Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norsk institutt for naturforskning - les mer.
Nye DNA-analyser: Dette truer villreinen
Forskere har analysert DNA fra nesten 1.400 villrein.
De norske villreinområdene kjennetegnes av små og isolerte bestander. Det er også høy genetisk innblanding fra tamrein. Bestanden i Snøhetta er ett av få unntak.
(Foto: Roy Andersen / NINA)
Det genetiske mangfoldet hos villreinen endres i raskt tempo, viser ny forskning.
Mindre genetisk variasjon og innavl er uheldig, særlig for små bestander.
– De norske villreinområdene kjennetegnes av nettopp små og isolerte bestander, men også høy genetisk innblanding fra tamrein. Begge deler anses som problematiske når forvaltningen skal forsøke å bevare en vill art.
Det sier forsker Brage Bremset Hansen i NINA.
Nasjonale og internasjonale bevaringsmål for villrein handler om å ivareta genetiske variasjon.
Det handler også om å ta vare på særegenheten til villreinstammer.
– Tidligere forskning viser at tamreinen ikke stammer fra norsk villrein, men sannsynligvis en mer østlig underart, sier forsker Olav Strand i NINA.
Analyser av 1.400 villrein
Forskere har analysert arvemateriale (DNA) fra hår- og vevsprøver fra nesten 1.400 villrein.
Prøvene stammer fra 22 av de 24 villreinområdene vi har i Norge.
I en rapport anbefaler forskerne hvilke genetiske kriterier som bør gjelde. Det er forvaltningen som skal ta stilling til veien videre, i arbeidet med Kvalitetsnorm for villrein.
Mål om å gjøre villreinen levedyktig
Kvalitetsnormen handler om å forvalte villreinen og villreinområdene i henhold til internasjonale forpliktelser og nasjonale mål.
Det nasjonale målet er å ta vare på levedyktige bestander innenfor deres naturlige leveområder.
Genetisk variasjon er en av verdiene som måles i kvalitetsnormen.
Forskerne har derfor undersøkt tap av genetisk variasjon. De har også undersøkt endring i effektive bestandsstørrelser, nivå av innavl og i hvor stor grad bestandene har opphav i tamrein.
Effektiv bestandsstørrelse er et mål på hvor genetisk tilpasningsdyktig en bestand er. Den påvirkes både av størrelsen på bestanden og hvor stor andel av den som faktisk fører genene sine videre.
Økende innavl
I flere av de ikke-nasjonale villreinområdene har det vært et stort og raskt tap av genetisk variasjon.
– De effektive bestandsstørrelsene er alarmerende lave, og graden av innavl er både høy og økende. Felles for disse bestandene er at de er små og isolerte, sier Bremset Hansen.
– Lav utveksling av gener kan over tid føre til tap av genetisk variasjon og svekket evne til å tilpasse seg endringer i miljøet, sier NINA-forsker Bart Peeters.
Oppstykket av mennesker
Historisk var villreinen utbredt i større sammenhengende områder.
Menneskelig ferdsel og bygging av veier, hytter og annen infrastruktur har ført til at leveområdene er blitt oppstykket.
Dagens 24 villreinområder og deres bestander varierer mye i størrelse. Alle har liten eller ingen kontakt med andre bestander.
Flere av bestandene er oppdelt i mer eller mindre isolerte delbestander.
Dilemma for forvaltningen
Flere av dagens bestander består av færre enn 100 dyr og har opphav i tamrein. Den effektive bestandsstørrelsen er mye mindre.
– Dette skaper et dilemma for forvaltningen. Tiltak som reduserer barrierer, kan bedre utveksling av gener og styrke den genetiske variasjonen. Samtidig kan de føre til at bestander av mer eller mindre genetisk opprinnelig villrein får økt innblanding fra opprinnelig tamrein, forklarer Bremset Hansen.
Tiltak for å motvirke barrierer og isolasjon kan også øke risikoen for å spre smittsomme sykdommer, som skrantesjuke (CWD).
Villreinen står overfor svært ulike utfordringer innen og mellom Langfjella og Dovre-Rondane. Det må de ulike tiltaksplanene ta hensyn til.
Forskernes anbefalinger
Forskerne mener at kvalitetsnormen bør inneholde kriterier for både tap av genetisk variasjon, effektiv bestandsstørrelse og grad av genetisk innblanding fra tamrein.
Halvparten av bestandene stammer fra tamrein. De inngår derfor ikke i Artsdatabankens rødlistevurdering av villrein.
Flere andre bestander i og rundt Langfjella er også sterkt preget av genetisk innblanding.
Dette utfordrer målet om å ta vare på villreinens egenart.
– Det er opp til myndighetene å avgjøre hva som er akseptabel tilstand, og hva norsk villrein skal være på kort og lang sikt. De må også ta hensyn til kulturelle, sosiale og økonomiske verdier. Våre anbefalinger er kun basert på genetiske analyser og faglige bevaringsbiologiske føringer, sier Bremset Hansen.
Referanse:
Brage Bremset Hansen mfl.: Genetikk i kvalitetsnorm for villrein: nye metoder gir nye muligheter. NINA rapport, 2025.
Fikk du med deg disse artiklene fra Norsk institutt for naturforskning?
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
