Ifølge DNA-test er ikke Lydia mor til sine egne barn: Årsaken er en øyeåpner for forskerne
En DNA-test snudde livet til Lydia Fairchild på hodet da den viste at hun ikke var mor til sine egne barn. Vi kan alle gå rundt med DNA fra fremmede uten å vite det.
Lydia Fairchild vet at hun er mor og har født sine egne barn. Men hva gjør man hvis en DNA-test sier noe annet? Og hvordan overbeviser man myndighetene om at man har rett?(Illustrasjonsfoto: Irina Mikhailichenko/Shutterstock/NTB)
Amerikanske Lydia Fairchild var 26 år gammel da en DNA-test kastet om på livet hennes.
Hun og partneren Jamie Townsend hadde gått fra hverandre, og hun hadde søkt om sosiale ytelser for å kunne forsørge de to barna sine alene. Som en del av søknadsprosessen skulle paret ta en rutinemessig DNA-test for å fastslå at Townsend virkelig var faren til barna.
Kort tid etter ble Lydia Fairchild kalt inn til et møte med sosialmyndighetene. DNA-testen hadde bekreftet at Townsend var far til barna. Men myndighetene hevdet at Lydia Fairchild ikke var moren.
Først lo hun litt. Men raskt gikk det opp for henne at det var alvor. Myndighetene trodde ikke på at hun var mor til de to barna som hun selv visste at hun hadde født.
– DNA er 100 prosent feilfritt, og det lyver ikke, sa en sosialrådgiver til henne, ifølge ifølge avisen Live Science.
– Så hvem er du?
En fremmed iblant oss
Vi er vant til at DNA-tester kan avsløre gjerningsmenn og vise hvem som er foreldre til barn.
Den vanlige oppfatningen er at hver og en av oss er utstyrt med et helt unikt sett arvestoff – DNA – som vi er de eneste i verden som har. En slags genetisk kode som finnes i alle cellene i kroppen vår.
Men forskerne har i stadig større grad innsett at historien om DNA-et vårt ikke alltid er svart-hvit. Mange av oss går rundt med bitte små mengder fremmed DNA i kroppen. Og i sjeldne tilfeller kan hele kroppsdeler eller organer i kroppen vår inneholde andre menneskers DNA, uten at vi aner det.
Forskerne kaller fenomenet kimærisme, et uttrykk de har lånt fra gresk mytologi. Der var en kimære et vesen som var en blanding av løve, geit og slange.
– I mange år avviste man at fenomenet fantes. Vi har en tendens til å ville skjære ting ut i papp og lage enkle kategorier. Men etter hvert har det gått opp for oss at naturen og biologien vår er mye mer fascinerende enn det, sier epidemiolog Gitte Lindved Petersen, som forsker på fenomenet ved Steno Diabetes Center og Københavns Universitet.
Kimærisme og mikrokimærisme
I gresk mytologi er en kimære et blandingsvesen av slange, geit og løve.
Biologer har lånt begrepet og bruker kimærisme om mennesker eller dyr som bærer på to eller flere grupper av celler med forskjellig DNA.
Kimærisme er når et individ har et større antall celler med fremmed DNA i kroppen. Definisjonen er ikke helt klar, men hvis du har minst rundt én prosent fremmede celler, kalles det vanligvis kimærisme.
Langt fra alle med kimærisme vet at de bærer på fremmede celler. Noen har ikke tydelige symptomer, mens andre for eksempel kan ha to forskjellige øyenfarger, to blodtyper eller flekker av hår eller hud med en annen farge.
Det kan også være noen organer eller lemmer som har celler med fremmed DNA.
Det er uvisst hvor vanlig kimærisme er, men det er mye sjeldnere enn mikrokimærisme.
Mikrokimærisme er når noen har svært få celler med DNA fra fremmede personer – vanligvis under én prosent av individets celler. Av 100.000 celler fra en person med mikrokimærisme, er det ofte bare noen få celler som er fremmede.
Mikrokimærisme er langt vanligere enn kimærisme. Studier anslår for eksempel at 70 prosent av middelaldrende danske kvinner bærer på fremmede celler fra menn.
Mikrokimærisme gir ikke noen symptomer, og det trengs spesielle undersøkelser for å finne de svært få fremmede cellene. Noen undersøkelser tyder på at mikrokimærismen kan påvirke helsen.
Kunstig kimærisme er når en person får transplantert fremmede organer eller mottar blod eller andre typer celler fra fremmede mennesker gjennom et medisinsk inngrep.
Kilde: Gitte Lindved Petersen
Har hun kidnappet barnet sitt?
For Lydia Fairchild var resultatet av DNA-testen begynnelsen på et langvarig mareritt.
Først ble hun mistenkt for å prøve å lure sosialmyndighetene og finne på to barn for å tjene penger på dem. Etterforskningen avslørte raskt at de to barna faktisk bodde hjemme hos henne.
Men kunne hun ha kidnappet dem? Eller kunne hun være en surrogatmor som hadde stjålet en annen kvinnes barn?
– Hun ble anklaget for alt mulig og fikk en sak hengende over seg, forteller Gitte Lindved Petersen, som har lest Lydia Fairchilds historie nøye.
– Hun prøvde desperat å bevise at det var hennes egne barn og fant bilder av seg selv som gravid og fikk faren og en fødselslege til å bevitne at de hadde vært til stede under fødselen.
Annonse
Den franske vitenskapsjournalisten Lise Barnéoud holdt foredrag på en forskningskonferanse i mai 2026. Hun har skrevet bok om Lydia Fairchild (bildet til venstre), Karen Keegan (bildet til høyre) og andre tilfeller av kimærisme.(Foto: Gitte Lindved Petersen)
Fryktet å miste barna sine
Etter flere rettsmøter fryktet Lydia Fairchild at barna ville bli tatt fra henne.
– Hver eneste dag følte jeg det som om det ville være den siste dagen jeg så dem, forteller hun i et bokutdrag som er publisert hos Live Science.
– Jeg ringte hver eneste advokat i telefonkatalogen. Ingen av dem trodde på meg. Det var mitt ord mot DNA. Det var meg mot alle andre.
Mens saken pågikk, var Lydia Fairchild gravid med sitt tredje barn.
En dommer bestemte at en observatør skulle være til stede under fødselen og være vitne til at det ble tatt en DNA-prøve av barnet rett etter fødselen.
Prøven viste nok en gang det samme uforståelige resultatet. Fairchild var ikke mor til sitt eget barn. I hvert fall ikke genetisk sett.
Forskere setter søkelys på fremmed DNA
Lydia Fairchilds sak foregikk tidlig på 2000-tallet, men en ny bok har igjen satt søkelys på historien hennes – og på det faktum at vi alle i større eller mindre grad kan gå rundt med andre menneskers DNA. Som små blindpassasjerer i kroppen vår.
Når vi bærer på bitte små mengder DNA fra fremmede mennesker, kaller forskerne fenomenet mikrokimærisme. Nettopp dette var temaet på en forskningskonferanse i Østerrike tidligere i år, som Gitte Lindved Petersen var med på å arrangere.
– Jo mer vi forsker på fenomenet, desto mer normalt ser det ut til å være å bære rundt på celler med DNA fra andre mennesker, forteller Petersen.
– For de fleste av oss handler det bare om noen få fremmede celler for hver 100.000 av våre egne celler. Men i svært sjeldne tilfeller kan det være større mengder fremmede celler som bor i kroppen vår. Slik som i Lydia Fairchilds tilfelle.
Annonse
En annen mystisk sak
Etter at hun fødte sitt tredje barn, klarte endelig Lydia Fairchild å finne en advokat som ville ta saken hennes.
Advokaten hørte om en uvanlig sak i Boston, noe som fikk ham til å lure på om noe lignende kunne være tilfelle i Fairchilds sak.
I Boston trengte en kvinne ved navn Karen Keegan nyretransplantasjon. Derfor ble det tatt genetiske tester av henne og sønnene for å se om barna kunne donere en nyre til moren. Prøven avslørte imidlertid at Karen Keegan – genetisk sett – ikke kunne være mor til de to sønnene sine.
DNA-testen kom naturligvis som et sjokk, men mysteriet ble løst da leger i Boston fant ut at Karen Keegan genetisk sett var kimære. DNA-et i blodcellene hennes var forskjellig fra DNA-et som kom fra andre typer vev i kroppen hennes, skrev legene i en vitenskapelig studie.
Gåten om Fairchild blir løst
Advokaten kontaktet nå de samme legene i Boston og ba dem undersøke Lydia Fairchild.
– Teamet i Boston undersøkte Lydia Fairchild grundig og tok prøver av blod, hår, spytt og lignende. Men ingen av prøvene matchet barnas DNA, forteller Gitte Lindved Petersen.
– Til slutt fant de ut at de skulle ta en prøve fra livmorhalsen hennes. Og plutselig hadde de en match. I DNA-et fra livmorhalsen var hun endelig mor til sine egne barn.
De kom frem til en ganske spektakulær konklusjon. Teorien deres var at Lydia Fairchild opprinnelig hadde vært toegget tvilling.
Men inne i morens livmor døde den ene tvillingen tidlig i svangerskapet. Og på et tidlig fosterstadium tok Lydia Fairchild opp rester av tvillingsøsteren og innlemmet dem i sin egen kropp.
– Hun er delvis sin ufødte tvilling uten å vite det, forklarer Petersen.
Annonse
– Den ufødte søsteren sitter tilfeldigvis i Lydia Fairchilds reproduktive organer, så når hun får barn, blir barna genetisk sett søsterens barn.
For Lydia Fairchild ble legenes konklusjon slutten på kampen mot myndighetene, som endelig trodde på at hun verken hadde stjålet eller funnet på barna sine.
Men spørsmålet er hvordan saken kunne ha endt dersom advokaten ikke hadde hørt om Karen Keegans sak.
– Slike saker er uvanlige og spektakulære, men de har vært med på å åpne folks øyne for at fenomenet i det hele tatt finnes, sier Mads Kamper-Jørgensen, den første forskeren i Danmark som begynte å arbeide med mikrokimærisme.
– Mange synes fortsatt det er merkelig – kanskje litt science fiction-aktig – at vi kan gå rundt med fremmede celler. Forskningsmessig hadde feltet også vanskelig for å få gehør i starten, og det tror jeg egentlig fortsatt det har, legger epidemiologen til, som ikke lenger arbeider med feltet.
Kimære saksøkte fertilitetsklinikk
Det er umulig å vite hvor mange som, i likhet med Lydia Fairchild og Karen Keegan, er så tydelige eksempler på kimærisme at barna deres ikke matcher dem genetisk.
Noen oppdager trolig aldri at genetikken deres ikke samsvarer med barnas. Andre ender kanskje med å tro at de ikke er barn eller foreldre til hverandre.
En vitenskapelig studie fra 2017 beskriver en sak der en amerikansk far ville saksøke en fertilitetsklinikk fordi en DNA-test avviste at han var far til barnet sitt. Faren beskyldte klinikken for å ha forvekslet sæden hans med en annens.
Hele saken endte med å vise at faren hadde kimærisme. Teorien var, akkurat som i Lydia Fairchilds tilfelle, at han en gang tidlig i fosterstadiet hadde mistet tvillingen sin og inkorporert restene av broren i sin egen kropp.
Farskapstester kan ta feil
Forskerne bak studien om farskapssaken påpeker at studien viser at det kan finnes saker der tradisjonelle farskapstester har tatt feil:
Annonse
Hvis en DNA-test har utelukket at foreldre er foreldre til barna sine, kan det potensielt skyldes at foreldrene – uten å vite det – er kimærer og dermed bærer på flere sett DNA.
Selv om slike saker trolig er ekstremt sjeldne, har forskerne de senere årene innsett at det er helt vanlig å bære rundt på en ørliten andel celler med DNA fra andre mennesker.
I en studie fra 2025 fant danske forskere for eksempel ut at 71 prosent av 766 middelaldrende danske kvinner bar på et lite mindretall celler fra menn – og som altså inneholdt et mannlig Y-kromosom.
Den amerikanske singer-songwriteren Taylor Muhl har åpent fortalt om sin kimærisme. Tidlig i fosterstadiet tok hun ifølge legene opp i seg sin egen tvilling og fikk dermed søsterens DNA. Det har blant annet ført til den annerledes hudfargen på magen.
Vi utveksler DNA med fostre
I de fleste tilfeller er ikke de fremmede cellene hos kvinnene nødvendigvis fra en ufødt tvilling, slik som hos Lydia Fairchild.
Det som trolig er den vanligste måten mikrokimærisme kan oppstå på, er under en graviditet, der mor og barn utveksler celler med hverandre.
– Man har visst i mange år at mor og barn utveksler celler og DNA under graviditeten. Det skjer i alle graviditeter, forklarer Gitte Lindved Petersen.
– Tidligere trodde man at immunforsvaret ryddet opp etter et svangerskap og renset morens kropp for barnets celler. Men man har funnet ut at det ikke er slik. Barnets celler kan bli værende i kroppen i årevis. De kan flyte rundt i blodet eller sette seg i organene og begynne å utføre funksjoner.
– Så de kan bli en del av oss selv, selv om de genetisk sett er en annen person.
Unge jenter kan også bære mannlig DNA
Forskerne finner også spor etter fremmede, mannlige passasjerer i kroppen til helt unge jenter som aldri har vært gravide.
En dansk undersøkelse fra 2015 testet for eksempel jenter på 10–15 år og fant ut at 21 av 154 jenter – 14 prosent – i bar på en liten mengde celler med et mannlig Y-kromosom, altså celler fra en fremmed mann.
– Mikrokimærisme er enklest å påvise hos kvinner, fordi de biologisk sett ikke skal ha mannlige Y-kromosomer. Så de mannlige cellene er enkle å påvise hos kvinner, forklarer Mads Kamper-Jørgensen.
Han er prosjektleder ved Steno Diabetes Center i København og forfatter av studien fra 2015.
– Fenomenet finnes selvfølgelig også hos menn, men analysemetoden for å påvise det hos menn er mer krevende og dyrere.
Hos de unge jentene vil cellene med de mannlige Y-kromosomene ifølge forskerne ofte skyldes at jentene inne i morens livmor fikk celler fra morens tidligere svangerskap med guttebarn.
Slik kan vi altså potensielt bære rundt på DNA fra søsknene våre – eller fra et barn som moren vår kanskje endte med å miste i en spontanabort, forklarer Gitte Lindved Petersen.
– Det finnes samtidig en teori om at kvinner kan få overført mannlige celler ved sex – via sæden. Det er bare en hypotese, men vi kan ikke avvise at det kan la seg gjøre, sier hun.
Selv om det kanskje kan virke uvesentlig om vi bærer på noen få celler fra fremmede eller ikke, finnes det forskning som tyder på at den bitte lille mengden fremmed DNA sannsynligvis kan ha betydning for helsen vår.
