnet som pietismens far, og han holdt slike møter, collegia pietatis, i sitt hjem fra 1670.

I 1675 kom Spener med boken Pia Desideria, fromme ønsker, som regnes som startpunktet for pietismen. Spener fremmet det fromme troslivet preget av praktisk nestekjærlighet, bibellesning og forsakelse av verdslige fristelser. 

Han kritiserte den ortodokse lutherdommens ensidige fokus på den kristne læren.

– Kristendommen måtte vise seg også i livsførselen. Det var viktig at folk tok troen på alvor. En side av dette var søkelyset på å spre Guds ord. Det kunne blant annet skje gjennom oppbyggelige møter eller konventikler, altså private religiøse sammenkomster.

– Denne kristendomsforståelsen når jo også det øverste sjiktet i samfunnet, som for eksempel hoffkretser i det danske kongehus, sier Elstad.

Det kom til å prege Danmark-Norge særlig i første del av 1700-tallet.

Pietismen sprer seg til Nordkalotten

Beretninger om gudløse tilstander i nord hadde nådd Kanselliet i København. Kanseliet var hovedadministrasjonen for det dansk-norske kongeriket. 

Siden 1660 hadde kongen vært eneveldig, og øverste leder for både statsmakt og kirke.

Dette innebar også et ansvar for alle undersåtters sjelelige frelse. Påvirket av pietistisk tenkning ble Missionskollegiet opprettet i 1714 som et selvstendig regjeringskollegium. 

Det hadde særlig ansvar for å spre Guds ord og det kristne evangeliet gjennom misjon. Missionskollegiet sørget blant annet for å finansiere misjonsvirksomhet i de dansk-norske koloniene. 

Men beretningene om tilstandene i de samiske områdene hadde også fått oppmerksomhet i København.

Biskopen i Nidaros var ikke begeistret

Den norske presten Thomas von Westen og en liten gruppe pietistiske prester på nordvest-landet hadde overfor kollegiet pekt på samemisjonen som en oppgave, forteller Elstad.

Von Westen var kjent med forholdene lenger nord, da han hadde vært huslærer i Nordland. 

Misjonskollegiet tok opp samemisjonen i 1715, og Thomas von Westen ble utpekt som dens leder. 

– Dette ble startskuddet for en misjonsvirksomhet som skulle strekke seg over de neste 100 årene, sier Elstad.

Han forteller at von Westen fikk base i Trondheim, og bygget opp samemisjonen i en egen struktur utenfor den ordinære kirkelige organiseringen. 

Områdene i nord ble delt inn i egne misjonsdistrikter. Biskopen i Nidaros var alt annet enn begeistret for dette, og forholdet dem imellom ble anstrengt.

Ville ha forkynnelse på samenes eget språk

Von Westen var Missionskollegiets mann i nord, og fungerte som en slags misjonsbiskop, ifølge professoren.

– Nidaros egentlige biskop, Peder Krog, var ikke bare kritisk til opprettelsen av en dobbel kirkelig struktur, men hadde også sterke innsigelser til den pietistiske tilnærmingen, forklarer Elstad.

Krog tilhørte nemlig den tradisjonelle ortodokse lutherske fløyen i kirken. Dette innebar blant annet at mens von Westen ønsket at det var prester som skulle dra ut som forkynnere og bruke samisk språk, mente Krog at samene måtte lære seg norsk. 

Derfor måtte de ifølge ham sende skolemestre som kunne undervise i både norsk og kristendomskunnskap.

– Det utviklet seg til en slags kompetansestrid dem imellom, men von Westen, med støtte fra København, trakk det lengste strået og fikk gjennomslag for sin fremgangsmåte, sier professoren.

Von Westen startet dermed opp et eget seminar som skulle skolere lærere og prester i samisk språk og kultur slik at de kunne kommunisere med den samiske befolkningen best mulig.

– Thomas von Westen var veldig opptatt av at samemisjonærene burde lære seg samisk. Han mente at det var viktig å bruke samenes eget morsmål, hjertespråket så å si, for å nå best mulig frem med budskapet, sier Elstad.

Unge prester gjorde karriere i nord

Von Westen hadde med seg noen erfarne prester i arbeidet, men unge teologer som ofte ikke var vigslet til prestetjeneste enda ble gjerne rekruttert som samemisjonærer.

– De aller fleste misjonærene var unge med presteutdanning. Selv om misjonsarbeidet hadde sin egen struktur og geografisk inndeling, var misjonærene dermed også en del av geistligheten i nord, sier Elstad.

Stillingene som misjonær ble derfor et springbrett for videre karriere som prest i den ordinære kirkestrukturen.

– Dette var bevisst fra von Westens side. Han trengte unge mennesker som kunne håndtere en til tider strabasiøs tilværelse i øde områder. Men i tillegg ville han lære opp unge prester innenfor den pietistiske misjonsforståelsen og etterpå få dem inn i de ordinære prestestillingene, sier han.

Dermed fikk man et presteskap som hadde syn for misjonens sak, legger han til. 

Elstad forteller at presteskapet på Nordkalotten var preget av flere sterke prestedynastier. De unge misjonsprestene som ble rekruttert til landsdelen ble i mange tilfeller gift inn i disse presteslektene. 

De endte dermed ofte opp i innflytelsesrike familier som kongens fremste embetsmenn og representanter for makthaverne.

Kamp mot djevelsk ugudelighet

Til tross for at von Westen ville ha misjonærer som kunne samisk for å nå befolkningen best mulig, var fremgangsmåtene ofte brutale. Men von Westen skilte i liten grad samer og nordmenn når det gjaldt budskapet. 

Han hadde vært prest på Veøya i Romsdalsfjorden før han dro til Trondheim, og søkelyset var det samme der.

– Han var like streng mot veøyingene for deres manglende kristendom som han var med samene. Det moralske og åndelige forfallet måtte bekjempes uansett hvem det gjaldt, sier Elstad.

Samtidig var samemisjonen også opptatt av at den tradisjonelle samiske religionen måtte bekjempes. I den pietistiske fromheten var det ikke plass til andre religiøse forestillinger.

– Den samiske religionen ble sett på som djevelsk. Kampen mot samisk religion var kampen mot djevelen og onde krefter i verden. Misjonærene fór hardt fram, ikke bare i sin forkynnelse, men samiske offerplasser og tradisjonelle runebommer ble også ødelagt og brent, sier Elstad.

Han forteller at det finnes mange voldsomme historier om behandlingen av samene.

– Folk ble frarøvet det de kjente som sitt og som hadde stor betydning i deres liv. Misjonærene gikk ofte først etter de samiske sjamanene. Tanken var at hvis de fikk omvendt dem først, var mye gjort, sier han. 

Det innebar at de måtte avsverge sin samiske tro og bekjenne seg til kristendommen, og ofte enten se på eller til og med være med på å ødelegge sine egne offerplasser, forteller professoren.

– I dag ville vi kalt dette brutale overgrep, fastslår han.

Neste fase: fornorskingsprosessen

Paradoksalt nok var ikke von Westen og 1700-tallets samemisjon ute etter å utradere samisk språk, kultur eller identitet, men ønsket å sørge for sjelenes frelse gjennom rett tro. 

Søkelyset på å bruke samisk språk illustrerer dette. Konsekvensen ble likevel at det gikk hardt ut over viktige deler av samisk liv og identitet når samisk religion ble forsøkt utradert.

Det er først på 1800-tallet at en mer planmessig tenkning om å fornorske den samiske befolkningen får fotfeste og settes ut i livet. 

På dette tidspunktet er von Westens samemisjon for det meste avviklet, og andre krefter tar så å si over presset mot samene.

– Fornorskingen var en del av norske nasjonsbyggingsprosesser. Etter 1814 skulle vi bygge landet, og den nasjonalistiske tenkingen er jo opptatt av ett folk, én nasjon. Minoriteter passer ikke så godt inn. De må bli som majoriteten, sier Elstad.

Han understreker at spørsmålet om religion og kirke var en del av bildet, og at kirken må ta sin del av ansvaret for det som skjedde i fornorskningsprosessen. 

Samtidig var nasjonsbyggingen et mye større prosjekt som gjaldt langt mer enn kun det kirkelige eller religiøse.

Dette var den mest brutale behandlingen

Litt forenklet kan vi si at det går en rød tråd med hensyn til behandlingen av samene, mener han:

Fra kirkens rolle i statsdannelsen og kristningen i høymiddelalderen, via reformasjonen og det pietistiske gjennombruddet på 1700-tallet og frem til nasjonsprosjektet på 1800-tallet.

– Det er samtidig vesentlige forskjeller i de ulike epokenes tilnærming. Og vår nærmeste historie helt opp til etterkrigstiden representerer den mest brutale behandlingen gjennom en planmessig fornorskingsprosess som ledd i den norske nasjonsbyggingen, sier Elstad.

– Vi er heldigvis på et helt annet sted i dag. Mangfold er en styrke og en avgjørende viktig verdi for vårt samfunn, men vi må lære av historien og være på vakt mot undertrykkende ensretting, sier han.

Referanse:

Bugge Amundsen mfl.: Präster i norr under tidigmodern tid. Artos & Norma Bokförlag, 2026.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Sjeldne jordartar er eigentleg ikkje så sjeldne

• 

  Romerne lagde selv-reparerende sement. Hvordan kan noen materialer fikse seg selv?

• 

  Hvorfor trenger Norge kvante-teknologer?

• 

  Blodprøvar på spesialpapir sparar tid

• 

  Dette teleskopet ser lys som har reist mot oss i over 13 milliardar år

• 

  Nytt liv til gamle antibiotika

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER