Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nord universitet - les mer.
Hoppekreps av slekten Calanus er viktig mat for fiskelarver langs norskekysten. Samtidig er de nesten umulige å artsbestemme uten å ta i bruk avanserte metoder.(Foto: Mads Schultz)
De er mat for fisken i havet: Raudåte kan ha vært feilidentifisert i flere tiår
To hoppekreps-arter er så like at kun genetiske metoder kan skille dem. Feil identifisering gjennom mange år påvirker klimamodellering, mener forskere.
Den lille
hoppekrepsen Calanus, bedre kjent som raudåte, spiller en nøkkelrolle i
havet i nord.
Det lille dyreplanktonet lever av planteplankton, og blir
selv spist av fisk og andre organismer lenger opp i næringskjeden. Unge
stadier er ansett som den viktigste matressursen for
fiskelarver langs kysten.
I perioder kan 90 prosent av alt dyreplankton langs norskekysten bestå av Calanus. Til nå har forskere antatt at den dominerende arten har vært C. finmarchicus, men dette må nå revurderes, ifølge forskere ved Nord universitet.
Sjekket
prøver fra hele Nord-Atlanteren
– Til
å begynne med var det ingen som trodde på meg, sier forsker Marvin Choquet.
Han hadde
nettopp startet doktorgradsstudiene ved Nord universitet. Han jobbet med vannprøver
fra Skjerstadfjorden da han ved en tilfeldighet oppdaget at det var en annen Calanus-art
enn forventet i prøvene.
– Skjerstadfjorden
er veldig godt undersøkt av forskere. Og alle visste at i Skjerstadfjorden er
det C. finmarchicus som regjerer, selveste kongen av Norskehavet, sier han.
Choquet tok i bruk nye genetiske verktøy i arbeidet. Disse viste at det var flere ulike Calanus-arter
i fjorden.
– Alle
trodde at jeg bare var en fersk student som hadde gjort en feil på laben. Så
jeg gjorde flere tester og fant ut at det faktisk var mer av arten C.
glacialis. Den har man alltid sett på som en arktisk art, som ikke hadde
noe inne i Skjerstadfjorden å gjøre.
Nå var
det slutt på å ikke bli trodd. Ved å gjøre flere tester fant forskerne i Bodø
at det var fire arter av Calanus i fjorden, ikke bare en. Gjennom
arbeidet til doktorgradsstudent Mads Schultz fant de at alle de fire artene
reproduserte i fjorden. Dermed begynte et nitidig arbeid med å analysere prøver av plankton fra hele Nord-Atlanteren og det Arktiske hav.
– Jeg
analyserte tusener på tusener av hoppekreps og skjønte at vi har tatt
feil på så mange nivåer. Arter man har antatt var arktiske, ble funnet i
Oslofjorden. Arter man har trodd var mer tempererte, ble funnet i Tromsø. Det
gjorde det mulig å beskrive utbredelsen av de fire Calanus-artene på den
nordlige halvkule helt på nytt, sier Choquet.
Stor i
nord, liten i sør
Forskere kan artsbestemme de ulike artene ved å se på kroppsstørrelse og fargen på bestemte kroppsdeler. De kan også dissekere ben hos hoppekrepsen for å artsbestemme individene.
– Man
har ment at de to arktiske artene er større og de nord-atlantiske artene
mindre. Men det viser seg at det varierer med hvor de befinner seg. Når C.
glacialis oppholder seg i varmere vann, er de mindre i størrelse. Pigmenteringen
varierer også med hvor den oppholder seg og er ikke artsspesifikk. Så i
praksis er det ikke mulig å se på forskjell på dem, sier Choquet.
For å
være sikre på at alle dokumenterte artsspesifikke trekk ble undersøkt, sendte
forskerne prøver til to internasjonalt anerkjente eksperter på
artsbestemming av Calanus. Ville de klare å bestemme individene til
riktig art?
De to ekspertene fikk ikke lov til å samarbeide seg imellom om jobben. På
forhånd hadde forskerne i Bodø artsbestemt individene ved hjelp av en
egenutviklet genetisk metode. Der brukte de DNA fra kun en av antennene til
dyret.
– Begge
ekspertene plasserte rundt 30 prosent av individene i feil art. Det spesielle
var at feilbestemmingen ikke gjaldt de samme individene, forteller Choquet.
Han mener
det viser at man ikke kan basere seg på visuelle metoder for å artsbestemme
raudåte.
Annonse
– Man
er helt nødt til å bruke genetiske metoder for å være sikker på hvilken art man
har med å gjøre, sier han.
Atlanterhavsvann
og atlanterhavsarter
Men er det
egentlig så farlig om man har tatt feil av artene innen en slekt hoppekreps? De
er jo helt like, gjør det da noen forskjell?
– Det
har veldig stor betydning. De ulike artene blir brukt som indikatorer for ulike
vannmasser i klimamodellene. I tillegg spiller ulike arter ulike roller i
økosystemene. Der har de ulike livssykluser og ulik respons på effekter av
klimaforandringene, sier professor Galice Hoarau ved Nord universitet.
Arktis er
nå den regionen som merker klimaendringene mest. Her varmes havet opp fire
ganger raskere enn andre havområder. Det fører til «altlantifisering» – varmt
atlanterhavsvann strømmer nordover og endrer leveforholdene for planter og dyr
lengst nord.
C. finmarchicus trives best i atlanterhavsvann, mens C.
glacialis anses som typisk arktisk.
To andre arter – C. helgolandicus
og C. hyperboreus – brukes som indikatorer for vannmasser fra
henholdsvis mer tempererte og mer sentralarktiske områder.
– Hver
av artene representerer et bestemt miljø. Samtidig fant vi flere områder der de
overlapper. Det viser en viss grad av fleksibilitet. Når miljøet endrer
seg, vil en art kunne forsvinne og bli erstattet av en annen som foretrekker
det nye miljøet. For å kunne følge med på dette, må vi være i stand til å
skille mellom artene, sier Choquet.
Sjøfugl
med magen full av – hva?
På
Svalbard lever sjøfuglen alkekonge i hovedsak på raudåte. Fettet som finnes
i C. glacialis og C. hyperboreus, utgjør en livsviktig energikilde
for fuglene.
Alkekongene spiller en viktig rolle i Svalbards økosystem. De gjødsler landområder med næringsstoffer fra havet med sin avføring.
– Denne
fuglearten er spesialisert på Calanus. Forskere har brukt dietten til
alkekonge til å følge med atlantifiseringen av Arktis og klimaendringer på
Svalbard. Man har ment at dietten har inneholdt mer og mer C.
finmarchicus. Men når vi bruker genetiske metoder, ser vi at det fortsatt nesten
uten unntak er C. glacialis den spiser. De har bare blitt mye mindre
i størrelse.
Annonse
Med økt
atlantifisering av arktiske vannmasser forventer forskerne at de to artene vil
leve stadig mer side om side. De frykter også at C. finmarchicus vil ta
over plassen til
C. glacialis. Det vil kunne få ukjente
konsekvenser for økosystemene.
– Våre
funn viser at det er helt nødvendig å styrke bruken av genetiske metoder i
arbeidet med Calanus om vi skal fortsette å bruke arten som indikator
på klimaendringer, sier Choquet.
Viktig
forskning
En som
har viet et langt forskerliv til å studere raudåte, er professor emeritus Stig
Skreslet. Han sier de genetiske undersøkelsene snur opp ned på tidligere
oppfatninger om utbredelsen av Calanus i nordlige havområder.
– Havenes
økologi har vært i sterk endring de siste tiår, og det fortsetter. Global
oppvarming har endret isforhold, havstrømmer og vannbudsjettet i hele Det
arktiske middelhav. Det omfatter alle hav som ligger mellom det nord-amerikanske
og det eurasiske kontinent, sier Skreslet.
Han understreker
at endringene påvirker produksjonen av fisk og andre biologiske ressurser i
store havområder og dermed også vår nasjonaløkonomi.
– Vi
vet fortsatt lite om både raudåteartenes generasjonsutvikling og
utviklingsstadienes valg av lokale forhold i fjordene og hvordan forekomstene
henger sammen med de store bestands-systemene til havs. Derfor står marin
økologi som fagfelt overfor store utfordringer, sier Skreslet.
Referanser:
Mads
Schultz, Marvin Choquet mfl.: Calanus helgolandicus - more than a guest in the north?. Journal of Plankton Research, 2023. (Sammendrag) Doi.org/10.1093/plankt/fbac070