I 1890 ble Diakonhjemmet etablert for å utdanne mannlige diakoner. Diakonene skulle bidra med omsorgsarbeid i blant annet kirken, på sykehus og i psykiatriske institusjoner. 

– Målet var at de mannlige diakonene med sin fysiske styrke og maskuline karaktertrekk skulle utfylle kvinnelige diakonisser og menighetssøstre. 

Det forteller Kristin Husby Dyrstad ved VID vitenskapelige høgskole. 

Utdanningen var femårig og omfattet både sykepleie og diakoni. Studentene bodde på studiestedet og delte måltider og dagligliv. Fram til 1970 var det et krav om at de var ugifte.

– Mellom 1965 og 1985 gjennomgikk diakonutdanningen store forandringer, sier Husby Dyrstad.

Hun har forsket på denne overgangen. 

Åpnet utdanningen for kvinner

De største endringene kom i 1968. Da åpnet utdanningen for kvinner. 

– I tekster om undervisningen som ble brukt fram til begynnelsen av 1960-tallet, ble det lagt vekt på å forme en mannlig diakonrolle, forteller Dyrstad. 

De unge mennene ble oppfordret til å «aldri kopiere sin kvinnelige kollega». Kvinnene ble ansett for å «la seg lede av sine følelser». Diakonene skulle snarere bruke sitt mannlige initiativ, handlekraft, refleksjonsevne og logiske sans. 

Men samfunnet var i endring. Utdanningen måtte derfor tilpasse seg for å overleve. Flere kvinner tok høyere utdanning. Utviklingen av velferdssamfunnet ga dessuten økt behov for arbeidstakere med utdanning innen sosialfag.

– I 1968 ble sosionomutdanning en del av diakonutdanningen. Det var på lik linje med sykepleie. For å få statlig godkjenning ble det uttrykt tydelige forventninger om at utdanningen åpnet for kvinner, forteller hun.

Ønsket om endring kom utenfra

Husby Dyrstad påpeker at endringene ved diakonutdanningen først og fremst kom som et påtrykk utenfra.

– De var et resultat av dialog mellom Diakonhjemmets styre og norske utdanningsmyndigheter. Utdanningen måtte fornye seg for å tiltrekke seg studenter og sikre skolens fremtid som en del av det offentlige utdanningssystemet, sier hun. 

Protestene internt var likevel forholdsvis få.

– Enkelte eldre diakoner i fagforeningen protesterte i starten. De mente at å åpne utdanningen for kvinner undergravde den mannlige identiteten som diakon og diakonenes brorskap, sier hun. 

Gikk sammen mot forbud om ekteskap

Referater fra studentrådene viser at de mannlige og kvinnelige diakonstudentene raskt gikk sammen for å bekjempe flere tradisjonelle regler. 

En av dem var forbudet mot å gifte seg under studiene. 

I 1970 ble forbudet avskaffet. Betingelsen var at studentene skaffet seg egen bolig. 

– Samtidig hadde antall studenter mangedoblet seg. Resultatet var at bare et mindretall av studentene nå bodde på studiestedet, forteller hun.

I samme periode ble også betydningen av personlig kall tonet ned.

– Fram til slutten av 1960-tallet hadde det vært et krav om at diakonstudentene måtte føle seg kalt til tjeneste «i Kristi kjærlighets ånd», forklarer hun. 

Samtidig ble selve diakonyrket nærmere knyttet til kirken. Årsaken var nye retningslinjer fra Den norske kirke. De sa at diakoner bare kunne vigsles til kirkelige stillinger. 

– Diakonyrket er i dag sterkt forbundet med å være ansatt i menigheter i Den norske kirke. På 1960-tallet var diakoner oftere ansatt som blant annet bedriftsdiakoner, sykehusdiakoner og fengselsdiakoner, forteller hun. 

Mannlige studenter i mindretall

En formulering i Diakonhjemmets vedtekter var at hovedmålet var å utdanne «troende unge menn». Dette sto helt til 1981. Først da ble menn og kvinner på papiret likestilt.

– Gradvis forsvant bruken av de kvinnelige titlene diakonisse og menighetssøster. Tittelen diakon ble kjønnsnøytral, forteller Husby Dyrstad.

I dag er diakon i stor grad et kvinneyrke: Rundt 85 prosent av dem som starter på diakonutdanningen er kvinner. 

Referanse:

Kristin Husby Dyrstad og  Kristin Fjelde Tjelle: From Gender-Segregated to Gender-Inclusive Deacon Education in 1970s Norway: Impacts on Professional Identity. History of Education, 2025. Doi.org/10.1080/0046760X.2025.2466508

Artikkelen er produsert og finansiert av VID vitenskapelige høgskole

VID vitenskapelige høgskole er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra VID vitenskapelige høgskole:

• 

  Slik reagerer unge på Navs aktivitetsplikt

• 

  Skeive savner hjelp ved partnervold

• 

  Kan en chatbot være en god samtalepartner om arvelig kreft?

• 

  Dagens eldre har hatt en tøff oppvekst. Det kan gjøre alderdommen enklere

• 

  Pasienter kan risikere å møte sykepleiere som ikke er skikket til yrket

• 

  Kan Bibelen være rettesnor for hvordan man blir den perfekte ektefelle?

Se flere saker fra VID vitenskapelige høgskole her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER