Denne artikkelen er produsert og finansiert av NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet - les mer.
Nå vet forskerne mer om et av verdens kraftigste enzym
Et av naturens kraftigste enzym har en egen evne til å bryte ned vanskelige materialer. Men styrken kommer med en pris: enzymet er selv sårbart for skader.
Professor Vincent Eijsink og Tom Emrich-Mills forsker på enzymer på laboratoriet.(Foto: NMBU)
NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitetNMBU -Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
Publisert
Enzymer er proteiner som setter i gang og forsterker kjemiske
prosesser, som regel uten selv å bli brukt opp eller skadet i prosessen.
Men det finnes et enzym som har en så sterk evne til å påvirke
kjemiske reaksjoner at det selv er sårbart for skader. Det kan bryte ned
materialer som ellers er vanskelig å bryte ned med enzymer.
For eksempel
cellulose i trevirke. Eller kitin, et stoff som finnes i insekt- og sjødyrskall.
Brukes verden over
Enzymet ble oppdaget i 2010 av forskere ved NMBU. Det fikk
navnet lytiske polysakkaride monoksygenase (LPMO).
Enzymet viste seg å
være ett av verdens kraftigste. I dag brukes det verden over til ulike
industrielle formål.
LPMO-er har blitt omtalt som både «superenzymer» og «naturens atomvåpen».
De skyter oksygen inn i overflaten på harde materialer, slik at de blir delvis
ødelagte og andre enzymer lettere kan bryte ned materialene.
Dette gjør LPMO-ene
svært attraktive til bruk i industri, blant annet i
bioraffinerier.
Nå har forskere ved NMBU avdekket nye sider ved hvordan naturen
har tilpasset superenzymene over millioner av år.
Kan skades av sin egen styrke
Den kraftige kjemien har en ulempe: LPMO-ene kan nemlig skades
av sin egen reaksjonsevne.
– Disse enzymene benytter seg av svært kraftige kjemiske
prosesser. Det er helt ufarlig for oss mennesker, men enzymet selv kan ta
skade. Når det skjer, mister vi aktivt enzym og prosessene blir dyrere og
mindre effektive i industriell sammenheng.
Det sier professor Vincent Eijsink ved NMBU.
I den nye studien har forskerne rekonstruert den
evolusjonære utviklingen av LPMO-er. De brukte en metode kalt ancestral sequence
reconstruction (ASR).
Dette gjør det mulig å beregne og gjenskape
forhistoriske versjoner av enzymene i laboratoriet.
– Ved å gjenskape enzymenes forfedre kan vi studere hvordan
LPMO-ene så ut før, og hvordan de gradvis har blitt mer robuste over tid, sier Tom Emrich-Mills, forsker ved NMBU.
På laboratoriet har forskerne klart å gjenskape enzymets forfedre.(Foto: NMBU)
Resultatene viser at det viktigste egenskapen til å overleve gjennom
millioner av år har vært å gjøre enzymene i stand til å tåle sin egen kraftige,
oksidative kjemi.
Endringene som har styrket enzymene, omfatter store deler av
proteinstrukturen deres.
Annonse
– Det er fascinerende å se hvor omfattende tilpasningene er.
Evolusjonen har raffinert mange deler av enzymet og brukt millioner av år på å
gjøre det bedre rustet til å tåle sin egen styrke, sier Emrich-Mills.
Ny kunnskap gir bedre industrienzymer
For forskerne er funnene viktige. Den gir nemlig muligheten til å utvikle bedre varianter av
LPMO-er for industrielt bruk.
– Det mest sentrale med dette arbeidet er at vi nå forstår
hvilke egenskaper som gjør LPMO-er robuste. Denne kunnskapen kan brukes til å
designe mer holdbare enzymer til industrien og til å utvikle syntetiske
katalysatorer inspirert av naturen, sier Eijsink.
– Vi er veldig fornøyde. Dette arbeidet kommer bare én måned
etter at vi publiserte en annen viktig oppdagelse om LPMO-enes robusthet. Det viser hvor raskt kunnskapen vokser nå, sier Eijsink.
Lytiske polysakkaride monoksygenaser (LPMOer) er en type enzymer som ble oppdaget av forskere ved NMBU i 2010.
LPMO-ene er svært kraftige enzymer som kan bryte ned materialer som cellulose og kitin.
Enzymene brukes i dag i industri og prosessering verden over.
Forskere fra NMBUs forskningsgruppe The Protein Engineering and Proteomics Group (PEP) har nylig publisert to sentrale artikler om nye oppdagelser vedrørende LPMO-enzymenes funksjon.
Forskningen er en del av CUBE, et EU-finansiert forskningsprosjekt ved NMBU (ERC Synergy Grant). Prosjektleder for NMBU-delen av CUBE er NMBU-professor Vincent Eijsink.