Omkring én million jøder ble drept i Auschwitz, blant dem de fleste av nær 800 norske som ble deportert. 

Etter frigjøringen 8. mai 1945 begynte jøder som hadde flyktet til Sverige, å vende hjem, og i slutten av mai kom de første av den lille gruppen som hadde overlevd i konsentrasjonsleirene.

Hjemkomsten ble vanskelig. De fleste hadde mistet familie og venner. I tillegg var hjemmene deres overtatt av andre. Det samme gjaldt bedrifter. Eiendelene var spredt for alle vinder. En langsom og vanskelig prosess for å komme seg på fote startet.

– Det mangelfulle oppgjøret fikk store konsekvenser for jødiske overlevende, forteller Elise Barring Berggren. Hun er forsker ved Institutt for moderne samfunnshistorie på NTNU.

Fikk halvparten

Berggrens pågående forskning handler om hva som skjedde da staten skulle tilbakeføre og erstatte materielle tap som følge av krigen.

I sitt arbeid har hun funnet at under halvparten av det de norske Holocaust-overlevende søkte om, ble restituert.

– Og det er viktig å påpeke at disse tallene kun gjelder det som ble rapportert inn til institusjonene, ikke det faktiske totale tapet, som trolig er betydelig høyere.

Berggren mener det var flere årsaker til den mangelfulle restitusjonen:

Det juridiske og økonomiske rammeverket skapte et dårlig utgangspunkt. Oppgjøret ble preget av en forståelse av krigen der jødeforfølgelsen ble ansett som ett av mange overgrep. Det var utslagsgivende for et ufordelaktig resultat.

I tillegg spilte antisemittisme inn i en av institusjonene som ble opprettet for å håndtere oppgjøret.

– Etter krigen var ikke antisemittisme like akseptabelt i offentligheten lenger. Men det betød ikke at den var borte. I den interne kommunikasjonen i Oppgjørsavdelingen omtaltes jøder på en ekkel måte, og den antisemittiske motivasjonen var tydelig. Dette finner jeg ikke i de andre institusjonene som arbeidet med restitusjon etter krigen, forteller Berggren.

Ikke blant de prioriterte

Hun sier at selv små justeringer ville kunne gitt de norske jødene et mer rettferdig oppgjør. 

Det gikk galt i flere ledd: i forarbeidene til lovene vedtatt av Stortinget, i prinsippavgjørelser i erstatningskontorene og hos den enkelte saksbehandler, mener hun.

– Staten slo fast at det ikke fantes nok penger til full restitusjon. Det ble laget ordninger for å kutte i erstatningene og å prioritere noen offergrupper. Det er tydelig at motstandsfolk og befolkningen i det nedbrente Nord-Troms og Finnmark ble prioritert, og at ofrene for Holocaust kom svært ufordelaktig ut. Slik lovgiverne så det, var motstandsfolk spesielt verdige, og gjenreisningen i Nord-Norge spesielt viktig. Å ha mistet alt man eide under Holocaust, falt ikke under «særlige hensyn».

Sakte og byråkratisk

Etter krigen vedtok Stortinget fem restitusjonslover og ga fem institusjoner i oppdrag å gjennomføre oppgjøret for alle i Norge som hadde lidd materielle tap som følge av krigen.

Tilbakeføringskontoret håndterte verdier som var gjenfunnet. Tre ulike krigsskadetrygder ga erstatninger for løsøre, bygninger og varelagre. Oppgjørsavdelingen erstattet ymse tap.

Oppgjørssystemet var uoversiktlig og byråkratisk. De overlevende måtte føre lister over alle eiendeler. Brev på brev ble sendt til de ulike kontorene. Prosessen gikk sakte.

– Dette var mennesker som hadde vært utsatt for harde psykiske og fysiske påkjenninger. Nesten alle norske jøder hadde mistet familie eller venner i Holocaust, de fleste hadde vært flyktninger i et annet land og mange var utsatt for overgrep og holdt i fangeleirer i Norge. Noen få hadde overlevd konsentrasjonsleirene på kontinentet, forteller hun.

Erstatning og oppreisning for urett og lidelser ble ikke gitt.

Negativ spiral

Berggren tar også for seg hvordan de overlevende opplevde restitusjonen og deres anstrengelser for å gjenoppbygge sine liv.

På grunn av den manglende restitusjonen havnet de norske jødene ofte i en negativ spiral der tap ledet til flere tap.

– Vi ser i korrespondansen at mange slet med å leve normale liv. De som hadde hatt bedrifter, fikk ikke erstatning for tapte varelagre fordi konfiskasjon ikke ble definert som en krigsskade i varelagertrygden. Hvis man ikke gjenopprettet bedriften, fikk man heller ikke erstatning for den, sier hun.

Berggren sier at mange ikke hadde nok midler til å kjøpe nødvendigheter, som stoler, senger og vinterklær. 

– Mange jobbet hardt for å komme seg ut av de negative spiralene, for eksempel gjennom å bygge opp igjen familiebedriften, ta opp lån for å holde seg flytende – og søke restitusjon, sier hun.

 Mine nerver lides

For de overlevende handlet restitusjon om langt mer enn materielle verdier.

– Det handlet om å komme hjem, gjenoppbygge hverdagen, om eiendelers tilknytning til minner og familiemedlemmer og søken etter rettferdighet, sier Berggren.

En kvinne som hadde mistet mannen sin i Holocaust, skrev til Krigsskadetrygden for løsøre og fortalte om sine vansker. Hun strevde med å gjenoppbygge hjemmet og ba om økonomisk erstatning for familiebedriften, som hun ikke maktet å starte igjen. Brevet sluttet slik:

«Håper at De vil være så venlig å svare snart da mine nerver lides under stadig å bli minnet om alt som har vært før.»

Som svar på brevet valgte Krigsskadetrygden å kutte i erstatningen fordi hun ikke fikk bedriften i gang igjen.

Database over alle

I sin forskning har Elise Barring Berggren saumfart alle 2.500 saksmapper i restitusjonskontorene fra norske jøder. 

Hun har laget en database over alle som ble forfulgt i Holocaust og restitusjonen av deres eiendom. 

I 1998, over 50 år etter krigen, kom en ny runde med erstatning etter Holocaust med en individuell og en kollektiv del på til sammen 450 millioner kroner.

Senter for studiet av Holocaust og livssynsminoriteter i Oslo ble opprettet og finansiert i dette oppgjøret.

Artikkelen er produsert og finansiert av NTNU

NTNU er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse sakene fra NTNU?

• 

  Bakterier bryter ned Oslofjordtunnelen

• 

  – Ta samtalen med barna om GTA og voksenspill nå

• 

  Dette fylket har muligheter for mer ren og fornybar energi fra jordskorpa

• 

  Har ikke vært så mye krig i verden siden 2. verdenskrig, ifølge ny rapport

• 

  Det lengste pavevalget tok 1.000 dager, det korteste tok en time

• 

  Forskere har funnet et kostråd som er lett å følge

Les flere saker fra NTNU her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER