Alle disse begrepene var en gang vanlige i både skole, helsevesen og dagligtale. I dag er de enten erstattet av nye navn eller fjernet helt.
Men hva er det egentlig som skjer når en diagnose forsvinner?
– Vi får ny kunnskap. Samtidig blir noen begreper etter hvert belastet og oppleves som stigmatiserende, sier lege og professor Erlend Hem ved Universitetet i Oslo.
Han har lenge interessert seg for medisinsk språk og hvordan sykdommer, tilstander og diagnoser får navn.
Podcast: Diagnosene som forsvant
Erlend Hem, lege og professor i medisin, forklarer hva som skjer når en diagnose forsvinner. Programleder og produsent er Fredrik Solli Wandem, kommunikasjonsrådgiver ved Senter for spesialpedagogisk forskning og inkludering, UiO.
Du finner episoden av podkasten Det virker! nederst i denne artikkelen.
Diagnosene forsvinner, men ikke utfordringene
Da Verdens helseorganisasjon i den nyeste versjonen av diagnosesystemet ICD-11 valgte å fjerne Aspergers syndrom som egen diagnose, skapte det reaksjoner.
Mange hadde brukt diagnosen som en viktig del av identiteten sin. For noen var «asperger» mer enn en medisinsk betegnelse. Det var også en måte å forstå seg selv på.
– Symptomene er ikke blitt borte. Det er måten vi organiserer og beskriver dem på som har endret seg, sier Hem.
I ICD-11 er Aspergers syndrom innlemmet i autismespekterforstyrrelser. Begrunnelsen er at forskningen i økende grad har vist at grensene mellom Asperger og andre former for autisme ikke er så tydelige som man tidligere trodde.
– Vi får ny kunnskap. Samtidig blir noen begreper etter hvert belastet og oppleves som stigmatiserende, sier lege og professor Erlend Hem ved Universitetet i Oslo.(Foto: Fredrik Solli Wandem, SpedAims)
Endringen er likevel ikke fullt ut innført overalt. Norge har i mange år brukt ICD-10, der Aspergers syndrom fortsatt står som en egen diagnose.
Innføringen av ICD-11 skjer gradvis, og derfor vil mange fortsatt møte både fagpersoner og dokumenter som bruker den gamle betegnelsen.
For Hem illustrerer Asperger-saken en vanlig måte diagnoser endrer seg på.
– Noen ganger får vi ny kunnskap som gjør at en tilstand passer bedre inn i en større kategori. Da forsvinner ikke menneskene eller utfordringene, men måten vi klassifiserer dem på, sier han.
Ikke første gang
Det samme har skjedd med flere andre diagnoser gjennom historien.
MBD, som sto for «minimal brain dysfunction», ble lenge brukt om barn med konsentrasjonsvansker, uro og lærevansker.
– Problemet var at betegnelsen var uklar og lite presis. Etter hvert gikk vi over til andre diagnoser som beskrev vanskene bedre, sier Hem.
Annonse
ADD ble en del av ADHD
En annen diagnose som har endret status de siste årene, er ADD.
Dette står for Attention Deficit Disorder», eller oppmerksomhetsforstyrrelse.
Tidligere ble ADD omtalt som en egen diagnose, men i dag regnes den som en undergruppe av ADHD.
– ADD er nå blitt omstrukturert eller omgruppert, slik at ADHD har flere underkategorier hvor det man før kalte ADD er en subgruppe, sier Hem.
Han forklarer at dette er et eksempel på hvordan diagnoser kan bli organisert på nye måter når forskningen utvikler seg.
Da «idiot» var en diagnose
Noen gamle diagnoser er nesten umulige å forestille seg i dag.
Ordet «idiot» brukes nå som skjellsord. Men opprinnelig var det en medisinsk kategori.
Det samme gjaldt begreper som «imbesill», «debil», «åndssvak» og «tilbakestående».
– Mange av disse ordene ble innført i beste mening. Men etter hvert fikk de negative assosiasjoner og ble erstattet av nye begreper, sier Hem.
Den eufemistiske tredemøllen
Annonse
Språkforskere har et eget navn på fenomenet.
De kaller det «den eufemistiske tredemøllen».
Det betyr at et nytt ord innføres fordi det oppleves mer presist eller mindre stigmatiserende. Etter en stund får også det nye ordet negative assosiasjoner. Da lages det nye begreper.
Hem mener utviklingen er lett å se når det gjelder mennesker med funksjonsnedsettelser.
– Tidligere snakket man om «vanføre», og etter hvert «handicappet». Så kom «funksjonshemmet». Deretter «person med funksjonshemning» og «person med nedsatt funksjonsevne». Nå ser vi også begreper som «mennesker med funksjonsvariasjon», sier han.
Målet er ofte det samme: Å beskrive mennesker på en måte som oppleves mer respektfull.
Politikk og makt
Når diagnoser endres, handler det ikke bare om forskning.
Det handler også om verdier, politikk og makt.
Hem peker på at det ofte er sterke diskusjoner i fagmiljøene når diagnosesystemer skal oppdateres.
– Forskerne er ikke alltid enige om hvor grensene går mellom sykdom og normalitet. I psykisk helsevern finnes det sjelden en blodprøve som kan avgjøre om noen har en bestemt diagnose. Derfor blir det også diskusjoner om hvordan tilstander skal forstås og klassifiseres, sier han.
Trenger vi egentlig diagnoser?
Annonse
Selv om diagnoser kan oppleves som merkelapper, mener Hem at de også har stor verdi. De gjør det mulig å utvikle behandling, forskning og hjelpetiltak.
Samtidig advarer han mot å tro at diagnoser forteller hele sannheten om et menneske.
– Diagnoser har brakt medisinen langt framover. Men de har også bivirkninger, sier han.
En av dem er at mennesker kan bli redusert til kategorier. Og kanskje er det nettopp derfor diagnosene fortsetter å endre seg.
Ikke fordi menneskene har forandret seg. Men fordi samfunnet stadig forsøker å finne bedre måter å forstå og beskrive dem på.
