Psykiatriens hovedoppgave er å behandle pasienter som sliter med psykiske lidelser. Pasientene skal få hjelp så de blir bedre.

Psykiatrien har imidlertid en rolle til: nemlig samfunnsvern. Hva består det i?

Hvem har ansvaret for samfunnsvern?

De aller fleste personer med psykiske lidelser er ikke og vil aldri være farlige. Men noen ganger kan personer med psykiske lidelser begå alvorlige voldshandlinger.

Samfunnet ønsker at psykiatrien skal beskytte mot slike handlinger gjennom å utøve det vi kaller samfunnsvern.

Samfunnsvernet befinner seg i skjæringspunktet mellom psykisk helsevern og justissektoren. I mer enn 150 år har det vært en debatt om hvem som skal ha ansvaret for en person som både er rammet av en alvorlig psykisk lidelse og har utført kriminelle handlinger.

Ikke samme lovverk for alle som er ufrivillig innlagt i psykiatrien

Lov om psykiske helsevern har en bestemmelse om at man kan bli tvunget til behandling. Det kan skje hvis:

• behandlingskriteriet er tilstede og pasienten ikke er kompetent til samtykke.
• hvis vedkommende er til fare for andre mennesker.

Å vurdere om en pasient kan være til fare for andre, er ikke alltid like enkelt å vurdere. Og den siste muligheten har antageligvis blitt brukt mindre i psykiatrien enn det samfunnet forventer.

Dersom personer med psykiske lidelser begår kriminalitet, endrer situasjonen seg. Da kommer justissektoren inn i bildet, og psykisk helsevern kan bli pålagt å ta imot disse pasientene.

For behandlerne betyr dette blant annet noen ekstra lover å forholde seg til. Når psykiatere behandler pasienter dømt til psykisk helsevern, er de nemlig underlagt et annet lovverk enn når de behandler de andre pasientene sine.

Godt samfunnsvern krever samarbeid

Noen ganger kan de to involverte sektorene, helse og justis, ha vanskeligheter med å møtes slik at begge blir fornøyde med hverandres innsats. Dette samarbeidet er ikke helt lett å få til, og det er både likheter og ulikheter mellom lovverkene.

Strafferettens lovverk har et sterkere fokus på samfunnsvernet og å beskytte samfunnet mot sannsynlige kriminelle handlinger.

Når en person er idømt særreaksjon på overføring til tvunget psykisk helsevern, er taushetsplikten i stor grad tilsidesatt, og behandleren ved sykehuset kan ikke bestemme om pasientene skal skrives ut eller ikke. Det gjøres av justisvesenet.

Dette har ført til at flere og flere sengeplasser i psykisk helsevern opptas av personer som er «dømt til behandling». Personen kan være ferdigbehandlet for sin sykdom/lidelse, men rettsvesenet kan si at personen fortsatt må være innlagt på grunn av faren for gjentagelse og samfunnsvernet.

I dette ligger noen utfordringer. Hør episoden her:

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  – De første vårblomstene er rene gledesspredere

• 

  Sykdom i tennenes støttevev har sammenheng med helsa

• 

  Fleire samar, kvener og skogfinnar prøver no å ta språket sitt tilbake

• 

  Fastleger registrerte færre lange konsultasjoner etter forskningseksperiment

• 

  Ny EØS-utredning: Et demokratisk problem at Norge har null innflytelse over regler fra EU

• 

  Denne behandlingsmetoden kan hjelpe unge som skadar seg sjølve

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER