Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen - les mer.
Slik fikk tradisjonell kunnskap om Stillehavet status i New York ved hjelp av norsk forsker
Professor Edvard Hviding bidro til at tradisjonell kunnskap fra øystater i Stillehavet ble innfelt i FNs havavtale.
Marovo-lagunen på Salomonøyene var utgangspunktet da Edvard Hviding startet sitt første feltarbeid som hovedfagstudent i 1986. Siden det har hans forskning ført Hviding i mange ulike retninger, blant annet vitenskapelig rådgivning i FN-systemet.
(Foto venstre: Edvard Hviding / Foto høyre: Eivind Senneset)
Etter mange år med forhandlinger vedtok FN
i 2023 en historisk avtale om
vern og bærekraftig forvaltning om det åpne hav.
Avtalen, som trådte i
kraft i januar 2026, er i tråd med globale mål om å verne 30 prosent av havet
innen 2030.
I avtaleteksten blir det i en rekke punkter slått fast at beslutninger skal bygge på «best tilgjengelig vitenskap og tradisjonell kunnskap», der dette er tilgjengelig og relevant.
At disse ordene kom med i avtalen, var ikke tilfeldig. De er blant annet resultatet av langvarig forskning tett koblet til internasjonalt diplomati.
Her spilte professor Edvard Hviding og kollegaer sentrale roller. Som delegat for stillehavsstaten Palau, og deres rådgiver om tradisjonell kunnskap om havet, bidro Hviding direkte til forhandlingene om avtalen.
Spillet om ordene
Hvem sin kunnskap teller?
I forhandlingene deltok flesteparten av
FNs medlemsland, hvert med sine argumenter og synspunkter. For øystatene i
Stillehavet er havet mye mer enn økonomiske soner.
Havet er tett knyttet til
identitet, tradisjoner og liv gjennom generasjoner. Øyfolkene har mye
erfaringsbasert kunnskap om livet i havet og bærekraftig forvaltning av
ressursene.
Derfor var det viktig for dem at deres kunnskap ble tatt med i
forhandlingene som angikk Stillehavet.
– Andre stater har motstridende interesser.
Stillehavsstatene ble møtt med motargumenter om at deres kunnskap ikke var godt
nok dokumentert. Andre mente den var anekdotisk og dermed ikke relevant. De fikk høre at deres
kunnskap ikke kunne måle seg med vitenskapelige modeller, sier Hviding.
Forskning som motargument
Hviding tok initiativ til å produsere det vitenskapelige grunnlaget som var etterspurt.
Dette gjorde han sammen med diplomaten Clement Yow Mulalap. Han jobbet som juridisk rådgiver for Federated States of Micronesia, og er ekspert på urfolk sine
rettigheter.
– Vi samlet et team for å synliggjøre hvor mye som er publisert om tradisjonell kunnskap om havet, sier Hviding.
Dette resulterte i
publisering av en vitenskapelig artikkel. Den viser hvordan den tradisjonelle
kunnskapen fra øystatene kan gi viktig innsikt om alt fra artsmangfold og
bærekraftig ressursbruk til navigasjon og havstrømmer, forteller Hviding.
Diplomatisk gjennomslag
Samtidig brukte de sine diplomatiske
kanaler for å samle støtte fra andre land. En uformell gruppe som blant andre inkluderte
Norge, New Zealand, Australia og flere øystater ble dannet.
I 2019 leverte denne
gruppen et konkret tekstforslag til forhandlingene. Skriveteamet kunne på sin
side sitere den vitenskapelige artikkelen.
– Jeg husker fortsatt summingen i rommet
da argumentene ble fremført. Og av de mer uformelle samtalene skjønte vi at
formuleringene om tradisjonell kunnskap var på god vei inn i utkastene, nå med
vitenskapelig tyngde bak seg, minnes Hviding.
Da avtalen ble vedtatt i juni 2023, var tradisjonell
kunnskap nevnt hele 29 ganger.
Det var en stor diplomatisk seier for
øystatene, godt hjulpet av den forskningsbaserte kunnskapen forskerne hadde
bidratt med.
Referanse:
Clement Yow Mulalap mfl.: Traditional knowledge and the BBNJ instrument (sammendrag). Marine Policy, 2020.
Om prosjektet
Edvard Hviding er professor i
sosialantropologi ved Universitetet i Bergen.
Hviding har drevet utstrakt feltarbeid på
Salomonøyene og andre øystater i Stillehavet siden 1986. I 2010 ble Hviding
tildelt medaljegraden (S.I.M.) av Order of Solomon Islands for sin innsats for
befolkningen på Salomonøyene.
Siden 2016 har Hviding gjennomført
regelmessig feltarbeid i FNs hovedkvarter i New York. Vanligvis som akkreditert
vitenskapelig rådgiver for Stillehavets øystater, og noen ganger som rådgiver i
Stillehavssaker for Norges FN-delegasjon.
Prosjektet Ocean Lives, Ocean States (OceanStates)
var finansiert som et Toppforsk-prosjekt av Norges Forskningsråd i perioden 2018-2025.
OceanStates la også grunnlaget for The
Norway-Pacific Ocean-Climate Scholarship Programme (N-POC). Det er et unikt felles
doktorgradsprogram mellom UiB og University of the South Pacific. Det er finansiert av
Norad for perioden 2020-2027.
N-POC er godkjent av FN som et offisielt bidrag
til FNs havforskningstiår. I programmet videreføres mange av forskningsspørsmålene
fra prosjektet OceanStates.
Les også disse sakene fra UiB:
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER