Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Erkjennelsen av klimaforandringer, naturtap og at alt levende er mindre enn det menneskekonstruerte på planeten endrer forholdet vårt til naturen i Norden.(Foto: Benjamin Suomela / Norden.org)
– Det er en myte at vi er et naturfolk i et land med en endeløs villmark
Vi mennesker har på kort tid skapt og bygget så mye at også forholdet til naturen i Norden er forandret.
– Sporene av det menneskelige vil forbli på planeten i hundretusenvis, kanskje millioner av år.
Det forteller Sverker Sörlin, professor i miljøhistorie ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm. Han snakker om menneskenes tid som er nå, Antropocen.
Navnet er foreslått som en beskrivelse på den geologiske epoken vi befinner oss i. En tid der mennesket er den mest tonegivende forandringskraften på jorda og har konsekvenser for dens geologi.
Sverker Sörlin er professor i miljøhistorie ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm, og mener en forståelse av Antropocen utløser en krise i forholdet til naturen i Norden.(Foto: Karin Tengby)
Vi er overalt
Forandringene innebærer massive miljøendringer. Det betyr utryddelse av biologisk mangfold, forurensning, klimaendringer og forverring av surhetsnivået i havet.
Vi mennesker påvirker til og med grunnstoffenes kretsløp i naturen. Vi legger også beslag på stadig større store arealer.
– Det handler om at alle mennesker til sammen flytter mer grus, jord og sand enn hva som skjer i det naturlige systemet. Vi ser spor av ammunisjon som definitivt er menneskelig laget, for kombinasjoner av metaller lekker ut i naturen. Mange av sporene vi som menneskehet setter, er skaffet med brutal kraft og er problematiske. Det er dette Antropocen handler om, forteller Sörlin.
Menneskeheten forandrer jordens geologi
Økonomisk vekst, et stabilt miljø og nasjonale myter har preget de nordiske landenes forhold til naturen gjennom 1900-tallet.
Med erkjennelsen av Antropocen vokser det frem et verdensbilde som utfordrer disse tradisjonelle oppfatningene.
– Vi er vant til stabilitet og vekst, og dette er virkeligheten vi forholder oss til. Siden det har gått bra så lenge, har vi ikke fantasi til å se en annen modell enn vekstmodellen. Et grønt skifte forutsetter også vekst, mener mange, men denne veksten vil jo alltid kreve materielle ressurser, forteller professor og naturviter Dag Olav Hessen ved Senter for Biogeokjemi i Antropocen ved Universitetet i Oslo.
Vi endrer syn på verden
Klimaendringer og naturtap er med på å endre måten vi ser på og forholder oss til naturen.
– Det er en endring på gang, som gjør at virkeligheten ikke bare defineres av økonomien. Det skyldes erkjennelsen om at vi har klart å endre så fundamentalt på jordens overflate. Det er også en ganske ny erkjennelse at atmosfæren og havene ikke er endeløse, forteller Hessen.
Geologiske epoker
Geologisk tidsregning deler inn Jordens historie i ulike tidsavsnitt. Holocen er navnet på perioden fra slutten av siste istid for rundt 12.000 år siden og frem til moderne tid.
Antropocen er et foreslått navn på den geologiske epoken vi nå er inne i og som dermed etterfølger epoken holocen. Antropocen kan oversettes med «menneskets tidsalder».
Under den industrielle revolusjon og overgangen til en urban bosetting, fikk man et behov for fortellinger som forenet befolkninger.
Å knytte natur til nasjon var vanlig i mange land innad og utenfor Norden.
Annonse
I Norge ble forholdet til naturen bygd opp av nasjonale myter forbundet med de polare bragdene med Fridtjof Nansen i spissen.
– Å komme seg ut og gå på ski var nok en arv etter Nansen. Dette har vi dyrket, og det har skapt en myte om at vi er et naturfolk i et land med en endeløs villmark, forteller Hessen.
Naturviter og professor Dag Olav Hessen leder Senter for biogeokjemi i Antropocen ved Universitetet i Oslo.(Foto: UiO)
Mindre villmark
Det norske forholdet til naturen har derfor i stor grad vært romantisk og preget av myter om en harmonisk natur, men natursynet har endret seg over tid. Dette kommer kanskje aller best frem i kunsten.
– Hvis man ser eldre kunst og malerier fra Jotunheimen, særlig av Hurrungane eller Vestlandet, så er det helt ute av proporsjoner. Svære, høye og massive fjell luter over de små brukene nede i dalen. Menneskene er knuget under en voldsom og tøylesløs natur, påpeker Hessen.
Siden har kunsten i større grad framstilt harmoni mellom menneske og natur.
Naturen har altså mistet mye av sin villskap og mystikk. Til tross for ideen om en tøylesløs og ikke minst endeløs villmark, utgjorde den knapt 12 prosent av arealet i Norge i 2018.
– Det er ikke så mye villmark lenger, og ideen om den endeløse villmarken gjør kanskje at vi fortsatt spiser opp denne naturen. Faren er at den blir sett på som en salderingspost fordi vi tror vi har så uendelig mye av den, sier han.
Samer snakker til naturen
Ved å se til den samiske kulturen kan man finne en annen relasjon til naturen som ikke er knyttet opp til nasjonen, slik den tradisjonelle oppfatning av naturen har vært i Norden.
– Samene har ikke passet inn i de nasjonale mytene som Nordens befolkning har knyttet naturen til. På samisk finnes det ikke en gang et helt ord for natur, forteller Elin Anna Labba, journalist og forfatter av boken «Herrarna satte oss hit: om tvangsförflyttnigarna i Sverige».
Elin Anna Labba er journalist og forfatter. Hun har samlet historier, foto, brev og joiktekster og forteller om samenes tvangsflytting i Sverige på 1900-tallet i en bok.(Foto: Ol-Duommá Utsi)
I den samiske relasjonen til naturen har språket vært viktig.
Annonse
– Man har ikke en stille relasjon til naturen hvor man går opp på et fjell og nyter sin kakao. Men man snakker med naturen, hilser og er i dialog med den, forteller hun.
– Urfolks ideologi er at det ikke er et så sterkt skille mellom kultur og natur. Friluftsliv er for eksempel ikke et begrep på samisk fordi det ikke er adskilt fra arbeid eller fra å leve, forklarer hun.
I boken beskriver hun en ulik ideologi i Sverige og Norge der man i Norge hadde en sterkere fornorskings- og assimileringspolitikk.
Et eksempel er joiken som har vært en måte å kommunisere med fjellet, men som har blitt til scenekunst.
– Dessverre har urbefolkningen begynt å gå bort fra sin filosofi, og det henger blant annet sammen med at man mister sine språk. Når språket dør ut, så mister man kunnskap om biologisk mangfold, fortellinger, historier og filosofien om hvordan man skal leve, sier hun.
På nettsidene til Nasjonalbiblioteket kan du se hele samtalen om det nordiske natursynet mellom Dag Olav Hessen, Sverker Sörlin og Elin Anna Labba. Ledet av Marius Timmann Mjaaland, professor i teologi ved Universitetet i Oslo og leder av forskningsprosjektet «Ecodisturb» ved UiO:Norden.
Referanse:
Emily Elhacham mfl.: Global human-made mass exceeds all living biomass. Nature, 2020. (Sammendrag) Doi.org/10.1038/s41586-020-3010-5
