– Når temaet er snø, så er det jo litt overraskende at jeg sitter her med en økonom og en psykolog, åpner programleder Kristopher Schau i podkasten Nysgjerrige Norge.

Han har tatt turen til Tromsø for å møte to personer som har viet karrieren til noe så flyktig som hvitt pudder. 

Men Audun Hetland og Andrea Mannberg ser ikke bare på krystaller og lagdelinger – de ser på mennesket som står på toppen av henget og lurer på om de skal tørre.

Psykolog Audun Hetland forklarer raskt hvorfor denne uvanlige fagsammensetningen gir mening:

– Hvis vi snakker om snøskred, så vet vi at ni av ti skred er utløst av de som omkommer i snøskredet, eller noen de er på tur med. Så det handler ikke først og fremst om snø, men det handler om de beslutningene du tok i forkant, sier han.

Økonomiens mørke bivirkninger

For samfunnsøkonom Andrea Mannberg handler skredforskning om mer enn bare personlig sikkerhet. Det handler om det økonomer kaller «markedssvikt». 

Når en skikjører tar en sjanse, er det nemlig sjelden skikjøreren alene som bærer kostnaden hvis det går galt.

– Som samfunnsøkonom er jeg opptatt av at folk skal ta så gode beslutninger som mulig for seg selv og for samfunnet. Men om jeg som individ tar en beslutning, så bør jeg bære både alle kostnader som er laget, og alle fortjenester som jeg genererer, sier hun.

Problemet er at et skred ikke tar hensyn til hvem som løste det ut.

– Hvis jeg blir tatt, så kommer de som er bekjent med mine pårørende å bli kjempelei seg. Så jeg lager en masse ekstra kostnader som jeg ikke tar hensyn til. Og da funker ikke markedet, konstaterer Mannberg.

Flaks forkledd som dyktighet

Hvert år går det rundt 20.000 snøskred i Troms fylke alene. At ikke flere dør, skyldes ifølge Hetland mer flaks enn vi liker å tro. 

Han anslår at det for hver person som omkommer, er hundrevis som slipper med skrekken, og tusenvis som gjør nøyaktig de samme feilene uten at snøen løsner.

Dette skaper et livsfarlig læringsmiljø. Fjellet er nemlig en taus lærer som sjelden gir korreks før det er for sent.

– Problemet med skredterreng er at du får veldig sjeldent en tilbakemelding på om det du gjorde var rett eller galt. Men det du får tilbakemelding på, det er jo veldig ofte utfallet, sier Hetland.

Dersom du kommer deg trygt ned, er menneskehjernen programmert til å tro at du tok et godt valg.

– Det er så lett å komme ned, klappe seg på skuldra og si at jeg er flink. Hvorfor det? Det er ikke noe snøskred. Fordi du var flink, eller fordi du var heldig? spør han retorisk.

Statistikken bak flaksen

Selv om Audun Hetland beskriver seks til åtte årlige dødsfall som et lavt tall sett i forhold til eksponeringen, viser oversikten fra Norges Geotekniske Institutt (NGI) at fjellet er brutalt. 

De siste ti årene har tallene svingt fra det forskerne kaller «gode» år med 2 til 3 omkomne, til dramatiske vintre som 2018/2019, da hele 13 personer mistet livet i norske snøskred. 

NGI-statistikken bekrefter forskernes hovedpoeng: Det er nesten utelukkende skikjørere, turgåere og folk som ferdes i bratt terreng som havner i den mørke statistikken.

Selv om vi i dag snakker om enkeltulykker, hviler historien tungt over norsk skredforskning. 

Den verste tragedien siden 1972 er fortsatt Vassdalen-ulykken i 1986, der 16 soldater omkom i ett og samme skred. 

De siste vintrene har dødstallene ligget stabilt mellom fire og ni, med Lyngen i Troms som et gjentakende episenter for de dødelige hendelsene.

Da eksperten knakk begge beina

Andrea Mannberg vet bedre enn de fleste at selv eksperter kan trå feil. I 2014 ble hun selv tatt av et massivt skred i Sverige. 

Hun beskriver en situasjon der en rekke små, dårlige valg til slutt kulminerte i en katastrofe. Gruppen hadde kjørt i fem timer for å komme frem og følte seg «pot committed» - de måtte få noe ut av helgen.

– Vi gjorde det for fem ekstra svinger. Vi løsna et skred som var 300 meter bredt og gikk 500 meter langt, sier hun. 

Mannberg knakk begge leggene, mens venninnen knakk lårbeinet. Martin, som hun i dag er gift med, slapp mirakuløst uskadd fra det.

Denne opplevelsen har endret hennes risikoforståelse fundamentalt. Hetland peker på at denne typen negative tilbakemeldinger gjør risikoen konkret i stedet for abstrakt.

– De som har kjent på konsekvensene, de forstår risikoen, og når det er på plass, da ser man at de begynner å ta beslutninger på et vis som vi kjenner igjen blant eksperter, sier hun.

Den skråsikre mannen

Hvem er så de mest utsatte? Forskerne er ikke i tvil. Statistikken peker på én gruppe: Menn. Ofte menn i 40-årene, eller unge menn i 20-årene med manglende evne til å vurdere konsekvenser.

– Det er menn som er problemet. Det ser du i ulykkesstatistikken, sier Hetland og legger til et tips med en alvorlig undertone:

– Hvis du er mann, så må du finne noen damer, og så må du gå bak og holde kjeft.

Problemet er ofte at menn blir skråsikre for fort. Og når man er skråsikker, slutter man å samle informasjon. I en gruppedynamikk er dette livsfarlig. Den som roper høyest og virker mest sikker, blir ofte fulgt av de som er usikre.

– Problemet er hvis du er skråsikker, men ikke treffsikker. Da er det fare på ferde, advarer Hetland.

Basehopping versus snøskred

For å illustrere hvorfor det er så vanskelig å vurdere skredfare, sammenligner Hetland det med basehopping, en sport han selv drev med som en del av forskningen.

I basehopping er faren åpenbar. Du ser utfor kanten og ser døden i hvitøyet. Da tar instinktene over.

– I basehopping er det høyde vi er redde for. Vi er født redde for høyder. Da opplever du faren, og hvis du opplever faren, tar du også vare på deg selv, forklarer han.

Snøen derimot, er stille og vakker. Den trigger ingen medfødte fryktmekanismer.

– Snøen ligger der som en dyne, vet du. Det er jo deilig, skyter Schau inn. 

Det estetiske blir en felle. Vi er evolusjonært programmert til å frykte slanger, ild og høyde, men vi er ikke laget for å være redde for snø, forklarer forsker Hetland.

Halvparten går i blinde

Gjennom prosjektet Care Tracks har forskerne samlet inn over 50.000 GPS-spor fra skiløpere. Ved å sammenligne disse sporene med ekspertvurderinger av de samme fjellsidene, har de funnet urovekkende resultater.

Selv om folk reagerer på skredvarsler, gjør de det ofte på en lite presis måte. De reduserer eksponeringen generelt, i stedet for å unngå de spesifikke farlige områdene, forklarer Hetland.

Mest oppsiktsvekkende er funnet om informasjon: 

– I beste fall er bare halvparten av dem vi har snakket med informert. Vi har muligheten til å ta et informert valg, sier Hetland.

Den andre halvparten har rett og slett ikke nok kunnskap til å forstå risikoen de utsetter seg for. Mange ser på faregraden, men leser ikke selve varslet eller forstår ikke skredproblemet.

Sofaen er den største faren

Til tross for de mørke tallene og de knuste leggene, er ikke forskernes mål å skremme folk bort fra fjellet. Tvert imot. 

Andrea Mannberg peker på de enorme gevinstene ved å være ute: Trim, naturopplevelser og nettverksbygging.

Hetland avslutter med å sette risikoen i perspektiv. En vanlig topptur kan sammenlignes med risikoen ved å løpe maraton.

– Det er ikke farlig å springe maraton, men vi tenker ikke på det som noe sånn ekstremt farlig. Men hvis du blir sittende i sofaen, og i tillegg, hvis du sitter der og røyker, det er ekstremsport. Det dør du av!

Slik unngår du å bli en del av statistikken

Basert på forskningen ved Universitetet i Tromsø, er dette de viktigste grepene du kan ta for å sikre at turen ender med en kaffe i solveggen og ikke på legevakten:

1. Gjør hovedvalget hjemme: De flinkeste ekspertene tar de viktigste beslutningene før de drar. Valg av fjell er viktigere enn alle småjusteringer du gjør underveis.
2. Snakk om forventninger: Spør turkameratene på forhånd: «Hva ønsker du å få ut av turen i dag?». Hvis én vil kjøre «dritbratt» og den andre er skeptisk, må dette avklares før dere står i henget.
3. Let etter tegn på trygghet, ikke fare: I stedet for å si «jeg ser ingen faretegn», bør du kunne argumentere for hvorfor akkurat denne fjellsiden er trygg.
4. Hold gruppen liten: Den ideelle gruppestørrelsen er tre til fire personer. Er man flere, bryter kommunikasjonen lettere sammen.
5. Bruk Varsom-appen: Sjekk bratthetskartet. Holder du deg under 30 grader og unna utløpssonene, er du i praksis trygg.
6. Debrief etterpå: I stedet for å bare skryte av turen, spør: «Hvor måtte vi være heldige i dag? Hvor hadde vi flaks?».

Artikkelen er produsert og finansiert av Norges forskningsråd

Norges forskningsråd er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norges forskningsråd?

• 

  Her finner Kristopher Schau 46 hamstere i kjøleskapet. Hvorfor overlever de?

• 

  Ny studie: Denne hjertemedisinen kan fortsatt redusere risikoen for død for mange pasienter

• 

  Golfstrømmen svekkes – men ikke slik avisene sier

• 

  Vil forstå hvordan smerte og nytelse oppstår i hjernen

• 

  Fra rullestol til romferge: Første nordmann i verdensrommet

• 

  Kristopher Schau og Alexander Sandtorv om vitenskapen vi ikke visste vi trengte

Les flere saker fra Norges forskningsråd her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER