Annonse
De som når toppen i barndommen, er sjelden best som voksne
Hva kjennetegner dem som når til topps i karrieren?
Publisert
Det høres logisk ut. At de som raskt finner sin «ting» i barndommen og som øver og øver og øver, er de samme som vinner verdensmesterskap og får nobelpriser når de blir voksne.
Men det stemmer ikke, ifølge en ny samlestudie.
Da forskerne samlet 19 studier med data om nesten 35.000 topputøvere innen blant annet sport, musikk og sjakk – og nobelprisvinnere – så fant de nemlig et tydelig mønster.
Gruppen med unge topputøvere var ikke de samme folka som gruppen med voksne topputøvere.
Bare ti prosent av dem som presterte helt i topp i barndommen og tenårene, fortsatte å gjøre det i voksen alder.
Resten av topputøverne, altså rundt 90 prosent av dem som nådde pallen i voksen alder, hadde funnet sin greie mer gradvis.
– Funnene motsier den vanlige oppfatningen om at det kreves intensiv og svært fokusert trening i barndommen for å oppnå internasjonale prestasjoner på toppnivå, sier professor Arne Güllich, en av forskerne bak studien, til New Scientist.
Å finne sin optimale aktivitet
Forskerne tok også for seg data fra 66 studier på unge utøvere og utøvere som regnes som sub-elite – altså de som er i eliten, men som ikke når helt opp.
Fellesnevnerne for de høytpresterende unge utøverne var at de spesialiserte seg tidlig med mye trening i sin gren og utmerket seg tidlig.
For de som presterte på topp i voksen alder, var fellestrekkene nesten motsatt.
De brukte tid på å finne ut hva de likte best å gjøre, før de satset. De brukte mindre av barndommen på ensrettet trening og mer tid på forskjellige aktiviteter. De fant sin ting etter hvert og spesialiserte seg mer gradvis.
Den gradvise tilnærmingen kan dessuten redusere risikoen for at karrieren blir utfordret eller avsluttet av skader, misnøye og utbrenthet, tror forskerne.
Godt kjent – likevel gjør vi motsatt
Mest lest
Siv Gjesdal er førsteamanuensis ved Idrettshøyskolen. Hun forsker blant annet på motivasjon og idrettspsykologi og barne- og ungdomsidrett.
Hun er ikke overrasket over funnet. Enkeltstudier over tid har vist de samme resultatene. Det nye er at de nå er samlet i en større samlestudie.
– Det er for så vidt godt kjent, og jeg opplever at idrettsverdenen også er ganske klar over dette, sier Gjesdal.
– Så er det jo interessant at vi samtidig ser at man ofte gjør det motsatte – nemlig satser veldig tidlig og veldig ungt.
Annonse
Gjesdal sier samtidig at studien må tolkes med omhu.
– Det er mange som utpeker seg som unge som også gjør det bra når de er voksne. Dette kan også være forskjellig innen ulike idretter, påpeker hun.
Handler om eliten, ikke folk flest
Og dessuten – studien handler ikke nødvendigvis om deg og meg. Det som måles, er hvordan det går med dem som allerede er innenfor eliten i sitt felt.
– Sånne studier brukes noen ganger for å gi en følelse av at alle barn kan bli verdensmestere hvis de vil. Men studien måler ikke bredden. De enkelte studiene som inngår, har stort sett ikke med røkla.
I Norge har debatten om fotballakademiene gått hett for seg de siste årene. Målet er å finne de beste spillerne, helst så tidlig som mulig, sånn at treningen og profesjonaliseringen kan komme i gang. Private aktører er med og legger press på den organiserte idretten, ifølge idrettsforskeren.
– Vi har vært kritiske til den utviklingen som vi ser, der stadig yngre rekrutteres, sier Gjesdal.
– Det handler om vekst og modning, men også ungdomstid og interesse. Hvorfor er mange av de som blir gode tidlig, ikke gode senere? Er det belastning over tid, skader, blir man utbrent av å holde på veldig lenge i tidlig alder? spør Gjesdal.
Men den nye studien er ikke nødvendigvis en kritikk av slike akademier.
– Funnet betyr at vi ikke vet hvem på akademiene som blir best. Men etter all sannsynlighet blir noen av dem som spiller på de beste lagene best, slik systemet er satt opp nå. Det trenger bare ikke å være den som utpeker seg mest, sier hun.
En kartlegging fra TV 2 viste i fjor at over 90 prosent av spillerne i de mest ressurssterke klubbene i Norge hadde vært innom akademier.
De som lykkes, er lykkelige
Annonse
– Dette utfordrer forestillingen om vidunderbarna, sier Nils Harald Sødal.
– At høyt presterende barn automatisk blir suksessrike - det er ikke noen garanti for det.
Sødal har selv vært en høyt presterende musiker. I flere år var han solist ved Den Norske Opera. I dag er han også professor ved Universitetet i Agder og forsker nettopp på psykologien bak prestasjoner.
Resultatet fra hans doktorgrad bekrefter en av teoriene til forskerne bak den nye studien – om viktigheten av å finne en disiplin som du liker.
– Jeg intervjuet flere av Norges fremste topputøvere og kunstnere, og den mest fremtredende fellesfaktoren, som var helt åpenbar, var at de som har lykkes, er lykkelige med de gjør, sier Sødal.
– Så enkelt er det. Og det finnes ikke unntak, særlig ikke hvis du skal prestere over tid. Suksessfaktor nummer én er å trives med det du gjør.
Men du må kanskje tidlig på'n allikevel
Sødal mener trenere og lærere bør være mer opptatt av læringsglede og utvikling heller enn rangering og tidlig sortering.
Men samtidig:
Skal du leve av å spille et instrument, så bør du kanskje tidlig i gang, mener han.
– Musikalitetsteori er nokså entydig på at du må tidlig i kontakt med et instrument, sier professoren.
– Jeg tror ikke du har utøvende instrumentalister i dag som ikke drev med mengdetrening tidlig. Du ser det på fotballen også, de som har en grunnleggende internalisert teknikk, den har de etablert da de var fem-seks år gamle. Så det med å gå tidlig inn … det tror jeg ikke vi kommer bort fra.
Annonse
Oppmuntre barn til å prøve litt av hvert
Forskerne mener funnene deres bør få praktiske konsekvenser.
Hvis eliteskoler og treningsprogrammer tar inn folk basert på tidlige prestasjoner, så bør de være klar over at dette ikke er de samme som når toppen i voksen alder, skriver forskerne i den vitenskapelige artikkelen.
I stedet bør det legges vekt på de som er over gjennomsnittet gode, som øver mye – men ikke for mye og som også kan vise til variasjon.
Fotballtrenere kan gjerne oppmuntre spillerne til å ikke bare spille fotball, men også teste tennis eller basketball, mener forskerne. Og pianolæreren kan foreslå at eleven tester å spille litt fiolin.
– Jeg vet ikke om det er trenerens rolle å oppfordre barn til å gjøre alt mulig annet, sier Gjesdal.
– Men de bør ikke stoppe dem fra det, og det er viktig å tilrettelegge for at man kan drive med flere ting så lenge som mulig.
Dersom barna har lyst til det, legger hun til.
– Hvis et barn elsker en idrett og vil drive med den, så er det ikke nødvendigvis hensiktsmessig å be dem drive med noe annet.
Opptatt av hva som
skjer i samfunnet?
Utdanning, familie, økonomi, politikk og ledelse er bare noe av det du blir oppdatert på i nyhetsbrev fra forskning.no.
