Kjærligheten på Eidsvoll: Hvordan kunne prinsens rådgiver og husholdersken bli et par?

Livet i den grandiose bygningen på Eidsvoll der den norske grunnloven ble signert i 1814, var omtrent som i Downton Abbey. 

Det var herskap, og det var tjenere.

Tjenerstaben bodde i kjelleren og måtte ofte bevege seg usett rundt i bygningen gjennom små ganger og trapper i veggene.

Kontakten mellom herskapet og tjenerne skjedde gjennom husholdersken.

I 1814 var dette 28 år gamle Elise Mathilde Harward.

– Det er ikke så mye vi vet om henne, foreløpig. Vi vet når hun ble født, i 1786, at hun mest sannsynlig var engelsk og at hun kom til Eidsvoll tre år før det viktige året 1814, forteller historiker Maren Haugen ved museet Eidsvoll 1814.

Hun og kollegaene prøver nå å finne ut mer om Elise og de andre tjenerne i Eidsvollsbygningen.

– Ut fra kildene våre, er det tydelig at Elise Harward var en viktig person i Eidsvollsbygningen på den tiden Grunnloven ble signert, sier Haugen.

Herskapet

Historikere vet mer om herskapet i Eidvollsbygningen.

For mens frøken Harward var husholdersken og medlem av tjenerstaben, var det Hedevig Anker som var husfruen.

Hun var dansk overklasse og giftet seg med den norske forretningsmannen, embetsmannen og politikeren Carsten Anker i 1784, da hun var 21 år og han var 37 år.

De brukte nesten 17 år på å pusse opp og ferdigstille Eidsvollsbygningen før de flyttet inn. 

Da hadde ekteparet allerede mistet to sønner. Den første døde i krybbedød bare ett år gammel, den andre døde da han var 17. Sistnevnte druknet i elven ved Eidsvoll verk, som ligger rett ved hovedbygningen.

I tillegg mistet de datteren Anette til sykdom, mest sannsynlig tuberkulose, i 1813.

De hadde én sønn igjen, som het Erik.

Hedevig blir beskrevet som en preget dame som mistet tre barn og som aldri helt slo seg til ro i Eidsvoll.

Verken hun eller Carsten var hjemme 17. mai i 1814, da riksforsamlingen lånte huset deres som forhandlingssted.

Mellomlederen i huset

Men det var husholdersken Elise Harward. Hun var bare 28 år da de 112 mennene inntok møte- og spisesalene for å diskutere hvordan Norge skulle bli.

Historiker Maren Haugen har selv sett regnskapet fra denne tiden.

– Det er Elise som drar i trådene og sørger for at alt går som det skal med mat, servering, dekketøy, lintøy, slakting, brygging og så videre, forteller Haugen.

– I dag ville vi kalt henne mellomleder, sier hun.

Hun synes det er fint å få frem at det er kvinnene som har utført dette arbeidet, ordnet med logistikken og stått for mat og drikke til riksforsamlingen.

– Kvinner var jo ikke med i politiske prosesser den gangen, men vi ser likevel at de spilte en rolle. Harward er sjefen over en tjenerstab som besto av både jenter og gutter, men flest jenter, sier hun.

Mens historikere har klart å identifisere guttene, har de dessverre ennå ikke funnet noen navn på tjenestepikene. Én teori er at noen av dem var døtrene til dem som jobbet på jernverket ved siden av.

Blir bedt om å bli

Elise får skryt av husets eier for innsatsen som husholderske. Han skriver i et brev til en ukjent mottaker at hun er oppmerksom, godt likt blant de ansatte og alltid i godt humør.

Men Elise vil egentlig hjem. Hun savner hjemlandet og har aldri helt falt til ro i Norge eller Eidsvoll. 

Dette vet Carsten Anker, men mye tyder på at han overtaler henne til å bli.

– Når det etter hvert blir tydelig hva som skal skje på Eidsvoll i 1814, trenger han nok en han kan stole på til å ordne det praktiske, sier Haugen.

– Det er helt tydelig at Elise Harward var en viktig person for Carsten Anker, sier hun.

Carsten reiser selv bort i 1814 og overlater ansvaret for huset til henne, prins Christian Frederik, staben hans – og til resten av riksforsamlingen.

Inne i Eidsvollsbygningen finnes det mange «skjulte» dører som tjenerne benyttet seg av.

De innvendige trappene gikk sammenhengende fra kjeller til loft.

Her kunne tjenerskapet bevege seg usett mellom etasjer og rom.

Ung dame møter eldre offiser

Christian Fredrik, som da var prins av Danmark og 17. mai skulle bli valgt til Norges konge, hadde nemlig en helt egen stab med seg da han kom til Eidsvoll.

Deriblant en kokk, tjenestemenn og offiserer.

Blant dem var den norske offiseren og prinsens adjutant Johan Friedrich Wilhelm Haffner.

– Det er mye vi ikke vet om kontakten mellom husholdersken og adjutanten under oppholdet i Eidsvoll, sier Haugen.

Historikere kan aldri være helt sikre på om de faktisk ble forelsket mens riksforsamlingen var på Eidsvoll i 1814 – eller om det skjedde senere. 

Det finnes ingen kilder som kan bekrefte det.

– Men det er naturlig å anta at de to snakker en del sammen i løpet av disse ukene, forteller Haugen.

Haffner var nylig blitt enkemann og skulle derfor sørge i ett år, som tradisjonen er på den tiden.

Likevel, 22. mai 1815 – nesten nøyaktig ett år etter at Grunnloven ble signert – gifter Elise og Johan Friedrich seg.

En klassereise

Det var uvanlig at en fra tjenerstaben giftet seg med en offiser eller adjutant på denne tiden.

Men selv om Elise ikke var en del av eliten, var hun nok ikke helt nederst på rangstigen heller, forklarer Haugen.

– Husholdersker var på en måte det vi i dag ville kalt middelklasse. Fordi hun kunne gifte seg med en adjutant, tror vi at hun kom fra en slags borgerklasse, som for eksempel fra en handels- eller offiserfamilie.

Brevene Harward skrev, var både på fransk og dansk. Hun snakket altså både engelsk, norsk, dansk og fransk, noe som tyder på at hun hadde utdanning.

– Det gis bare til familier i en slags borgerklasse, sier Haugen.

En slik klassereise Elise gjorde, var sjelden på denne tiden. Det ble vanligere på slutten av 1800-tallet, da Norge gikk fra et standssamfunn til et klassesamfunn. Da vokste også middelklassen frem, og avstanden mellom trinnene i samfunnsstigen ble kortere, ifølge Norgeshistorie.no.

Flytter inn på Dal gård i Ullensaker

Etter at Elise gifter seg med Johan Haffner, blir hun selv husfrue.

Haffner eier gården Dal i Ullensaker, og Elise får sin egen tjenerstab og går inn i omgangskretsen hans.

– Hun får ingen egne barn, men Haffner har fire barn fra før som er store. To er voksne og har flyttet ut, og de yngste er allerede i tenårene, forteller Haugen.

Haffner dør allerede i 1822, og de får bare syv år sammen som ektefolk.

Som enkefrue ser det ut til at Elise fortsetter å bo på Dal gård, selv om den eldste sønnen til Haffner tar over.

I brev til prins Christian Fredrik og til stesønnen skriver hun hvor lykkelig ekteskapet med Haffner var og at hun ikke kunne hatt en bedre ektemann.

– Mye tyder på at dette kan ha vært et kjærlighetsekteskap, sier Haugen.

Elise skriver også at hun føler seg ensom i et fremmed land. Likevel ser det ut til at hun blir på Dal gård til sin død i 1841. Da dør hun av brystbetennelse på Rikshospitalet i Kristiania, 55 år gammel.

Hvordan så Elise ut?

Husholdersken på Eidsvoll blir beskrevet som en driftig, begavet og vakker dame. Men ingen vet egentlig ikke helt hvordan hun så ut.

Men kanskje får vi snart vite det: De ansatte ved Eidsvollsbygningen vet nemlig at det finnes et maleri av henne. De vet bare ikke hvor.

Barnebarnet til Carsten Anker, Carl Johan Anker, nevner i en kilde at det finnes et portrettmaleri i bryststørrelse av Elise Haffner.

– Vi er i gang med å lete etter dette, sier Haugen.

Så hvis noen har sett det eller vet noe om det, må de svært gjerne ta kontakt med museet Eidsvoll 1814. 

Bildekreditering

Bildene av tjenestegangene:  Petter Rønning / Eidsvoll 1814.

Bildet av tjenesterommet: Guri Dahl / Eidsvoll 1814

Om kildene

Livet bak kulissene på Eidsvoll skjedde for over 200 år siden. Hvordan kan forskere vite så mye om hvordan folk fremsto, hvem de var og hva de tenkte?

Flere sendte brev som er blitt tatt vare på. Carsten Anker skrev brev til prinsen, og prinsen svarte.

Kirkebøker og folketellinger er også gode førstehåndskilder.

Én av kildene er dagbøkene til Christiane Koren, også kalt Mor Koren. Hun var en dansk-norsk forfatter og dikter, og dagbøkene hennes er blitt noen av de viktigste tidsdokumentene fra årene omkring 1814, ifølge Store norske leksikon.

Hun beskrev Elise Mathilde Harward som rett skjønn, en kvinne med store, brune øyne og som står og går mye for seg selv.

Christiane Koren fra bokomslaget til «Moer Korens dagbøger», Aschehoug, 1915. Fotografen er ukjent.

LES OGSÅ

Det norske flagget vi bruker i dag er tegnet av en 10-åring

Våre viktigste nasjonalskatter kan være bygget av slaver

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev