– Politiske formål styrte oppgjøret med lands­svikerne

Debatten om det norske landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig var i gang før den første dommen falt i juli 1945.

Utformingen og omfanget er fremdeles omstridt.

Historikeren Anika Seemann har studert rettsoppgjørets politiske dimensjoner.

Hun mener myndighetenes formål endret seg underveis i rettsoppgjøret og at resultatet ikke kunne bli annet enn sammensatt og utsatt for kritikk.

Det enorme landssvikarkivet er bare én av kildene hennes. Materialet inkluderer også arkivene til Justisdepartementet og referater fra stortingsforhandlinger og regjeringskonferanser.

Hun har også sett på rettslige dokumentsamlinger. I tillegg kommer mange skriftlige kilder om og av enkeltpersoner som på ulike måter var involvert.

Landssvikoppgjøret har blitt husket for særlig to ting, ifølge Seemann.

– Det ene er det juridisk problematiske grunnlaget. Det andre er den dype sosiale splittelsen det skapte.

Et forberedt oppgjør

Norske eksilmyndigheter planla rettsoppgjøret mens krigen ennå pågikk. Londonregjeringen vedtok flere lovbestemmelser som skulle gjelde midlertidig.

Diskusjonene om det lovmessige begynte med én gang etter frigjøringen i mai 1945.

Lovbestemmelsene definerte blant annet NS-medlemskap helt fra 9. april 1940 som landssvik.

Det vekket kritikk for å bryte med prinsippet om tilbakevirkende kraft. En sterkt kontroversiell avgjørelse var gjeninnføringen av dødsstraff.

Myndighetenes fremste mål var å bygge opp igjen troen på rettsstaten, forteller Seemann.

– Da måtte rettslige prinsipper følges. Befolkningen hadde samtidig forventninger om harde straffer, som av og til kom i konflikt med dommernes tolkninger av bevis, sier hun.

Ønsket var en hurtig gjennomføring, men antallet landssviksaker viste seg å være enda høyere enn beregnet. Dessuten var det lite å sammenligne med og ta utgangspunkt i.

Det norske etterkrigsoppgjøret ble til slutt det mest omfattende i Europa. Til sammen satte politiet 92.805 personer under etterforskning.

Fortløpende endringer

Det oppsto tidlig forsinkelser som bunnet i rettssystemets egne begrensninger. De første justeringene i det midlertidige lovverket kom allerede i august 1945.

Hensikten var å lette på den potensielt overveldende mengden utmålte straffer man sto overfor.

Endringer fortsatte også å komme gjennom hele oppgjøret, både i og utenfor domstolene.

Den midlertidige lovbestemmelsen ble etter hvert avløst av den nye landssvikloven, som ga ytterligere lempelser. Antallet tiltaler gikk ned og generelt sank straffenivået utover i oppgjøret.

Lempelsene var imidlertid ikke bare et praktisk spørsmål, men også et politisk. Som forventet ble folkemeningen også mer spredt ettersom avstanden til okkupasjonen økte.

I hvert fall fra 1947 gjorde også den kalde krigens framvoksende trusselbilde seg mer og mer gjeldende. Mange i befolkningen kjente på at en ny krig ulmet.

Dermed fikk rettssakene et nytt meningsinnhold som symboler på hvordan staten håndterte trusler innenfra og definerte lojalitet til nasjonen.

En oversett side ved oppgjøret

– Loven som sådan var formbar. Den ble justert og tilpasset omstendighetene og den bredere politiske konteksten etter frigjøringen, sier Seemann.

Det betyr likevel ikke at rettsprinsippene ble målrettet satt til side i Norge etter 1945, ifølge historikeren.

Spørsmålet var heller i hvilken grad det kunne gå politikk i å endre rettssakenes juridiske grunnlag uten at befolkningen ville sette spørsmålstegn ved legitimiteten.

– Et annet trekk ved oppgjøret var det sterke søkelyset på veldig spesifikke typer forbrytelser, påpeker Seemann.

Myndighetene prioriterte å straffe forbrytelser mot staten og befolkningsflertallet.

I første rekke gjaldt det de som hadde stilt seg på fiendens side og undergravet motstand. Til en viss grad gjaldt det også de som hadde bedrevet økonomisk samarbeid og utført vold mot sivile.

Hun mener dette ofte er lett å glemme i debatten om rettsoppgjøret.

Landssvikoppgjøret endte med å overse mange ugjerninger begått både på norsk jord og utenlands. Det gjaldt krigsforbrytere, krigsprofitører, fangevoktere og forfølgelsen av jødene.

– Selv med disse hullene ble omfanget av rettssakene så stort at det overveldet institusjonene som administrerte og gjennomførte dem, sier Seemann.

– En rotete affære

Rundt 49.000 nordmenn fikk til slutt en domfellelse, 46. 000 av dem for bistand til fienden.

18.000 fikk fengselsstraff. 30 dødsdommer ble utdelt, 25 gjennomført. I tillegg måtte medlemmer av Nasjonal Samling betale totalt 289, 9 millioner kroner i kollektiv kompensasjon. 

Den norske regjeringen brukte mye krefter på å fremstille oppgjøret som en suksess.

Samtidig visste den at rettsoppgjøret som en sosial prosess ikke var i stand til å innfri alle forventninger og at fortsatt kritikk var uunngåelig.

– Til tross for sine høye ambisjoner ble Norges oppgjør med landssvikerne en rotete affære, fastslår Seemann.

Loven hadde klare mangler som et verktøy for å håndtere arven fra okkupasjonen, forklarer hun.

– Slike overgangsoppgjør vil alltid være politiske

Landssvikoppgjøret var ikke drevet fram av motivene til enkeltaktører eller institusjoner, mener hun.

– Det var en sammensatt prosess som veide behovet for juridisk og rettslig holdbarhet opp mot sosiale og politiske omgivelser i rask endring, sier historikeren.

I 1949 konkluderte daværende justisminister Oscar C. Gundersen med at det «aldri» vil bli «et siste ord» om landssvikoppgjøret.

Anika Seemann ser i det minste én klar historisk lærdom.

– Loven er ikke i stand til å løse samfunnsmessig traumatiske opplevelser, som det å bli okkupert av en fiendtlig makt. Derfor vil slike overgangsoppgjør alltid være politiske, sier hun.

Referanse:

Anika Seemann: The Quislings. The Trials of Norwegian Wartime Collaborators, 1941–1964 (sammendrag). Cambridge University Press, 2024. Doi.org/10.1017/9781009212298

Artikkelen er produsert og finansiert av Stiftelsen Narviksenteret

Stiftelsen Narviksenteret er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Stiftelsen Narviksenteret:

• 

  Historien om en av Norges største industrier under krigen har hittil vært ukjent

• 

  – Vi bør i større grad snakke om freden vi ønsker, og ikke volden vi ikke vil ha

• 

  – Skolens mangelfulle arbeid mot rasisme er et demokratisk problem

• 

  Hva betydde norskhet i nazi-leirene?

• 

  Norske vakter deltok i massakrene av jugoslaviske fanger

• 

  Den norske generalen tok sitt eget liv i 1942: – Historien har vært preget av grove misforståelser og manipulasjoner

Se flere saker fra Stiftelsen Narviksenteret her

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER