Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen - les mer.

Slik fikk tradisjonell kunnskap om Stillehavet status i New York ved hjelp av norsk forsker

Professor Edvard Hviding bidro til at tradisjonell kunnskap fra øystater i Stillehavet ble innfelt i FNs havavtale.

Marovo-lagunen på Salomonøyene var utgangspunktet da Edvard Hviding startet sitt første feltarbeid som hovedfagstudent i 1986. Siden det har hans forskning ført Hviding i mange ulike retninger, blant annet vitenskapelig rådgivning i FN-systemet.
Publisert

Etter mange år med forhandlinger vedtok FN i 2023 en historisk avtale om vern og bærekraftig forvaltning om det åpne hav. 

Avtalen, som trådte i kraft i januar 2026, er i tråd med globale mål om å verne 30 prosent av havet innen 2030.

I avtaleteksten blir det i en rekke punkter slått fast at beslutninger skal bygge på «best tilgjengelig vitenskap og tradisjonell kunnskap», der dette er tilgjengelig og relevant.

At disse ordene kom med i avtalen, var ikke tilfeldig. De er blant annet resultatet av langvarig forskning tett koblet til internasjonalt diplomati. 

Her spilte professor Edvard Hviding og kollegaer sentrale roller. Som delegat for stillehavsstaten Palau, og deres rådgiver om tradisjonell kunnskap om havet, bidro Hviding direkte til forhandlingene om avtalen.

Spillet om ordene

Hvem sin kunnskap teller?

I forhandlingene deltok flesteparten av FNs medlemsland, hvert med sine argumenter og synspunkter. For øystatene i Stillehavet er havet mye mer enn økonomiske soner. 

Havet er tett knyttet til identitet, tradisjoner og liv gjennom generasjoner. Øyfolkene har mye erfaringsbasert kunnskap om livet i havet og bærekraftig forvaltning av ressursene. 

Derfor var det viktig for dem at deres kunnskap ble tatt med i forhandlingene som angikk Stillehavet.

– Andre stater har motstridende interesser. Stillehavsstatene ble møtt med motargumenter om at deres kunnskap ikke var godt nok dokumentert. Andre mente den var anekdotisk og dermed ikke relevant. De fikk høre at deres kunnskap ikke kunne måle seg med vitenskapelige modeller, sier Hviding.

Forskning som motargument

Hviding tok initiativ til å produsere det vitenskapelige grunnlaget som var etterspurt. 

Dette gjorde han sammen med diplomaten Clement Yow Mulalap. Han jobbet som juridisk rådgiver for Federated States of Micronesia, og er ekspert på urfolk sine rettigheter.

– Vi samlet et team for å synliggjøre hvor mye som er publisert om tradisjonell kunnskap om havet, sier Hviding.

Dette resulterte i publisering av en vitenskapelig artikkel. Den viser hvordan den tradisjonelle kunnskapen fra øystatene kan gi viktig innsikt om alt fra artsmangfold og bærekraftig ressursbruk til navigasjon og havstrømmer, forteller Hviding.

Diplomatisk gjennomslag

Samtidig brukte de sine diplomatiske kanaler for å samle støtte fra andre land. En uformell gruppe som blant andre inkluderte Norge, New Zealand, Australia og flere øystater ble dannet. 

I 2019 leverte denne gruppen et konkret tekstforslag til forhandlingene. Skriveteamet kunne på sin side sitere den vitenskapelige artikkelen.

– Jeg husker fortsatt summingen i rommet da argumentene ble fremført. Og av de mer uformelle samtalene skjønte vi at formuleringene om tradisjonell kunnskap var på god vei inn i utkastene, nå med vitenskapelig tyngde bak seg, minnes Hviding.

Da avtalen ble vedtatt i juni 2023, var tradisjonell kunnskap nevnt hele 29 ganger. 

Det var en stor diplomatisk seier for øystatene, godt hjulpet av den forskningsbaserte kunnskapen forskerne hadde bidratt med.

Referanse:

Clement Yow Mulalap mfl.: Traditional knowledge and the BBNJ instrument (sammendrag). Marine Policy, 2020.

Om prosjektet

Edvard Hviding er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen.

Hviding har drevet utstrakt feltarbeid på Salomonøyene og andre øystater i Stillehavet siden 1986. I 2010 ble Hviding tildelt medaljegraden (S.I.M.) av Order of Solomon Islands for sin innsats for befolkningen på Salomonøyene.

Siden 2016 har Hviding gjennomført regelmessig feltarbeid i FNs hovedkvarter i New York. Vanligvis som akkreditert vitenskapelig rådgiver for Stillehavets øystater, og noen ganger som rådgiver i Stillehavssaker for Norges FN-delegasjon.

Prosjektet Ocean Lives, Ocean States (OceanStates) var finansiert som et Toppforsk-prosjekt av Norges Forskningsråd i perioden 2018-2025.

OceanStates la også grunnlaget for The Norway-Pacific Ocean-Climate Scholarship Programme (N-POC). Det er et unikt felles doktorgradsprogram mellom UiB og University of the South Pacific. Det er finansiert av Norad for perioden 2020-2027. 

N-POC er godkjent av FN som et offisielt bidrag til FNs havforskningstiår. I programmet videreføres mange av forskningsspørsmålene fra prosjektet OceanStates.

Powered by Labrador CMS