Denne artikkelen er produsert og finansiert av Sykehuset Innlandet HF - les mer.
Demens: Mannen hadde ikke snakket på over to år da presten sang Glade jul, og mannen sang med. – Det var et ekte juleunder
Fem av seks beboere på norske sykehjem har demens. Hvordan kan vi vite om de fortsatt opplever mening i livet?
– Mange finner mening i små øyeblikk i hverdagen. De sanser, føler og erfarer gjennom kroppen. Selv om de glemmer opplevelsen etter et minutt, sitter minnet igjen i kroppen og gjør dagen bedre, sier Tor-Arne Isene.(Illustrasjonsfoto: Robert Kneschke / Shutterstock / NTB)
«Jeg tenker, altså er jeg», sa den franske filosofen René Descartes for snart 400 år siden. Men hva når tankene svikter og ordene blir borte?
– Da tar kroppen over, sier Tor-Arne
Isene.
Isene er sykehusprest ved Sykehuset Innlandet, Sanderud. Han har forsket på mening
i livet hos personer med alvorlig demens.
Gode minner sitter igjen i kroppen og gjør dagen bedre
Tor-Arne Isene er sykehusprest ved Sykehuset Innlandet og har forsket på mening i livet hos personer med alvorlig demens.(Foto: Hanne Elise Rustlie)
– Det er naturlig å tro at mennesker med demens har like stort behov for å oppleve mening som alle andre, sier Isene.
Mange finner mening i små øyeblikk i hverdagen.
– De sanser, føler og erfarer gjennom kroppen. Selv om de glemmer opplevelsen etter et minutt, sitter minnet igjen i kroppen og gjør dagen bedre, sier Isene.
I fire måneder deltok Isene i hverdagen på
en sykehusavdeling for personer med alvorlig demens. En av beboerne, Gerda,
gjorde sterkt inntrykk.
Kakedeig vekket livsgnist
– Gerda var engstelig og usikker og unnskyldte
nærmest at hun fantes. Så fikk hun en bolle med julekakedeig, sier Isene.
Hun fikk et forkle over hodet, og hendene fant
automatisk veien bak ryggen, der de stødig knyttet forkleet, forteller Isene.
Kroppen husket. I
løpet av et kvarter hadde Gerda delt opp deigen, rullet, penslet og gjort
kakene klare for steking.
– Hun hadde vært husstellærer. På et
øyeblikk gikk hun fra «Jeg klarer ikke å gjøre noe lenger», til å bli en trygg
fagperson med kontroll og selvtillit. Det var et sterkt øyeblikk av mening, sier
Isene.
Kroppen husket Lucia-sangen
En annen hendelse som gjorde inntrykk, var
en tur til Ikea med Emma, en annen beboer.
Det var tilfeldigvis Lucia-dagen, og plutselig kom et
Lucia-tog inn i kaféen.
– Emma reist seg og ble stående og se på
koret som sang. Hun hadde ikke noe språk, men hun begynte å nynne alt-stemmen. Kroppen
beveget seg i takt med musikken. Hun hadde sunget i kor tidligere, og dette
husket kroppen tydelig, sier Isene.
Å se mennesket bak sykdommen
Annonse
Isene understreker at helsepersonell er
flinke til å lindre smerte og dekke fysiske behov. Men vi må ikke glemme det
eksistensielle, mener Isene.
– Det handler om identitet og hvem
pasienten er. Hvordan er det å være deg sånn som livet er nå? Det er viktig å se mennesket bak sykdommen, sier han.
Uro trenger ikke alltid skyldes sykdom
eller bivirkninger av medisiner. Det kan være uttrykk for noe eksistensielt.
Kanskje handler det om et behov for tilhørighet, verdighet eller retning i
livet, forklarer Isene.
Små øyeblikk, stor betydning
I en travel hverdag med knappe ressurser,
kan dekking av eksistensielle behov virke som luksus.
Men ifølge Isene trenger
det ikke være så vanskelig.
For personer med alvorlig demens ligger meningen i
livet ofte i hverdagslige situasjoner.
– Mening oppstår gjerne i konkrete,
hverdagslige aktiviteter i samspill med andre mennesker. Noen liker å gå tur. Andre
finner glede i enkle oppgaver på avdelingen, som å bære søppel, rake i hagen
eller brette tøy, sier han.
Et lite julemirakel
Sang er en aktivitet mange med demens
liker å være med på. Isene leder selv ukentlige sangstunder på en demensavdeling.
– Når vi har sittet og sunget en stund,
blir det ofte roligere. Pasientene trenger ikke synge selv. Sang virker
samlende uansett, sier han.
Én julaften glemmer han aldri:
Annonse
– Jeg satt sammen med en pasient som ikke
hadde snakket på over to år. Etter vi hadde spist lunsj og lest juleevangeliet,
sang vi Glade jul. Plutselig begynte pasienten å synge med. Kona begynte å
gråte. Det var et ekte juleunder, sier sykehuspresten.
