Ny studie: – Bruk av tvang mot personer med utviklingshemming er ute av kontroll
Bruken har økt betydelig de siste 20 årene, viser en ny studie. Tall fra Helsetilsynet viser det samme.
Det er viktig å vite når man kan – og når man ikke kan – bruke tvang, ifølge Kim Berge, forsker ved NTNU.(Foto: NAKU - Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming)
Nå har NTNU-forskere undersøkt hvordan loven blir fulgt i
Norge, og om rettighetene til personer med utviklingshemming blir godt nok
ivaretatt.
Funnene viser at bruken av tvang har økt betydelig de siste
20 årene.
– Bruk av tvang mot personer med utviklingshemming er ute av kontroll, sier Kim Berge, forsker ved NTNU og en av forskerne bak den nye studien.
Han mener dette reiser alvorlige spørsmål om
rettssikkerheten til de som blir utsatt for tvang, og at det trengs en grundig
gjennomgang av dagens praksis.
Studien bygger på data fra Helsetilsynet og Trondheim
kommune, samt en spørreundersøkelse blant statsforvaltere.
– Tvangen har mer enn tidoblet seg fra 1999 og fram til 2023
og er ti ganger høyere enn det man ser innen psykisk helsevern, sier Berge.
– Dette reiser alvorlige spørsmål om hvorvidt tvangsbruken
faktisk er under kontroll, eller om utviklingen snarere tyder på en
systemsvikt.
Forskning.no har tidligere skrevet om hvordan
personer med utviklingshemming selv opplever bruk av tvang og makt mot dem. Les
hele saken her.
Hva er egentlig tvang?
Det finnes ulike typer tvang.
Ofte handler det om å ikke ha tilgang til egne eiendeler,
forteller Berge.
Det kan være matrestriksjoner, som lås på kjøleskapet for å
hindre overspising, og det å ha spesifikke ute- og innetider.
Noen ganger er tvangen mer alvorlig.
– Hvis noen har utfordrende adferd som for eksempel innebærer
slag, kan det i enkelte tilfeller være behov for at de ansatte griper inn og
stopper med makt, forteller Audny Anke, professor emeritus og overlege ved UiT
Norges arktiske universitet. Hun har ikke deltatt i den nye studien.
Annonse
Alle mulige alternative løsninger skal da være prøvd først.
Noen ganger brukes tvang også som nødvendig helsehjelp – for
eksempel ved blodprøver eller tannbehandling under narkose.
Inntil nylig ble velferdsteknologi – som alarmer ved sengen eller døren – også regnet som tvang, men det gjør det ikke lenger.
Ikke ute av kontroll
– At tallene for bruk av tvang øker, betyr ikke at den er
ute av kontroll, sier Anke til forskning.no.
– Det kan heller bety at vi har god kontroll, fordi vi har
blitt bedre på å registrere bruken, sier hun.
Anke er selv leder av et prosjekt om planlagt tvang mot personer med psykisk utviklingshemming på Universitetet i
Oslo.
Hun er uansett positiv til at NTNU-forskerne har forsket på
dette.
Helsetilsynet har selv skrevet en
rapport om økningen, og de mener det er behov for forbedringer.
Mindre tilsyn
I tillegg til økningen i bruk av tvang, fant NTNU-forskerne
ut at myndighetene sjeldnere kontrollerer at reglene blir fulgt.
Antallet tilsyn fra Statsforvalteren ble halvert fra 2000
til 2022.
Annonse
– Det er bekymringsverdig med tanke på rettssikkerheten til
disse personene, sier Anke.
– Vi deler denne bekymringen og ser at det er flere årsaker
til utviklingen, skriver Sjur Lehmann, direktør i Helsetilsynet, i en e-post til
forskning.no.
Han nevner blant annet ressurser, rutiner, organisering og
prioriteringer.
– Vår egen gjennomgang viser at det finnes personer som
aldri har fått et stedlig tilsyn, selv om de har hatt vedtak over flere år.
– Vi tar denne utviklingen på største alvor og vil følge
nøye med på hvordan den påvirker rettssikkerheten til personer med
utviklingshemming, skriver Lehmann.
Her kan du lese hele svaret fra Helsetilsynet:
Helsetilsynet har i samarbeid med statsforvalterne
gjennomført et toårig prosjekt fra 2023 til 2025 hvor vi har sett nærmere på
statsforvalternes kontroll- og tilsynsoppgaver etter helse- og
omsorgstjenesteloven kapittel 9.
I siste fase av dette prosjektet har vi gjennomgått
statsforvalternes arbeid med stedlige tilsyn.
Vi er nå i sluttfasen med å ferdigstille en rapport fra
dette arbeidet.
Gjennom prosjektet har det kommet tydelig frem at det er
behov for å presisere Helsetilsynets anbefalinger når det gjelder hyppigheten
av stedlige tilsyn.
Det er ulike oppfatninger blant statsforvalterne om hvor
ofte det bør gjennomføres tilsyn i den enkelte sak, og om hvordan lovens krav
og Helsetilsynets styringssignaler bør tolkes og følges.
Det er forskjeller mellom statsforvalterne når det
gjelder ressurser, organisering og prioriteringer.
Enkelte embeter har kapasitet til å gjennomføre langt flere
tilsyn enn andre. Andelen tilsyn varierer – fra under 3 prosent til over 17
prosent av de godkjente overprøvingsvedtakene i 2024 – avhengig av region og
tilgjengelige ressurser.
Statsforvalterne må derfor prioritere hvem som skal få
stedlig tilsyn og vektlegge dette ut fra risiko og hvor inngripende
tvangsbruken er, samt saker med nye eller kompliserte vedtak.
Statsforvalterne har også ulike rutiner for
planlegging, gjennomføring og oppfølging av tilsynene. Noen legger betydelige
ressurser i hvert enkelt tilsyn, med reise, overnatting og grundige intervjuer,
mens andre har utviklet mer effektive opplegg som gjør det mulig å gjennomføre
flere tilsyn på kortere tid.
Dette påvirker hvor mange tilsyn hvert embete faktisk klarer
å gjennomføre per år.
Tilbakemeldinger fra embetene understreker at begrensede
ressurser og økende antall vedtak om tvangsbruk gjør at de må prioritere, noe
som i enkelte tilfeller innebærer at noen brukere går flere år uten stedlig
tilsyn.
Vår gjennomgang viser også at det finnes personer som aldri
har fått et stedlig tilsyn, selv om de har hatt vedtak over flere år.
På nasjonalt nivå arbeider vi med flere
forbedringstiltak for å møte situasjonen. Vi anbefaler statsforvalterne å
prioritere saker etter risiko og tvangens omfang, og å påse at det ikke går
uforholdsmessig lang tid mellom stedlige tilsyn. Samtidig reviderer vi
veilederen og rapportmalene for å legge til rette for at embetene kan
gjennomføre flere og mer målrettede tilsyn, uten at det går på bekostning av
kvalitet eller brukermedvirkning. Målet er større grad av likebehandling mellom
embetene, og en mer effektiv ressursbruk slik at flest mulig får tilsyn når de
har behov for det.
Vi tar denne utviklingen på største alvor, og vil følge nøye
med på hvordan den påvirker rettssikkerheten til personer med
utviklingshemming.»
I en studie Audny Anke har gjort sammen med kollega Silje
Marie Tessem fant de ut at mye av den planlagte tvangen skjer uten gyldig
vedtak.
Studien er foreløpig under fagfellevurdering og blir
publisert i løpet av høsten.
Anke mener at lave tall for registrert tvangsbruk kan være
mer bekymringsfulle enn høye tall, fordi det kan tyde på at institusjonene ikke
har ressurser til å registrere alt.
Mange ansatte uten riktig utdanning
De som utfører tvang mot personer med utviklingshemming,
skal ha relevant utdanning.
Det står også i loven.
Annonse
Men forskerne fant ut at mange kommuner får dispensasjon fra disse
kravene. I rundt 80 prosent av vedtakene om tvang blir det også søkt om dispensasjon
fra utdanningskravet.
– Det er bekymringsverdig at en så høy andel personell
mangler den faglige bakgrunnen, sier Anka.
– I vår studie fant vi enda høyere grad av innvilgede
dispensasjoner. Dette kan være et bilde på tjenesten generelt, og at det er mye
gjennomtrekk blant de ansatte, sier Anke.
Viktig å kjenne personen godt
Det er mye de ansatte bør vite om personen, før de utøver
tvang mot dem, ifølge Kim Berge, som også er nestleder for NAKU – Nasjonalt
kompetansemiljø om utviklingshemming.
– Å kjenne personen godt og vite om forhold som tilsier at
tvang ikke kan brukes, kan være avgjørende, sier han.
Det kan for eksempel handle om angst, klaustrofobi og andre
ting som forklarer hvorfor personene går inn i tilstander som kan være farlige.
– Da hjelper det lite å si «det visste jeg ikke». Det blir
som å servere en pasient mat som vedkommende er allergisk mot, og si «beklager,
det visste jeg ikke», sier Berge.
