– Norske elever kan mindre om demokrati enn før, sier Oddveig Storstad.

Storstad er professor ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU, og leder den norske delen av en studie av demokrati og medborgerskap. Forskerne skal måle hva niendeklassinger kan om disse temaene.

Nesten 5700 norske niendeklassinger svarte på undersøkelsen i 2022. Nå kommer ei bok som inneholder ti dypdykk i resultatene.

– Elever i Norge har størst tilbakegang av alle de 15 landene som var med i undersøkelsen i både 2016 og 2022, slår hun fast.

Skepsis til likestilling

Demokratiopplæringen i skolen skal ikke bare gi elevene kunnskaper, men også forståelse av at demokratier må bygge på noen grunnleggende verdier, understreker forskeren. Som likebehandling, rettferdighet og likestilling. Her viser undersøkelsen betydelige endringer – ikke hos jentene, men hos guttene.

– I 2016 var 78 prosent av guttene svært enig i at kvinner og menn skal ha like rettigheter. I 2022 var andelen nede i 61 prosent, sier Storstad.

Det ser bedre ut om du også tar med dem som bare er enig, men skepsisen har altså økt, legger forskeren til.

Analysene viser en sterk sammenheng mellom elevenes kunnskapsnivå og støtte til de demokratiske verdiene. 

– Det er faktisk sånn at elevenes eget kunnskapsnivå har langt større betydning enn foreldrenes utdanningsnivå. Kunnskap gjør altså noe med evnen til å tolke samfunnet og demokratiet, sier Storstad.

Dårligere, og ikke bare i fag

– Det skjedde noe rundt midten av 2010-tallet. Elever trives mindre på skolen. De kjeder seg mer. De gjør mindre lekser.

De siste årene har Storstad sett at norske elever gjør det stadig dårligere på internasjonale tester.

– Det er noe med basiskunnskapene som mangler. Du må kunne forskjellen på å gange og dele. Du må kunne forskjellen på stat, fylke og kommune, sier hun.

Så må du vite hva maktfordelingsprinsippet er, fortsetter hun, ellers kan du for eksempel ikke forstå noe av det som skjer i USA, eller hvorfor det samme ikke skjer i Norge. 

– Dette er det vi før regnet som allmennkunnskap, sier professoren.

Og den allmennkunnskapen har ikke elevene i like stor grad lenger, mener hun. Da har de heller ikke den samme grunnleggende forståelsen for hvordan det norske samfunnet og verden ellers virker.

– Veien til læring går gjennom hardt arbeid. Det finnes ingen snarveier, sier Storstad.

Men stadig færre er villige til å arbeide hardt for å lære noe.

Pugging ikke svaret

Så hva skjedde, og hva kan vi gjøre med kunnskapsmangelen? Frem med spanskrøret igjen? Men nei, det var ikke bare bedre før, mener Storstad.

– Vi skal ikke tilbake til den gamle puggeskolen, men noe pugging eller repetering må til. Det er lite som sitter på første forsøk, sier Storstad.

Tidligere generasjoner kunne salmeboka på rams. Det trenger ikke folk flest lenger. Men de grunnleggende tingene, de må alle lære seg for å mestre livene sine, understreker hun.

Vekk med skjerm

Ett enkelt tiltak kan bidra til bedre undervisning.

– Få skjermen ut av skolen, sier Storstad, vel vitende om at det kan bli oppfattet som gammeldags.

Men nå viser mye forskning at ungene lærer bedre når de bruker gammeldags penn og papir, og leser bøker.

– Vi ser det på undersøkelsen vår også, sier han.

For første gang skulle undersøkelsen om demokrati besvares digitalt, og ikke på papir. Men en del av elevene fikk svare på papir likevel, for å se om det var noen forskjell mellom gruppene.

– Elevene som svarte på papir, skårer signifikant høyere på den demokratiske kunnskapstesten, slår hun fast.

Læreren blir oppdrageren

Men det er ikke bare skolen som har endret seg. Hele samfunnet har gjort det.

Én grunnleggende forskjell de siste tiårene er at lærerne i større grad må ta seg av oppdragelsen til ungene, for de får den ikke i samme grad med seg hjemmefra, mener professoren.

– Tidligere var det sånn at foreldre og andre foresatte skulle drive med primærsosialisering, altså den grunnleggende oppdragelsen. Læreren skulle drive med sekundærsosialisering, altså lære ungene opp i sosiale roller, normer og verdier. Men nå har læreren ofte tatt over foreldrenes rolle med grunnleggende oppdragelse også, sier Storstad.

– Akkurat det er ikke lærerens jobb. Du må gi læreren rom til å være lærer, mener professoren

Læreren må få være lærer

Mange lærere har imidlertid mye mindre tid til det enn før. De utenomfaglige kravene blir bare flere, og ikke bare rollen som oppdrager i foreldrenes sted. Elevmedvirkning, rapportering og tilpasset undervisning for stadig flere stjeler mye tid.

Det var mye mer likhet før, utdyper Storstad. Individets rettigheter er i flere sammenhenger blitt viktigere enn fellesskapet. Og det krever ressurser.

– Vi må ha noen regler som er felles for alle. Det er ikke et overgrep om du må tilpasse deg andre og fellesskapets interesser, sier Storstad.

Den første dagen i første klasse begynner gjerne med gode intensjoner om felles klasseregler, men så tar individualiseringen over og regelverket hules ut med spesialregler for enkeltelever, mener hun.

Og hvem er det som vinner når reglene er tøyelige?

– Det er de som alltid vinner – de med ressurssterke foreldre som vet å stille krav på vegne av eget barn, mener Storstad.

Mindre individualisering, mer fellesskap

Dette er gjerne de samme foreldrene som forteller gullungene sine at de har unike talenter og at de kan bli hva de vil, bare de drømmer hardt nok og er villige til å gjøre det som trengs for å bli best, mener professoren.

– Om du lærer at demokrati handler om at du skal få det som du vil til enhver tid, blir du skuffet når du kommer ut i samfunnet, konstaterer hun.

Storstad vil trenden med mer individualisme til livs. At alle på død og liv skal realisere seg selv i skoletida også. Gjerne på bekostning av andre.

– Skolen må være en motvekt til individualiseringen ved å forme felleskap, utjevne forskjeller, ikke skape eller forsterke ulikhetene, sier hun.

Men det går an å tenke flere tanker samtidig.

Ønsker mer lek og sosial læring inn i skolen

– Jeg vil ha mer lek i skolen, spesielt de første årene. Lek er ikke bortkastet tid, men gir nødvendig sosial kompetanse. Ungene må lære fellesskap, det er helt nødvendig for at de skal forstå demokrati, sier Storstad.

Og felles lek, sammen med felles regler, skaper fellesskap, likhet og forståelse for at andre mennesker også er viktige.

– Du må lære deg å se andre. Folk som tar sosialt ansvar, er ikke bare bedre mennesker, de har det også bedre selv, sier hun.

I et fellesskap vil ungene oftere forsøke å støtte og hjelpe andre som trenger det.

– Forskning viser at større likhet til sist er best for alle. Unge må få erfare at de har verdi gjennom at de er noe for andre. Dette er noe av det viktigste skolen kan bidra med, sier Storstad.

Friheten ligger ikke nødvendigvis i det du får lov til å gjøre. Det ligger i sikkerhetsnettet som et fellesskap utgjør, mener hun.

Slår ut i skepsis til likestilling

Men hva har mindre kunnskap om demokrati, og endringene i skolen, med guttenes gryende skepsis til likestilling å gjøre? Ganske så mye.

Det er en trend at guttenes skoleresultater er dårligere enn jentenes. Gutter gjør det jevnt over dårligere i de teoretiske fagene, med unntak av matematikk. Det har med lyst og motivasjon å gjøre.

Samfunnet og politikere snakker som om skolen bare er en forberedelse til universitetet. Men skolen skal også være for dem som har lyst til å ta over familiegården eller mekke motor istedenfor å ta mastergrad på universitetet, utdyper Storstad.

– Jeg er redd de mister mye motivasjon når vi hele tida forteller dem at de er på skolen fordi de skal videre til universitetet, mener hun.

Må få tilbake gleden ved å lære og mestre

Resultatet blir at læring instrumentalisers, utdyper hun. Det er ikke kunnskapen i seg selv som er viktig. Ikke gleden av å lære noe og det å mestre. Nei, det viktige blir papiret du får etterpå som åpner døra til videre studier.

– Det er vås. Hva er det egentlig vi forteller ungene våre? Vi må holde opp med å si at den eneste veien til lykken er å ta høyere utdanning, konstaterer Storstad.

Det dreper motivasjonen. Nå sier 14 prosent av elevene at de ikke gidder ta mer utdanning etter ungdomsskolen, opp fra fem prosent i 2016.

Men at mange oftere sliter på skolen og er umotiverte, forklarer ikke direkte hvorfor guttene blir skeptiske til likestilling. Det er bare en del av forklaringen. Så hva er det ellers?

Høy tillit til sosiale medier forklarer nedgangen

– Jo mer kunnskaper folk har om demokrati og medborgerrettigheter, dess mer er de for likestilling. Det sier noe om hvor viktig utdanning er, sier Storstad. 

Kunnskap er altså viktig. Men når forskerne undersøker guttene som er skeptiske til likestilling, er det også påfallende hva som ikke betyr noe.

– Vi finner ikke at holdningsendringen kan forklares med sosial status eller om guttene har innvandrerbakgrunn, slår Storstad fast.

Men forskjellene blir tydelige når forskeren ser på guttenes forhold til og bruk av sosiale media.

– Vi ser at det å være politisk aktivt digitalt og ha høy tillit til sosiale media er det som forklarer guttenes nedgang i støtte til likestilling fra 2016 til 2022. Det er relativt lite forskning på hvordan influensere påvirker unges politiske meninger og holdninger, men vår analyse indikerer at det er en sammenheng her, sier professoren.

Influenserne fyller et behov.

– I samfunnet ellers får guttene høre at de er tapere og at de er et problem. Hos mange influensere opplever guttene at de blir sett og forstått, sier Storstad.

Det er ikke nødvendig at budskapet er helt sant, det er ikke sikkert at guttene er helt enige med de digitale opinionslederne heller, men de tilbyr dem et fellesskap som de ikke finner andre steder, utdyper forskeren.

Mye tyder også på at måten vi snakker om likestilling forklarer guttenes holdningsendring.

– Jeg synes ikke det er så rart, vi snakker jo gjerne om likestilling som en tatt-for-gitthet og at det handler om jenter og kvinners rettigheter. Det er ikke sikkert at guttene kjenner seg helt igjen i den fortellingen. Kanskje er guttenes holdningsendring snarere et uttrykk for politisk engasjement enn at de egentlig er mot likestilling?

Hun mener vi må senke den moralske pekefingeren overfor guttene og heller ta oss tid til å lytte på hva det er de sier og mener.

Kunnskap eneste forsvar

Så hva kan vi gjøre?

– Kunnskapen i ditt eget hode er nesten det eneste vernet mot fake news, sier Storstad.

Å skjønne forskjell på ekte og falske budskap krever både kunnskap og kritisk tenkning, utdyper hun. 

– Men du kan ikke starte med å lære kritisk tenkning før de grunnleggende kunnskapene er innlært. Kritisk tenkning utløses i møte med fagkunnskap. Det står om noe viktig, sier Storstad.

Til sist er det nemlig kunnskap om og forståelse for demokratiske verdier og prinsipper læreren i klasserommet kjemper for. Men lærerne greier det ikke alene.

Referanse:

ICCS2022. Resultater.

Artikkelen er produsert og finansiert av NTNU

NTNU er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse sakene fra NTNU?

• 

  Hvorfor kommer ikke folk tilbake i jobb når de får hjelp for psykiske problemer?

• 

  Nei, grevlingen biter ikke til det knaser

• 

  En ny oppfinnelse kan revolusjonere utviklingen av førerløse kjøretøy

• 

  Visste du at et blåfarget organ i hjernen kan hjelpe deg når du blir eldre?

• 

  – Sentralisering av sykehus har minsket dødeligheten ved fødsel

• 

  Tannlegeskrekk kan skyldes noe helt annet enn du tror

Les flere saker fra NTNU her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER