Byene våre endrer seg, men får innbyggerne være med å bestemme?

En gruppe ungdommer står midt i Oslo. De peker og diskuterer. 

De «flytter» på både bygninger og trær. 

Noen vil ha skatepark. Andre vil ha flere benker. 

De flytter ikke på faktiske objekter. 

De gir sine innspill til en virtuell modell av nabolaget sitt. Og kan se og oppleve hvordan nabolaget endrer seg som et resultat av endringene de gjør.

Byene våre står midt i store omstillinger. 

Det lanseres stadig nye teknologier og nye begreper som skal gjøre byplanlegging mer effektiv. 

Nyvinningene skal også gjøre planleggingen mer forståelig og mer deltakende for folk flest.

Løftet er enkelt: Hvis vi kan se for oss, simulere og forklare planene bedre, kan flere også forstå hva som står på spill. Dermed kan de delta mer.

Men blir vi hørt?

Behov for flere boliger spiller inn

Det har Kai Reaver undersøkt. Han tar doktorgrad ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO).

Det handler blant annet om klimahensyn, behovet for flere boliger og fortetting. 

Mennesker på flukt, næringshensyn, sosial ulikhet og arealkonflikter spiller også inn.

Samtidig blir digitalisering og kunstig intelligens (KI) stadig mer dominerende i hvordan den fysiske verden blir til. 

To ulike forståelser

Medvirkning regnes som et demokratisk prinsipp i planlegging og utvikling av byer og steder. 

Det handler om innsyn og legitimitet. Det handler også om mulighet til å påvirke beslutninger som endrer byen og livene våre.

Samtidig blir medvirkning ofte praktisert som et virkemiddel. Medvirkning blir til et sett av metoder for å hente inn synspunkter, lokalkunnskap og preferanser.

Innenfor teknologifeltet har medvirkning en annen klang. 

Hvordan oversette innspill til beslutninger og ansvar?

Her handler brukerinvolvering ofte om å forbedre tjenester og løsninger i flere omganger. 

Man tester, får tilbakemeldinger, justerer og utvikler videre. Og gjentar syklusen i flere runder.

I denne logikken er ikke medvirkning nødvendigvis et spørsmål om demokratisk innflytelse. Det er en måte å gjøre systemer mer treffsikre, brukbare og robuste på.

Når byplanlegging digitaliseres, blandes disse to logikkene. Det avgjørende spørsmålet blir da hvordan vi kan flette teknologiutvikling sammen med byplanlegging, mener forsker Reaver.

Altså sørge for at vi ikke bare samler inn innspill fra nye verktøy for visualisering og simulering. Men samtidig oversetter dem til beslutninger, ansvar og sporbarhet i formelle prosesser.

Kan teknologi hjelpe oss?

Kai Reaver har utforsket hvilke muligheter som nye teknologier åpner for i arbeidet med byutvikling. 

Han har tatt for seg bruk av virtuell virkelighet (VR) og utvidet virkelighet (AR).

Dette er teknologier som gjør det mulig å simulere virkeligheten. Som i eksempelet med ungdommene som ville dele sine ideer om hvordan nabolaget kunne bli bedre.

Han har også vært opptatt av å finne ut hva som må til for å sikre at innspill fra innbyggerne blir tatt hensyn til i de faktiske plan- og byggeprosessene.

Studerte reelle prosjekter

Reaver har i sin doktorgradsstudie gjennomført flere reelle casestudier i samarbeid med kommuner, arkitekter og ulike brukergrupper. 

Han har jobbet med prosjekter i Venezia, Genève og Oslo

Han ville få svar på hva som skjer når teknologien møter ekte byggeoppgaver og planprosesser. 

Hvordan fungerer digitalisering i praksis?

– Jeg undersøkte hva som er mulig å få til med ny teknologi. Hvilke nye kvalitative data kan vi få ved å gi brukerne fullmakt til å ta beslutninger om utformingen av byrom og arkitektur? I tillegg var jeg opptatt av hvilke institusjonelle rammer som bestemmer om deltagernes forslag blir tatt videre eller ikke, sier han.

Lettere å forstå planlagte endringer digitalt

– Digitale simuleringsverktøy kan gjøre det lettere å forstå fremtidige endringer i den virkelige verden. Folk forstår hva de blir bedt å mene noe om. De klarer å foreslå konkrete løsninger i fullskala der og da, sier Kai Reaver.

Mennesker får bevege seg i et tredimensjonalt brukergrensesnitt i reell, én til én skala. 

Da blir det enklere å oppfatte høyder, volum, avstander og romlige sammenhenger, enn gjennom tekst, to-dimensjonale tegninger eller reguleringskart.

I tillegg kan brukerne «tegne» endringene de ønsker. Og umiddelbart oppleve effekten av endringen.

– Folk engasjerer seg mer når de får oppleve byen romlig og intuitivt. Mange klarer å formgi når de får gode verktøy med gode brukergrensesnitt, sier forskeren.

Makten flytter seg ikke automatisk

Teknologien bidrar til å gjøre opplevelsen av planlagte endringer mer ekte.

Tre-dimensjonale modeller og simulering kan fungere som en oversettelse, mener Reaver. Disse modellene oversetter designfagets språk til den mer hverdagslige forståelse av et sted.

Det betyr ikke at makten automatisk flytter seg, påpeker han. Eller at byplanlegging blir mer demokratisk. 

Da må innbyggernes engasjement vise seg i konkrete handlinger og beslutninger. Og det krever mer enn hjelp fra teknologien. 

Digitalisering ga ikke nødvendigvis mer reell innflytelse

Det avgjørende er fortsatt hvem som inviteres til å medvirke og hva de faktisk får påvirke. 

Hvordan prosessen er organisert og hvordan innspill håndteres når de møter planapparatets formelle logikk har også betydning.

– I flere av casene var det tydelig at digitalisering kunne gi sterkere engasjement og bedre samtaler. Men det ga ikke nødvendigvis mer reell innflytelse, understreker han.

To barrierer for reell innflytelse

Reaver har i sin studie funnet to sentrale barrierer for sikre at bruk av teknologi gir demokratisk gevinst.

• Innsikt fra digital brukermedvirkning og det som faktisk skjer i plan- og byggeprosessene må kobles sammen. Kommunene mangler ofte kompetanse, metodikk og organisatoriske rammer for å gjøre dette.

• Samtidig har de ulike teknologileverandørene lukket sine systemer. Det hindrer nødvendig informasjonsutveksling ut fra de digitale systemene og over i plansystemet.

Plansystemet styrer det meste 

I praksis er det fortsatt plansystemet som bestemmer prosessen. Og teknologileverandørene som bestemmer hva som er mulig å få til i praksis, forklarer forskeren.

– Dermed blir digitalisering lett til en aktivitet som skjer på siden av de formelle planprosessene. Det endrer ikke hvordan kunnskap tas inn, hvordan alternativer vurderes og hvordan beslutninger begrunnes, sier Reaver.

I verste fall får vi en situasjon der deltakerne sitter igjen med en følelse av å ha bidratt i prosessen, mens den i realiteten var låst, påpeker han. 

– Dermed risikerer vi at det hele blir en skinnøvelse, sier forskeren.

Medvirkning som kilde til kunnskap

– Hvis vi mener alvor med at folk skal kunne påvirke, må digitale forslag kunne tas med i planløpet. Og det må gjøres på en måte som er sporbar, etterprøvbar og knyttet til faktiske beslutninger, sier Kai Reaver.

Skal verktøyene bli noe mer enn isolerte øyer, må kommunene styrke sin organisatoriske kapasitet, utdyper han. 

Kommunene må også innføre ny metodikk og sikre åpne tekniske standarder. 

– Det avgjørende spørsmålet er om vi designer systemer for reell deltakelse eller om vi designer skinnprosesser, sier Reaver.

Det er et spørsmål om styring, ikke om teknologi, slår han fast.

– Det arbeidet gjenstår hvis vi virkelig mener at teknologien skal gjøre planlegging mer demokratisk, sier Reaver.

Referanse:

Kai Justin Reaver: From virtual to real: Exploring the use of Augmented Reality (AR) and Virtual Reality (VR) in participatory urban planning and architectural design. CON-TEXT no. 136. Doktorgradsavhandling fra Institutt for design, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), 2026.

Artikkelen er produsert og finansiert av Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

AHO er én av 78 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo:

• 

  Små grep kan forbedre barnevern, skole og Nav

• 

  Hva er det som gjør en bygning god for mennesker?

• 

  – Arktiske byer er like forskjellige som byer i andre deler av verden

• 

  Arkitekten som lot seg ryste over kvinners arbeidssituasjon i hjemmet

• 

  I offentlige parker skal det være mulig å være både sosial og alene

• 

  Slik kan arkitekter bidra til beredskap

Les flere saker fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER