Den lille hoppekrepsen Calanus, bedre kjent som raudåte, spiller en nøkkelrolle i havet i nord. 

Det lille dyreplanktonet lever av planteplankton, og blir selv spist av fisk og andre organismer lenger opp i næringskjeden. Unge stadier er ansett som den viktigste matressursen for fiskelarver langs kysten.

I perioder kan 90 prosent av alt dyreplankton langs norskekysten bestå av Calanus. Til nå har forskere antatt at den dominerende arten har vært C. finmarchicus, men dette må nå revurderes, ifølge forskere ved Nord universitet.

Sjekket prøver fra hele Nord-Atlanteren

– Til å begynne med var det ingen som trodde på meg, sier forsker Marvin Choquet.

Han hadde nettopp startet doktorgradsstudiene ved Nord universitet. Han jobbet med vannprøver fra Skjerstadfjorden da han ved en tilfeldighet oppdaget at det var en annen Calanus-art enn forventet i prøvene.

– Skjerstadfjorden er veldig godt undersøkt av forskere. Og alle visste at i Skjerstadfjorden er det C. finmarchicus som regjerer, selveste kongen av Norskehavet, sier han.

Choquet tok i bruk nye genetiske verktøy i arbeidet. Disse viste at det var flere ulike Calanus-arter i fjorden.

– Alle trodde at jeg bare var en fersk student som hadde gjort en feil på laben. Så jeg gjorde flere tester og fant ut at det faktisk var mer av arten C. glacialis. Den har man alltid sett på som en arktisk art, som ikke hadde noe inne i Skjerstadfjorden å gjøre.

Nå var det slutt på å ikke bli trodd. Ved å gjøre flere tester fant forskerne i Bodø at det var fire arter av Calanus i fjorden, ikke bare en. Gjennom arbeidet til doktorgradsstudent Mads Schultz fant de at alle de fire artene reproduserte i fjorden. Dermed begynte et nitidig arbeid med å analysere prøver av plankton fra hele Nord-Atlanteren og det Arktiske hav.

– Jeg analyserte tusener på tusener av hoppekreps og skjønte at vi har tatt feil på så mange nivåer. Arter man har antatt var arktiske, ble funnet i Oslofjorden. Arter man har trodd var mer tempererte, ble funnet i Tromsø. Det gjorde det mulig å beskrive utbredelsen av de fire Calanus-artene på den nordlige halvkule helt på nytt, sier Choquet.

Stor i nord, liten i sør

Forskere kan artsbestemme de ulike artene ved å se på kroppsstørrelse og fargen på bestemte kroppsdeler. De kan også dissekere ben hos hoppekrepsen for å artsbestemme individene.

– Man har ment at de to arktiske artene er større og de nord-atlantiske artene mindre. Men det viser seg at det varierer med hvor de befinner seg. Når C. glacialis oppholder seg i varmere vann, er de mindre i størrelse. Pigmenteringen varierer også med hvor den oppholder seg og er ikke artsspesifikk. Så i praksis er det ikke mulig å se på forskjell på dem, sier Choquet.

For å være sikre på at alle dokumenterte artsspesifikke trekk ble undersøkt, sendte forskerne prøver til to internasjonalt anerkjente eksperter på artsbestemming av Calanus. Ville de klare å bestemme individene til riktig art? 

De to ekspertene fikk ikke lov til å samarbeide seg imellom om jobben. På forhånd hadde forskerne i Bodø artsbestemt individene ved hjelp av en egenutviklet genetisk metode. Der brukte de DNA fra kun en av antennene til dyret.

– Begge ekspertene plasserte rundt 30 prosent av individene i feil art. Det spesielle var at feilbestemmingen ikke gjaldt de samme individene, forteller Choquet.

Han mener det viser at man ikke kan basere seg på visuelle metoder for å artsbestemme raudåte.

– Man er helt nødt til å bruke genetiske metoder for å være sikker på hvilken art man har med å gjøre, sier han.

Atlanterhavsvann og atlanterhavsarter

Men er det egentlig så farlig om man har tatt feil av artene innen en slekt hoppekreps? De er jo helt like, gjør det da noen forskjell?

– Det har veldig stor betydning. De ulike artene blir brukt som indikatorer for ulike vannmasser i klimamodellene. I tillegg spiller ulike arter ulike roller i økosystemene. Der har de ulike livssykluser og ulik respons på effekter av klimaforandringene, sier professor Galice Hoarau ved Nord universitet.

Arktis er nå den regionen som merker klimaendringene mest. Her varmes havet opp fire ganger raskere enn andre havområder. Det fører til «altlantifisering» – varmt atlanterhavsvann strømmer nordover og endrer leveforholdene for planter og dyr lengst nord. 

C. finmarchicus trives best i atlanterhavsvann, mens C. glacialis anses som typisk arktisk. 

To andre arter – C. helgolandicus og C. hyperboreus – brukes som indikatorer for vannmasser fra henholdsvis mer tempererte og mer sentralarktiske områder.

– Hver av artene representerer et bestemt miljø. Samtidig fant vi flere områder der de overlapper. Det viser en viss grad av fleksibilitet. Når miljøet endrer seg, vil en art kunne forsvinne og bli erstattet av en annen som foretrekker det nye miljøet. For å kunne følge med på dette, må vi være i stand til å skille mellom artene, sier Choquet.

Sjøfugl med magen full av – hva?

På Svalbard lever sjøfuglen alkekonge i hovedsak på raudåte. Fettet som finnes i C. glacialis og C. hyperboreus, utgjør en livsviktig energikilde for fuglene. 

Alkekongene spiller en viktig rolle i Svalbards økosystem. De gjødsler landområder med næringsstoffer fra havet med sin avføring.

– Denne fuglearten er spesialisert på Calanus. Forskere har brukt dietten til alkekonge til å følge med atlantifiseringen av Arktis og klimaendringer på Svalbard. Man har ment at dietten har inneholdt mer og mer C. finmarchicus. Men når vi bruker genetiske metoder, ser vi at det fortsatt nesten uten unntak er C. glacialis den spiser. De har bare blitt mye mindre i størrelse.

Med økt atlantifisering av arktiske vannmasser forventer forskerne at de to artene vil leve stadig mer side om side. De frykter også at C. finmarchicus vil ta over plassen til

C. glacialis. Det vil kunne få ukjente konsekvenser for økosystemene.

– Våre funn viser at det er helt nødvendig å styrke bruken av genetiske metoder i arbeidet med Calanus om vi skal fortsette å bruke arten som indikator på klimaendringer, sier Choquet.

Viktig forskning

En som har viet et langt forskerliv til å studere raudåte, er professor emeritus Stig Skreslet. Han sier de genetiske undersøkelsene snur opp ned på tidligere oppfatninger om utbredelsen av Calanus i nordlige havområder.

– Havenes økologi har vært i sterk endring de siste tiår, og det fortsetter. Global oppvarming har endret isforhold, havstrømmer og vannbudsjettet i hele Det arktiske middelhav. Det omfatter alle hav som ligger mellom det nord-amerikanske og det eurasiske kontinent, sier Skreslet.

Han understreker at endringene påvirker produksjonen av fisk og andre biologiske ressurser i store havområder og dermed også vår nasjonaløkonomi.

– Vi vet fortsatt lite om både raudåteartenes generasjonsutvikling og utviklingsstadienes valg av lokale forhold i fjordene og hvordan forekomstene henger sammen med de store bestands-systemene til havs. Derfor står marin økologi som fagfelt overfor store utfordringer, sier Skreslet.

Referanser:

Mads Schultz, Marvin Choquet mfl.: Calanus helgolandicus - more than a guest in the north?.  Journal of Plankton Research, 2023. (Sammendrag) Doi.org/10.1093/plankt/fbac070

Marvin Choquet mfl.: Can morphology reliably distinguish between the copepods Calanus finmarchicus and C. glacialis, or is DNA the only way?.  Limnology and Oceanography: Methods, 2018.  Doi.org/10.1002/lom3.10240

Marvin Choquet mfl.: Genetics redraws pelagic biogeography of Calanus. Biol. Lett., 2017. Doi.org/10.1098/rsbl.2017.0588

Artikkelen er produsert og finansiert av Nord universitet

Nord universitet er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Nord universitet:

• 

  For Stian Blipp kan virtuelle eiendeler ha like stor verdi som fysiske samlerobjekter. Han er ikke alene

• 

  – Som forsker står det deg fritt å formidle forskningen din som du ønsker

• 

  Kan spor av bakterie i vannet bekjempe laksesykdom?

• 

  – Slankespalter i ukeblader bidro til spiseforstyrrelser

• 

  Store russiske investeringer i Arktis gir et glimt av Putins visjoner for nordområdene

• 

  Roboter kan løse framtidas mangel på helsepersonell

Les flere artikler fra Nord universitet her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER