Når det blir krig, vil folk lese bøker. 

Forfattere, forlag og bokhandlere får gode tider.

Men hvorfor var det oversatte bøker skrevet av forfattere i lille Norge som folk i Nazi-Tyskland kastet seg over – både før og under 2. verdenskrig?

Mye av svaret har ligget gjemt i arkivet til et lite advokatkontor på Lillehammer.

Hamsun, Undset, Gulbranssen, Falkberget og Vesaas

Nazivennlige Knut Hamsun var ikke overraskende populær i Tyskland før og under krigen.

Men også en forfatter som langt ifra var like vennlig innstilt overfor nazistene, Sigrid Undset, solgte mange bøker i Tyskland. 

Det samme gjorde forfatterne Trygve Gulbranssen, Johan Falkberget og Tarjei Vesaas. Til sammen ble rundt 100 norske forfattere utgitt eller forsøkt utgitt i Tyskland mens Adolf Hitler og nazistene hans kontrollerte landet fra 1933 til 1945.

Så hvorfor var menneskene i Nazi-Tyskland helt spesielt opptatt av disse norske skjønnlitterære forfatterne?

Folket gjorde motstand, forfatterne samarbeidet

Narve Fulsås er professor emeritus i historie ved Norges arktiske universitet i Tromsø og forsker ved Nynorsk kultursentrum. 

– Det var en slående kontrast mellom motstanden mot okkupasjonen og nazifisering her hjemme og viljen norske forfattere og litterære agenter i Norge viste til å ville samarbeide med det nazistiske litteratursystemet der ute, sier Fulsås. 

Om historien han har gått opp begynner noe sted, så er det på Lillehammer:

I 1919 kjøper forfatteren Sigrid Undset eiendommen som hun kom til å kalle Bjerkebæk – et av de mest ikoniske stedene i norsk litteraturhistorie. Undset spurte da den lokale advokaten Eilif Moe om han ville hjelpe henne med kjøpet.

Han kommer vi tilbake til.

Taushet etter krigen

– Etter krigen var det liten vilje til å snakke om utgivelser av norske bøker i Tyskland og inntektene som norske forfattere og litterære agenter fikk fra dette, sier Fulsås.

– Dette ble aldri noe stort tema da Forfatterforeningen etter krigen skulle ta et oppgjør med nazismen.

I memoarlitteratur fra dem som deltok, er emnet ofte forbigått eller omskrevet, ser historieprofessoren.

Hvorfor norske forfattere?

Nazistene i Tyskland var et regime besatt av tysk «renhet».

Nazi-regimet var i utgangspunktet skeptisk til oversatt litteratur og ønsket å redusere den litterære importen.

– Det tok likevel tid å endre på dette. Men da krigen brøt ut i 1939, forandret situasjonen seg raskt. Importen av britisk og fransk litteratur stoppet opp.

– Det var da norsk ble det største språket for oversettelser av skjønnlitteratur til tysk.

Men hvorfor Norge og norske forfattere?

Nazi-Tyskland var jo alliert med land som Italia og Spania. To land med en langt større litterær produksjon å hente oversatte bøker fra enn lille Norge.

Få norske forfattere var nazister

– Den norske litteratur-eksporten kan delvis ses i lys av nazistenes ideologi om et germansk rasefellesskap, mener Fulsås.

– Men det kom ikke noen strøm av forfattere fra Norge som var nazister eller som støttet Vidkun Quislings parti, Nasjonal Samling (NS), her hjemme.

Bare et fåtall av de norske forfatterne mener Fulsås at kan identifiseres som klare nasjonalsosialister, altså nazister. 

Mest prominente var ekteparet Knut og Marie Hamsun. To andre var krimforfatteren Jonas Lie, med psevdonymet Max Mauser, og barnebokforfatteren Eli Quisling Nordvik, kusine av «føreren» i Norge under krigen.

Også forfatterne Johan Bojer, Mikkjel Fønhus, Barbra Ring og Gabriel Scott var sympatisk innstilt overfor den fascistiske bevegelsen i Europa, i kortere eller lengre perioder, ifølge historikeren ved universitetet i Tromsø.

«Den nye realismen»

– Mange av de norske forfatterne som solgte bra i det nazistiske Tyskland, skrev innenfor en retning i norsk litteraturhistorie som kalles «nyrealismen».

Denne litteraturen førte nye sosiale grupper inn i bøkenes verden.

Dette kunne være både arbeidere, småkårsfolk og kvinner. Formen var realistisk og konvensjonell.

Sigrid Undset, Knut Hamsun, Olav Duun og Johan Falkberget er noen av de mest kjente nyrealistene i norsk litteratur.

Nyrealistene ville utforske individets røtter – både i samfunnet og i historien.

De vendte seg bort fra den mer lyriske og følsomme litteraturen fra slutten av 1800-tallet. I stedet for Henrik Ibsens borgerlige tragedier, så fikk folk i bøkene til blant andre Hamsun og Falkberget en ny litteratur hvor bønder og arbeidere får plass.

Gard, ætt og klasse

– Denne nye litteraturen var opptatt av å plassere individet i et større fellesskap – gard, ætt, klasse eller kirke, sier Fulsås.

Politisk var denne litteraturen stort sett ukontroversiell, mener historikeren.

– I tillegg var den litterære stilen konvensjonell – og dermed akseptabel for de nazistiske myndighetene.

En ekstra fordel hos tyskerne var at den aller største av de norske forfatterne, Knut Hamsun, var så positiv til nazistene.

Bestselgerne Hamsun og Gulbranssen

Forfatterne Knut Hamsun og Trygve Gulbranssen var bestselgere i Norge før og under krigen.

Det ble de også i Nazi-Tyskland.

• Hamsun fikk utgitt 24 bøker i Tyskland under hele perioden 1933-1945.
• Sigrid Undset ble på grunn av sin motstand mot okkupasjonen av Norge, ikke utgitt etter 1940. Men til da var 14 av hennes titler utgitt på tysk.
• Stein Riverton, mer kjent under pseudonymet Sven Elvestad, fikk utgitt 13 titler.

Når professor Narve Fulsås ser på opplagstallene, så er det likevel forfatteren Trygve Gulbranssen som troner på toppen med sin megasuksess-triologi om Bjørndalsfolket: «Og bakom synger skogene», «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom».

Fikk millionbeløp fra Nazi-Tyskland

Før krigen var slutt hadde Trygve Gulbranssen solgt over en halv million eksemplarer av disse bøkene i Tyskland. Ingen andre oversatte bøker nådde et så høyt opplag under Det tredje riket.

Andre bøker som solgte godt, var blant andre Mikkjel Fønhus «Trollelgen» (430.000 eksemplarer) og Knut Hamsuns «Victoria» (392.000) og «Markens grøde» (245.000).

En annen og mindre kjent norsk forfatter som solgte svært mange bøker i Tyskland, ble forfatteren Olav Gullvåg. Hans roman «Det byrja ei jonsoknatt» kom opp i over 250.000 eksemplarer.

Omregnet til dagens norske kroner tjente flere av disse norske forfatterne millionbeløp på utgivelsene sine i Hitlers nazistiske Tyskland.

Det skal ha vært snakk om så store beløp at tyske valutamyndigheter stilte spørsmål ved om man kunne betale så mye penger ut av landet når det var krig. 

Til historien hører at Olav Gullvåg her hjemme i Norge var en journalist og lite kjent forfatter som hadde måttet klare seg på små inntekter fra Skien-avisa Varden. De store summene  fra Tyskland forandret mye i hans og familiens liv. 

Det litterære byrå på Lillehammer

Historiker Narve Fulsås har nå gitt ut boka «Norsk litteratur i Nazi-Tyskland. Forfattarar, forleggjarar og agentar under det nasjonalsosialistiske kulturregimet» (kan leses gratis her).

Det var altså da forskeren i Tromsø kom over arkivet etter noe som ble kalt Det litterære byrå, at han fikk et gjennombrudd i denne forskningen.

Dermed er vi tilbake til advokaten på Lillehammer som hjalp Sigrid Undset med kjøpet av eiendommen Bjerkebæk. En eiendom kjent blant annet fordi det var her hun skrev de tre berømte bindene av «Kristin Lavransdatter».

Advokat Eilif Moe var nabo med Sigrid Undset på Lillehammer.

Sønnene deres, Hans Undset og Ole Henrik Moe, var bestevenner. Så da Moe først hadde gitt Undset god hjelp med eiendomskjøpet, lurte forfatteren på om han også kunne hjelpe henne med de litterære forretningene hennes. 

Dette var etter at hun hadde fått et internasjonalt gjennombrudd med «Kristin Lavransdatter». Et gjennombrudd som skaffet henne Nobelprisen i litteratur i 1928.

Undset takket ja, og advokaten begynte å jobbe for henne.

Etter hvert fikk han også ansvar for boet etter en annen nobelprisvinner i litteratur, Bjørnstjerne Bjørnson, som hadde bodd i Gausdal nær Lillehammer.

– Moe rekrutterte snart en stor stall av norske forfattere for å hjelpe dem med det samme. Dette var forfattere som Olav Duun, Johan Falkberget, Axel Sandemose og Tarjei Vesaas.

Slik lærte advokaten på Lillehammer seg et fag: Å ha med utenlandske forlag å gjøre.

I 1936 innledet han et tett samarbeid med en tysk jøde og forlagsmann som het Max Tau. Sammen begynte Moe og Tau å drive noe nytt i Norge, nemlig virksomhet som litterære agenter, en virksomhet som etter hvert altså fikk navnet Det litterære byrå.

Tyskland var Europas største bokmarked, og Det litterære byrå begynte å eksportere en strøm av norske forfattere dit.

De aller fleste av kundene deres var norske forfattere med knappe inntekter fra salg av bøkene sine i Norge.

En jøde som selger bøker til Nazi-Tyskland

Så hvordan kan det ha seg at en tysk jøde kom til å spille en så framtredende rolle i arbeidet med å selge norske bøker til Nazi-Tyskland?

I november 1928 hadde Max Tau flyktet til Norge.

– Det var viktig å støtte ikke-nazistiske lesere med god litteratur, mente Max Tau.

Dette var argumentet både Max Tau og Eilif Moe brukte for virksomheten til Det litterære byrå, som fikk sånn suksess i det nazistiske Tyskland.

– Mange andre forleggere var skeptiske og ville avbryte samarbeidet med tyskerne. Men Tau og Moe argumenterte altså motsatt.

Krig er bra for bokbransjen

Narve Fulsås påpeker at det tyske markedet også var svært økonomisk attraktivt. 

Det var stor etterspørsel etter litteratur i Nazi-Tyskland på 1930-tallet. Den ble enda større etter at krigen startet i 1939.

Første verdenskrig hadde vist akkurat det samme, at når det blir krig så vil folk gjerne lese bøker. 

Også i Norge skjedde dette under annen verdenskrig.

– Dermed fantes det både et ideelt og et økonomisk argument for Moe og Tau til å fortsette samarbeidet med Tyskland.

– Noen norske forfattere tjente også svært gode penger i Tyskland.

– Andre fikk mer beskjedne inntekter, som likevel ble viktige for å kunne leve av forfatterskapet. For noen var det kjærkomne inntekter fra Tyskland som gjorde det mulig for dem å legge bort annet arbeid og være forfattere.

Dette fant Narve Fulsås da han leste seg gjennom korrespondanse i arkivet etter Det litterære byrå på Lillehammer.

Moe og Taus suksess i Tyskland

I samarbeidet hos Det litterære byrå var Eilif Moe den juridiske eksperten.

Max Tau var den litterære eksperten.

– Jeg må minne om at begge var motstandere av nazismen, sier Fulsås.

– For jøden Tau sin del handlet nok samarbeidet med det nazistiske Tyskland om at han ble drevet av kjærlighet til litteraturen og en grenseløs tro på at litteraturens evne til å gjøre verden bedre.

– I tillegg hadde han bransjemannens nese for gode forretninger.

Overfor mange av de norske forfatterne ble trolig Taus jødiske bakgrunn en slags garanti for at det mest var en solidaritetsgjerning å tilby lesere i det nazistiske Tyskland å få lese norsk litteratur. Det mener Narve Fulsås.

Arrestert av Gestapo

Til historien hører det også at advokatkontoret kalt Thallaug og Moe på Lillehammer tilsynelatende holdt en korrekt fasade overfor okkupasjonsmakten.

Samtidig var både firmaet og flere tilknyttede familiemedlemmer involvert i motstanden mot tyskerne. Begge advokatene Eilif Moe og Haakon Thallaug ble etter hvert arrestert av det tyske politiet Gestapo.

Max Tau greide akkurat å komme seg unna massearrestasjonen av jødene i Norge 25. og 26. november 1942. Han flyktet til Sverige.

Tau ble viktig norsk forlagsmann etter krigen

Etter krigen ble Max Tau en helt sentral skikkelse i norsk forlagsliv og var blant annet knyttet til forlagene Tanum og Aschehoug.

På linje med andre yrkesgrupper i Norge, hadde også forfatterne et internt oppgjør etter krigen. NS-medlemmer ble ekskludert fra Forfatterforeningen. Knut og Marie Hamsun hadde da alt meldt seg ut.

Men de gode inntektene mange norske forfattere hadde hatt fra det nazistiske Tyskland, ble aldri noe tema. Tarjei Vesaas er den eneste norske forfatteren som Narve Fulsås kan finne spor etter at stiller spørsmål ved hva han skal gjøre med pengene han fikk fra Nazi-Tyskland.

«Skal jeg sende dem tilbake», spør Vesaas en forlagsdirektør.

«Nei det skal du ikke», får han til svar.

Vi bør ikke glemme

Den pensjonerte professoren i Tromsø mener at vi ikke bør la denne delen av norsk litteraturhistorie gå i glemmeboken.

Når han leter etter forfattere som kan ha tatt lærdom, så dukker igjen Tarjei Vesaas opp. På 1960-tallet var Vesaas tydelig på at bøkene hans ikke skulle utgis i Sør-Afrika så lenge det var et apartheid-regime som styrte landet.

– Etter begynnelsen på Russlands fullskala krig mot Ukraina har etterspørselen etter vestlig underholdningslitteratur økt mye. Russiske forlag skal ha tilbudt store beløp for bøker.

– I dag avviser noen forfattere å ta imot slike penger. Andre mener det er viktig at russiske lesere nå får tilgang på vestlig litteratur.

For Narve Fulsås høres problemstillingen kjent ut.

Referanser:

Narve Fulsås: «Norsk litteratur i Nazi-Tyskland – Forfattarar, forleggjarar og agentar under det nasjonalsosialistiske kulturregimet», Scandinavian University Press, 2025. Boka er utgitt som Open Access/Åpen tilgang og du finner den her.

Kate Sturge: «The alien within' : translation into German during the Nazi regime», Doktorgradsoppgave, University College London, 2004.

The Guardian: «Dilemma for UK authors as Russia offers huge sums for escapist fiction», juni 2023.

LES OGSÅ

Åtte sider bundet inn i hårete selskinn kan være Norges eldste bok

Norges mest kjente helleristning kan ha blitt berget av naziforsker på jakt etter germanernes opphav

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev