Ikke en bunad i sikte. Se hvordan de feiret 17. mai for 100 år siden

Det første barnetoget gikk i Kristiania, nå Oslo, i 1870 – kalt Gutternes Flagtog. Ja, for det var bare gutter som fikk gå i tog. 

Først 19 år seinere fikk jentene bli med, ifølge Eidsvoll1814.

«Ogsaa Smaapiger kan være med i Toget» sto det i programmet for 17. mai 1889 i avisa Nationaltidende.

Det året gikk det mange tog i Kristiania - spredt utover dagen. Først skolebarnas tog, deretter avholdsmennenes tog, så gikk toget for folk flest, deretter arbeidertoget. 

Folk og fest på film

På begynnelsen av 1900-tallet begynte fotografer å filme store begivenheter. 

De fleste av disse aktualitetsfilmene er forsvunnet, men Nasjonalbiblioteket har restaurert 49 filmer med ny musikk laget av komponisten Kjetil Schjander Luhr.

Blant annet film av 17. mai-feiringer for 100 år siden. 

Kameraene var tunge. De sto på ett sted og hadde ikke zoom. Derfor kan vi bare så vidt skimte kong Haakon og dronning Maud på slottsbalkongen 17. mai 1920. 

Komfortabel mote

Som i dag pyntet folk seg i sin fineste stas for å gå i tog. 

På 1920-tallet har kvinnemoten endret seg veldig. Tekstil var blitt Oslos tredje største industri, og det kom ferdigsydde og billigere klær på markedet.

Den stive, pansrete figuren med smal midje forsvant, skriver drakthistoriker Anne Kjellberg i boka Mote. Trender & designere Oslo 1900-2000. 

Nå var det myke linjer og vide skjørt. Kjolene ble kortere og mer sporty. Kvinner med kort, praktisk hårfrisyre skulle kunne jobbe og danse i komfortable klær. 

Mennene pyntet seg med dress, guttene med matrosdress. 

Hodeplagg var nærmest obligatorisk, enten det var russelue, caps eller hatt med brem. 

Blant den eldre garden som så på toget fra slottsveggen, går det i mørkere farger og gammel stil. 

Fester av mange slag

Nasjonaldagen ble feiret over hele landet, i by og bygd. 

Programmet for dagen var overraskende likt det vi har i dag. 

Det var flaggheising og kransenedleggelse på morgenen. Så gikk barnetoget og eventuelle andre tog. Det var taler og korpsmusikk, ifølge datidens aviser. 

Om kvelden kunne folk velge blant flere typer fester. I 1917 inviterte turnforeningen og musikkforeningen i Lillehammer til folkefest på Maihaugen. Bedehusene ba folk på bønn og fest, mens ungdomslag ba opp til dans. 

Noen ordnet sin egen fest, som den muntre gjengen i filmen under. 

Ikke kameravante

Levende bilder var ennå ikke en selvfølge.  

Folk var ikke vant til å bli filmet eller se kameraer i gatene. Noen ble sjenerte, andre syntes det er stas - slik vi kan se i filmen fra 17. mai på Vaalebro i Gudbrandsdalen. 

Hvor de var på vei, kommer ikke fram av filmen. 

Folkedrakt var bondsk

17. mai for hundre år siden skiller seg fra dagens feiring på et vesentlig punkt. Det er ingen bunader å se. 

– Det er ikke så rart, sier Camilla Rossing. Hun leder Norsk institutt for bunad og folkedrakt. 

– Bunad var ikke blitt allemannseie, forklarer hun. 

Bunadens mor, Hulda Garborg, hadde allerede i noen tiår jobbet for å få fram de gamle bunadene og folkedraktene. To nyetablerte husflider i Kristiania sydde bunader for salg og solgte stoff, garn og mønstre. 

– Men det var mest de som drev med folkedans eller jobbet på museum, som brukte bunad, sier Rossing. 

På 1920-tallet var det fortsatt folk i Hallingdal og Setesdal som gikk i tradisjonelle folkedrakter. 

– Derfor var det særlig i byene negative holdninger til folkedrakter. De ble sett på som bondske, sier Rossing. 

Bunad ble mer vanlig etter 2. verdenskrig, men fikk sitt endelige gjennomslag etter Lillehammer-OL i 1994. 

Klippet øverst i artikkelen er fra Kristiania 1920.

LES OGSÅ:

Denne lua ble starten på norske bunader

Se glemte filmer fra et gammelt Norge

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev