Historien om en av Norges største industrier under krigen har hittil vært ukjent

Det var stålskipsverftene som virkelig dro Norge inn i den europeiske krigsøkonomien mellom 1940 og 1945.

De fikk overført store ressurser fra den tyske okkupanten.

Denne omfattende industrien har likevel ikke blitt undersøkt av historikere tidligere.

Det har Eirik Holmen gjort noe med.

Verftene ble etterforsket for økonomisk landssvik

Holmen har studert tyskernes metoder for å mobilisere norske skipsverft til krigsviktige formål. Han har også sett på konsekvensene det fikk.

Hovedkonklusjonen er at verftene kom ut av krigen i ressursmessig bedre stand enn de var i i 1940.

De aller fleste verftene ble etterforsket for økonomisk landssvik, men sakene ble henlagt. Og veksten deres gagnet den norske gjenoppbyggingen.

– Temaet reiser moralske spørsmål om samarbeidet med fienden, selv det som etterpå ble ansett som legitimt, sier Holmen.

Både norske og tyske kilder har vært nyttige

Historikeren har gått dypt inn i arkivene både på norsk og tysk side. Målet har vært å gi et mer fullstendig, men også nyansert bilde av skipsverftene enn hva som tidligere har kommet fram.

Okkupantens marinekommando og Wehrmachts økonomiske avdeling i Norge har etterlatt et stort materiale. I tillegg har Holmen sett på kilder fra det tyske rustningsministeriet i Berlin.

Rapporter og korrespondanse fra De Mekaniske Verksteders Landsforening og Skipsbyggerienes Landsforening har stått sentralt i arbeidet. Også enkeltverfts arkiver har han fått tilgang til. De er blant annet i Trondheim, Ålesund, Bergen og Stavanger.

Ikke minst er Landssvikarkivet et uunnværlig grunnlag, forklarer forskeren. Det rommer hittil uutforsket informasjon om en rekke norske skipsverfts samarbeid med tyskerne.

Skipsverftene fikk over en tredjedel av rustningsmidlene

Verftene utgjorde en svært viktig industri i Norge før 1940. Den norske handelsflåten var i 1938 den fjerde største i verden.

– De fleste stålskipsverftene produserte likevel for det meste små og mellomstore fartøy. Industrien hadde ambisjoner om modernisering da det tyske angrepet på Norge kom, sier Holmen.

Nazistene satte av betydelige ressurser til å produsere krigsmateriell i Norge mellom 1940 og 1944. Fra 1941 ble kystforsvaret spesielt prioritert. Festung Norwegen skulle bygges.

Rundt 36 prosent av de totale midlene gikk til skipsverftene. De sto for reparasjoner og vedlikehold av den tyske marinens fartøy.

I tillegg produserte de nye båter som kunne settes inn i sikringen av norskekysten. Det frigjorde igjen kapasitet til tyske marineoperasjoner og forsyningstransport.

– I det store bildet var dette et moderat bidrag til tysk rustning. Men regionalt og nasjonalt var det en vesentlig hjelp til okkupanten, sier Holmen.

Tyskerne kontrollerte tilgangen på stål, maskiner og drivstoff

Holmens studie viser at tyskernes framgangsmåte for industriell satsning i Norge i stor grad fulgte et lignende mønster som i Tyskland.

Okkupanten respekterte privat eierskap av verftene. Samtidig kontrollerte tyskerne tilgangen på stål, maskiner og drivstoff.

De kunne dermed dirigere den norske produksjonen til å møte tyske krav.

Men okkupanten var også avhengig av en gjensidig dynamikk, påpeker forskeren.

– Skipsverftene var strategisk viktige og en militær prioritet, sier Holmen.

Det åpnet et rom for bedriftene til å skaffe seg gode kontrakter, som gjorde dem i stand til å modernisere driften. Profitten sørget for at de hadde reell vekst, kunne fullføre egne prosjekter og utvide virksomheten, forklarer han.

Verftene kom styrket ut av krigen

Det var dermed ikke et enkelt spørsmål om tvang eller frivillighet, påpeker historikeren.

– Oppdragene for okkupanten må forstås som resultatet av en framforhandlet forståelse heller enn et rent diktat, sier han.

Skipsbyggerienes Landsforening spilte en viktig rolle i å skape tillit mellom partene og moderere det presset som lå innbakt i samarbeidet.

Personlige bånd og det at organisasjonene på begge sider evnet å tilpasse seg endringer, la til rette for et effektivt forhold.

Skipsverftene forble selvstendige bedrifter gjennom okkupasjonen. De endte opp i en sterkere økonomisk og materiell posisjon i 1945 enn de hadde vært i ved okkupasjonens begynnelse.

Rettsoppgjøret: Ingen ledere i industrien ble domfelt

Etterforskningen av landssvik etter krigen skilte mellom oppsøkende og påtvunget økonomisk samarbeid med fienden.

I 1940 hadde det også blitt oppfordret fra eksilmyndighetene til å «holde hjulene i gang».  

Det offisielle synet etter okkupasjonen var at stålskipsverftene hadde jobbet under beordring fra tyskerne, ifølge Holmen.

– Det var i tillegg vanskelig å påvise personlig skyld, sier han.

Bidraget til den tyske marinen og bedriftenes ekspansjon i løpet av okkupasjonen ble den gang nedtonet.

Ingen stålskipsverft eller ledere i industrien ble domfelt for utilbørlig økonomisk samarbeid med fienden.

Det gjorde også verftenes ønskede etterkrigsvekst lettere. Den norske flåten hadde selv behov for å erstatte tapte fartøy.

En ufortalt historie

– Krigsårenes utbytte har i liten grad blitt omtalt i jubileumsbøker og annen litteratur om verftenes historie, sier Holmen.

«Gå sakte-aksjoner» og motstandsvirksomhet på verftene har derimot blitt framhevet som mer omfattende enn de i virkeligheten var.

– Skipsverftene hadde riktignok ikke noen reell mulighet til å si nei til å produsere for den tyske marinen hvis de ville fortsette å eksistere som egne bedrifter, påpeker Holmen.

Samtidig utnyttet de forhandlingsrommet til sin egen fordel på kort og lang sikt.

– Ledelsen ved verftene var klar over at samarbeidet senere kunne bli sett på som helt i gråsonen for det akseptable. Men de handlet også uten kunnskap om hvordan krigen faktisk skulle ende. Sommeren 1941 virket et tysk nederlag som lite sannsynlig, sier Eirik Holmen.

Referanse:

Eirik Holmen: Forced to collaborate? The Norwegian shipyard industry responding to German demand, command, and regulation during the occupation (1940–1945). Doktoravhandling, NTNU, 2026. Sammendrag.

Artikkelen er produsert og finansiert av Stiftelsen Narviksenteret

Stiftelsen Narviksenteret er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Stiftelsen Narviksenteret:

• 

  – Vi bør i større grad snakke om freden vi ønsker, og ikke volden vi ikke vil ha

• 

  – Skolens mangelfulle arbeid mot rasisme er et demokratisk problem

• 

  Hva betydde norskhet i nazi-leirene?

• 

  Norske vakter deltok i massakrene av jugoslaviske fanger

• 

  Den norske generalen tok sitt eget liv i 1942: – Historien har vært preget av grove misforståelser og manipulasjoner

• 

  Hvor sentral var Narvik for den tyske invasjonen av Norge?

Se flere saker fra Stiftelsen Narviksenteret her

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER