Kristopher Schau møter fengselsforskere:
Hva gjør vi med de farligste forbryterne i et land uten livstidsstraff?

I en kjeller i Lillestrøm finnes det seks celler som aldri huser virkelige kriminelle. 

Dette er et øvelsesfengsel, en tro kopi av virkeligheten. Der blir fremtidens fengselsbetjenter drilles i å håndtere alt fra kverulerende fanger til akutte livskriser

– Alt er så moderne. Hvor nytt er det bygget her? spør programleder Kristopher Schau i podkasten Nysgjerrige Norge. 

Han sitter sammen med forsker Berit Johnsen ved KRUS. 

Hun har viet store deler av sitt forskerliv til å forstå hva som skjer bak murene. Og ikke minst: hvorfor vi straffer som vi gjør.

Baneheia – da loven ble endret over natten

Norge har ikke livstidsstraff i tradisjonell forstand, men vi har forvaring. Dette er en særreaksjon som tok over for det gamle sikringssystemet i 2002. 

Mens sikring ofte ble kritisert for å være vilkårlig, ble forvaring designet for å beskytte samfunnet mot de aller farligste.

Historien om forvaring er også historien om hvordan dramatiske enkelthendelser kan flytte juridiske fjell. Johnsen forklarer hvordan Baneheia-saken i sin tid tvang frem en lovendring.

– Da forsvant den betingelsen at man måtte ha begått noe lignende tidligere for å kunne bli idømt forvaring, forteller hun.

Før 22. juli var maksimal tidsramme for forvaring 21 år

Plutselig kunne man dømmes til forvaring for sitt aller første lovbrudd, dersom faren for gjentakelse ble vurdert som stor nok.

Det samme skjedde etter 22. juli. Før terrorangrepet var maksimal tidsramme for forvaring 21 år. 

I dag er grensen hevet til 30 år for terror og forbrytelser mot menneskeheten. Dette ble gjort for å signalisere at Norge ikke skulle bli en «frihavn» med lavere strafferammer enn nabolandene.

Mellom rehabilitering og rå makt

Samtidig som forskere diskuterer jussen og de lange linjene, er hverdagen i norske høysikkerhetsfengsler preget av et økende press. 

I en artikkel i Dagbladet i 2022 fortalte flere ansatte i Oslo fengsel om en arbeidsdag som er så utfordrende at mange har utviklet posttraumatisk stresslidelse (PTSD). 

Oslo fengsel, som huser mange varetektsfanger i akutte livskriser, har en dyster statistikk: 77 prosent av selvmordene skjer mens de innsatte sitter i varetekt.

Uegnet for fengselsdrift

Dette står ofte i skarp kontrast til idealene om rehabilitering. Innenfor de tykke murene bak Oslo fengsel er 98 prosent av de domfelte registrert med en psykisk lidelse. 

Dette skaper en konstant trussel om vold. 

Oslo fengsel er et 150 år gammelt tidligere bryggeri som fengselsleder Nils Leyell Finstad har kalt «helt uegnet for fengselsdrift».

Ansatte rapporterer om en utvikling der volden har blitt grovere. Mens man før sjelden så angrep på betjenter, skjer dette nå stadig oftere.

Fem aspiranter skal drilles i fysisk maktanvendelse 

For å virkelig kjenne på kroppen hva det innebærer å miste kontrollen, tar Kristopher Schau rollen som en innsatt som har bestemt seg for å være maksimalt vanskelig i øvingsfengselet. 

Han velger å spille en «gammel gretten gubbe» – ikke nødvendigvis voldelig, men dypt usamarbeidsvillig. 

I de polstrede treningscellene er vegger og gulv myke for å hindre skader. Der blir han møtt av et innsatslag på fem aspiranter som skal drilles i fysisk maktanvendelse.

– Du kan ikke bo på den cella her, den er relativt rasert, sier innsatslederen til Kristopher Schau.

– Ja, men det er nå en gang sånn jeg liker det, kverulerer Schau gjennom celleluka. 

– Nå har det faktisk blitt akkurat sånn jeg vil ha det, fortsetter han.

Resultatet? 

Schau ble lagt i bakken

Etter at instruktørene har gitt gjentatte advarsler og forsøkt å roe situasjonen ned uten å lykkes, griper de inn med makt. 

Et innsatslag på fem aspiranter dundrer inn. De nøytraliserer ham med innøvde grep og legger ham i bakken.

– Det var forferdelig slitsomt! konstaterer Schau etterpå. 

Opplevelsen av å bli fysisk nøytralisert beskriver han som ubehagelig, men aldri direkte vond. Dette understreker presisjonen i de profesjonelle teknikkene.

Instruktøren forklarer at de fleste «gasser ut» etter 30 sekunder.

– Det er nøye innøvde teknikker. Det er ikke tilfeldigheter, sier instruktøren.

Han forklarer hvordan maktbruken i norske fengsler er ment å være både kontrollert og skånsom, selv i de mest tilspissede situasjonene.

Kunsten å spå fremtiden

Det store paradokset med forvaring er at innsatte ikke bare straffes for det de har gjort, men også for det de kan komme til å gjøre.

– Man kan ikke holde en person i forvaring uten at det er nærliggende fare for at vedkommende vil begå ny alvorlig kriminalitet, sier forsker Berit Johnsen.

Hun har selv bakgrunn som ekstrabetjent i Oslo fengsel.

Dette setter domstolene i en nesten umulig posisjon. For hvordan kan man med sikkerhet vite om et menneske er farlig om ti eller tjue år? 

Det ble advart mot ordningen allerede på 70-tallet

Allerede på 70-tallet advarte kriminolog Nils Christie mot ordningen. 

Han mente at vi ikke har noen sikre metoder for å forutse fremtidige handlinger, og at vi dermed risikerer å holde folk innesperret på falskt grunnlag, såkalte «falske positive».

I dagens rettssal har de sakkyndige, som psykiatere og psykologer, fått en enorm makt. Johnsen kaller dem tidvis for «dommere uten sort kappe».

Hun synes å se en utvikling der diagnoser i økende grad blir utslagsgivende for om noen havner i forvaring eller får en vanlig fengselsstraff.

Den stille revolusjonen med hjemmesoning

Mens diskusjonen om de strengeste straffene ofte dominerer overskriftene, foregår det en stille revolusjon i resten av det norske straffesystemet.

– 40 prosent av de som får fengselstraff i dag ser ikke et fengsel engang, for de soner med fotlenke ute, sier fengselsforskeren.

Dette skiftet mot mer soning i samfunnet har skjedd med påfallende lite politisk debatt, til tross for at det ble drevet frem under regjeringer med tradisjonelt strenge justispartier, forteller hun.

Målet er en mykere overgang til friheten og mindre skadevirkninger av selve fengselsoppholdet. 

Samtidig betyr det at den utøvende makt – kriminalomsorgen – får mer makt til å bestemme hvordan straffen faktisk skal gjennomføres, påpeker Johnsen.

Betydningen av en oppoverbakke

Berit Johnsen insisterer på å drive datainnsamling selv, fysisk inne i høysikkerhetsfengslene.

– Jeg må være der selv og kjenne det her litt på pulsen, sier hun.

Gjennom sitt feltarbeid har hun observert detaljer som arkitekter og politikere ofte overser. Som betydningen av landskapet inne i luftegården. 

I mange fengsler er alt flatt, noe som skaper en monoton tilværelse der de innsatte bare går rundt og rundt i hundrevis av runder. 

I de nyere anstaltene i Agder og Mandal har utbyggere derimot brukt landskapsarkitekter for å skape et grønt og varierende terreng.

– Det første han gjør når han kommer ut, det er å gå opp en bakke

Forskeren henviser til en kjent filmkarakter fra filmen Store gutter gråter ikke. 

Å kunne gå i en bakke, kjenne på forskjellig tekstur som gress og asfalt, og se årstidene skifte gjennom insekter og fuglekvitter, er ifølge forskeren avgjørende for den menneskelige psyken i en ellers steril hverdag.

– Det der med å kjenne på noe annet enn kunstig materiale, bare betong og asfalt og sånt, tror jeg har positiv betydning på mennesket, sier Johnsen.

Tunfisk og gulrøtter

Selv om rammene er alvorlige, finnes det også komiske utslag av fengselslivets monotoni. 

Programleder Schau er nysgjerrig på de mange diettene som florerer blant de innsatte.

– Jeg er overbevist om at der det selges mest tunfisk i Norge, det er i fengslene, ler Johnsen.

Fordi hverdagen er så stillesittende og preget av kjedespising og karbohydrater, blir mange innsatte ekstremt opptatt av kropp og diett. 

Hun forteller om innsatte som har gått på rene gulrotdietter i dager i strekk, eller som spiser så mye tunfisk og så lite karbohydrater at nervesystemet til slutt svikter under fysisk aktivitet.

Fremtidens betjenter går inn i et omsorgsyrke

Norge skiller seg ut internasjonalt med en human kriminalomsorg, men forskeren understreker at dette ikke må glorifiseres. 

Nedskjæringer og ressursmangel gjør det vanskelig å gi alle den individuelle oppfølgingen loven lover.

Likevel har Johnsen tro på retningen som er tatt med utdanningen av nye fengselsbetjenter, som nå får sin egen bachelorgrad.

– Det er jo mer et omsorgsyrke, det å ta vare på folk, sier hun.

Forskeren påpeker at fremtidens betjenter ikke bare skal låse dører. De skal være miljøterapeuter og sosialarbeidere som bidrar til at folk faktisk endrer seg. 

Straff er noe vi gir for noe som er gjort, men målet med gjennomføringen må alltid være fremtidsrettet, påpeker hun.

Hør episoden under:

Artikkelen er produsert og finansiert av Norges forskningsråd

Norges forskningsråd er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norges forskningsråd?

• 

  5 gladsaker innen bioteknologi

• 

  Ni av ti utløser snøskredet selv

• 

  Her finner Kristopher Schau 46 hamstere i kjøleskapet. Hvorfor overlever de?

• 

  Ny studie: Denne hjertemedisinen kan fortsatt redusere risikoen for død for mange pasienter

• 

  Golfstrømmen svekkes – men ikke slik avisene sier

• 

  Vil forstå hvordan smerte og nytelse oppstår i hjernen

Les flere saker fra Norges forskningsråd her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER