Det fantes en løsning for enslige menn i jula: De fikk leie seg inn hos familier.
Julegrisen gikk igjen her og der. Ikke bare på middagsbordet, i marsipanfigurer og på postkort - men også som en inkluderende tradisjon.(Illustrasjon: Anno Glåmdalsmuseet)
– Det var en uformell plikt å stille opp for hverandre, sier kulturhistoriker Herleik Baklid ved Universitetet i Sørøst-Norge.
– Jeg vil mene at dette er et uttrykk for fellesskapet som det gamle samfunnet bar i seg, sier han om skikken med julegriser.
Den eksisterte i alle fall i Telemark og Numedal på 1800-tallet, sier kulturhistorikeren.
«Julegris» i betydningen enslig mann som julegjest står faktisk nedfelt i en ordbok fra Rollag i Numedal datert mellom 1810 og 1812.
– Og da går nok bruken av uttrykket lenger tilbake, sier Baklid.
Mennene måtte gi noe tilbake
Julegrisene var ikke bare tatt inn som gjester. De skulle betale for seg, på den ene eller den andre måten.
Betalte de i penger, var det gjerne snakk om tre spesidaler.
– Det kunne også være å gjøre noe forefallende arbeid som å fôre hester eller å bære vann. Ofte ser vi at de kunne være med i slåtten, kanskje i en ukes tid, sier Baklid.
De fikk for eksempel ansvaret for å slå 12 mål med eng. Men oppvartningen de fikk for arbeidet, skulle være god.
Bilde fra en gård i Hamar-traktene i 1899. Nå er det ikke sikkert at dette bildet er tatt i julen, men samholdet var viktig i det gamle samfunnet, forteller Herleik Baklid.(Foto: Steen, Johan Albert / Anno Domkirkeodden)
– Det var kost og losji. Og de hadde samme rettigheter til å være med i gjestebud på nabogårdene, sier Baklid.
– Det var nok kjekt å leie seg inn et sted der man visste det var god mat og kanskje ungdom også som skapte liv og røre. Litt moro under oppholdet kunne nok bety litt, sier Baklid.
Tradisjonen må altså ha vært kjent og utbredt, slik at føringene var klare for skikken og de var velkomne på nabogårdene. I alle fall i Telemark og deler av Numedal. Det er hit Baklid så langt har klart å spore skikken. Han utelukker ikke at den har eksistert andre steder også.
Og ettersom julegrisene fikk være med på å gå gjestebud i romjulsdagene, betyr det at de ikke bare var i hus julekvelden. De leide seg inn gjennom hele juletida.
– På Eldbjørgdagen, 7. januar, skulle julegrisen opp på stabben. Da skulle de undersøke hvor feit han hadde blitt.
Når julegrisen sto på en hoggestabbe, fikk de magefettet i øyehøyde og kunne ta en ordentlig kikk.
– Det gamle samfunnet hadde omsorg i seg, sier kulturhistoriker Herleik Baklid.(Foto: Anders Moen Kaste)
Det er ikke bare den enslige mannen på julebesøk som har blitt kalt julegris. Begrepet er blitt brukt på en annen måte sør i landet.
– En mann som gikk på besøk første juledag, ble også kalt julegris, sier Baklid:
– Og var det en kvinne som gikk på besøk, ble hun kalt for juleskjor, eller juleskjære.
Det er grunn til å tro at denne formen for julegris var dårligere likt. Besøk på første juledag var uhøflig.
– Det var et normbrudd. Du skulle holde deg hjemme første juledag, som var den mest hellige dagen. Du skulle ikke gå noe annet sted enn i kirken, sier Baklid.
Gårdene var pålagt å ha plass til gjester. Her en gård i Sør-Trøndelag.(Foto: Berg, Karl August / Orkla industrimuseum)
Skulle stille opp for hverandre
Kulturhistorikeren peker på at skikken med å la enslige menn leie seg inn på gården i jula, viser at folk hadde omsorg for hverandre.
I dag er det som oftest organisasjoner og enkelte privatpersoner som arrangerer julefeiring for dem som faller utenfor, i stedet for lokalsamfunnet, bemerker han.
– Nærmiljøet prøvde å stille opp og ta seg av dem som ikke hadde et naturlig tilholdssted i jula, sier Baklid.
– Det gamle samfunnet hadde omsorg i seg, og de inkluderte hverandre.
